Vær: Sol og blå himmel.
Jeg sov som en stein om natten, men tvinger meg ivrig opp tidlig om morgenen. Etter en frokost på den eneste kaféen jeg kunne finne som var åpen, er jeg avgårde rundt 7:13 om morgenen. Allerede før det har jeg hørt den karakteristiske lyden av vandrestaver mot asfalt. Det er en klar himmel over meg når jeg forlater Villaviciosa, men siden det fortsatt er tidlig på dagen så har ikke solen begynt å varme ennå.
Bønder driver en liten kuflokk gjennom gatene i Amandi rett utenfor Villaviciosa tidlig om morgenen.
Hyggelig kulturlandskap mellom Vilaviciosa og Valdedios, grønne åser og enger.
Så fort de gule pilene har ført meg ut av byen går ruten i ett bølgende grønt landskap hvor jeg passerer flere små (veldig små egentlig) steder. Rett før jeg kommer til Casquita, hvor caminoene skiller vei og den ene veien leder mot Gijon og videre på del Norte og den andre mot Oviedo og min primitive vei, møter jeg på Axel fra Tyskland. Han har vandret fra Irun langs kysten, men setter nå kursen inn i landet på samme vei som meg. Vi slår følge videre til Valdedios.
Landskap i Asturias.
Det lille San Salvador kapellet ved Santa Maria de Valdedios klosteret i Valdedios.
I horisonten er det grønne og rullende åser, flankert av et kulturlandskap. Vi blir for en kort stund overtatt av en mann fra Tsjekkia som hadde gått konkurs og mistet alt, og etter det likesågodt satte i vei til fots fra Praha. Langs veien hadde han overnattet i telt og det han kunne finne av steder, samt den sporadiske horreoen (små hus som brukes til å tørke korn og lignende i fred for skadedyr). Nå hadde han fått en 'jobbmulighet' som han kalte det, å sette opp veimerker langs pilgrimsveien til Jerusalem. Tilstanden i Syria gjør at man nå må gå om Jordan. Han har fortsatt en lang vei å gå, etter at han stoppet for en røyk ved siden av en horreo så jeg han aldri igjen.
Veimerker og en eldre horreo i Villarica på veien opp fra Valdedios mot Alto de la Campa.
Utsikt ned mot Valdedios og klosteret fra ruten mot Alto de la Campa.
Det er en nydelig vandring og dag. Ved Castro velger jeg å følge Axel ned mot Valdedios istedet for å gå den høyere varianten over Arbazal som jeg hadde tenkt meg. Jeg angrer ikke, ruten nede i dalen er hyggelig, selv om jeg gikk å lurte på hvordan utsikten var der oppe fra. Klosteret i Valdedios, Santa Maria de Valdedios, møter oss med stengte dører. For tidlig er vi der. Vi tar en pause utenfor døren til kirken. Axel fortsetter videre, mens jeg sitter igjen og nyter været. I stigningene opp mot Alto de la Campa får jeg en flott utsikt som plaster på såret for at jeg ikke gikk over Arbazal, langt nede kan jeg se klosterbygningene stikke opp av skogen. På Alto de la Campa er det bare minner igjen av baren og bensinstasjonen som man kunne få noe mat og drikke fra.
Pause ved baren i La Carcava, med en cerveza con limon. De første stemplene i pilgrimspasset er på plass. Guideboken fra Cicerone forteller meg hva som venter meg rundt neste sving.
Etter nedstigningen fra passet, med god utsikt sørover, glir ruten inn og ut av litt mer kjedeligere partier. Stopper for en sitronøl (cerveza con limon, fantastisk i sommervarmen) på en bar i La Carcava, før jeg tar lunsj i La Vega de Sariego, der Axel akkurat har gjort seg ferdig med sin lunsj. Varmen biter mer fra seg nå, spesielt langs strekningene som går langs veien. Etter El Castru tar caminoen av fra veien igjen og på mer trivelige grusveier som veksler mellom å gå gjennom skog og kulturlandskap. Litt bortenfor caminoen er ett fjell på vei til å bli demontert. Den siste strekningen fram til Pola de Siero er en fredfull vandring gjennom skog.
Her begynner naturen å ta tilbake en horreo.
I herberget i Pola de Siero, som er rent og trivelig, er vi bare fem pilgrimer. Jeg bruker litt tid på å se meg om i byen etter å ha gjort meg ferdig med de vanlige rutinene, som å vaske klær. Byen er både større og hyggeligere enn det jeg hadde antatt. Både Axel og de andre forsvinner rundt middagstider derimot, så jeg blir pent nødt til å finne meg et sted å spise selv. Hadde sett meg ut et sted som hadde menu del peregrino (pilgrimsmeny), men stedet viser seg å holde stengt når jeg kommer. Jeg bruker istedet lang tid på å finne meg et sted, som jeg alltid gjør når jeg er alene på et større sted, til slutt finner jeg et sted hvor jeg blir servert en god solomillo de ternera (indrefilet av okse). Når jeg kommer tilbake til herberget er både porten og døren låst, men jeg har nøkkel til dem. Inne har folket gått til sengs, mens det lyser fra smarttelefonene i mørket.
Etter en lengre vandring på vei var det deilig å komme inn på en mer trivelig grusvei etter El Castru.
Den første relle dagen på vandringen bar løfter om en flott camino. Fra Villaviciosa var det en nydelig vandring med hyggelige utsikter på en blanding av skogsveier og bilveier, selv om enkelte strekninger var noe kjedelig. Høydepunktet var ruten fra Amandi utenfor Villaviciosa til Alto de la Campa.
Pola de Siero. Stille om ettermiddagen, før folket fylte gatene om kvelden.
<- VillaviciosaOviedo ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar