Varme, løping, flått og vannmangel fra Nærsnes til Sollihøgda

Har begynt å få ferten på stiløping, samt å løpe langt. Langt, men ikke nødvendigvis fort. Bare være ute og nyte naturen, samtidig som en kjenner at en får brukt kroppen litt og. Så etter et besøk på hjemstedet mitt, Nærsnes, snørte jeg på meg løpeskoene og forsvant til skogs for å løpe hjem igjen. Det vil si, ikke helt hjem. Et godt stykke derimot, til Sollihøgda.

Alle bildene fra løpeturen samlet i ett uten filtrering.

Først gjennom kjente trakter, forbi Bårsrudtjernet. Så videre inn i skog jeg ikke har løpt eller gått i før, rundt Herstadheia og Villingstadåsen i Røyken. Godt på vei så stopper det imidlertid brått opp. En liten rakker av en flått har sett sitt snitt til å suge litt blod. Godt familien har noen bekjente i nærheten, jeg får låne en pinsett (mine klumpete fingre duger dårlig til å nappe ut tynne flåtter). Varmen suger omtrent like godt tak som flåtten når jeg til slutt kan løpe videre.

Krysser inn i Kjekstadmarka, der jeg kom ned tidligere i sommer fra kjentmannspost-jakt. Over Bertelsmyråsen er det flott løpeterreng før en kommer ned til Dikemark. Ingen som putter meg i tvangstrøye for å være gal nok til å løpe langt i denne varmen. Planen var å ikke løpe i de bratteste oppoverbakkene, og fra Dikemark går det derfor mye roligere fremover. Her blir det mye rundt omkring før jeg endelig krysser under E18 og starte på den hardeste stigningen på turen. Opp mot Hovdehytta.

Belønningen der er første matpause og flott utsikt over Oslofjorden. Jeg er godt over halvveis nå og har brukt lang tid. Som nevnt så var ikke tanken å løpe fort. Nå gjenstår den siste delen av turen, gjennom Vestmarka. Her vil derimot ruten holde seg mer i samme høyde, uten de store ned- og oppstigningene. Det er likevel et stykke igjen, og klokken den tikker jo jevnt og trutt.

Tilgang til vann er det som bekymrer meg mest her. Mye sau og kuer som kan høres bjellende, rautende og brekende. Det betyr og ikke like god vannkvalitet, i tillegg til at det nå er mindre vann tilgjengelig. Fyller på i nordenden av Store Sandungen. Det flyter godt nå fram til Mikkelsbonn. Seks kilometer igjen til Sollihøgda og jeg har litt over en time på meg skal jeg nå første buss uten å måtte vente lenge på neste som går.

Jeg hadde og egentlig tenkt å ta med meg en kjentmannspost i Vestmarka på veien, men tiden har rent fra meg, så må ha den til gode senere. Fra Mikkelsbonn er det og stort sett god og fin sti å løpe på. Ankommer Sollihøgda fem minutter før bussen går, omtrent perfekt timing det. Gå rett på en buss med air condition føles helt greit, er ganske varm. Rundt 51km, med 1451m stigning og 1128m nedstigning, gjennom Røykenmarka, Kjekstadmarka og Vestmarka.

Ruten jeg løp.