Vær: Overskyet og tung om morgenen, så sol og blå himmel (varmt).
Igår så anbefalte Domingo (hospitaleroen her) at vi booked plass i Bodenaya hvis vi hadde tenkt å gå dit, så jeg satte meg på listen over de som ønsket å bestille plass på forhånd (Bodenaya er et privat herberge så der er dette mulig). Likevel så er dette noe jeg igrunn synes er litt imot Camino-ånden. Når det allikevel var gjort, så kunne jeg dog ta det rolig på vandringen og nyte den uten å bekymre meg for hvor jeg skulle tilbringe natten. Så, når de fleste andre satte avgårde relativt tidlig om morgenen, sov jeg litt lengre om morgenen.
San Marcelo, skyene er på retrett når jeg er på vei ned fra El Freisnu.
Bare Valery og Marine er igjen når jeg går, ute er det omlag et enda tristere vær enn det var om morgenen igår, jeg kan ikke se Grado gjennom skyene som ligger som en tett pute i dalen nedenfor. Det tunge skylaget lå og ruget nede i dalene en god stund, før det sank ned i bakken og forsvant og etterlot seg en knallvarm dag i sin vake. Ruten til Bodenaya bærer preg av flere stigninger, når Caminoen begir seg inn i Cordillera Cantabrica.
Hyggelig vandring mellom San Marcelo og Santa Eulalia de Dóriga.
I Cornellana er jeg nødt til å spise en ny frokost, etter å ha gått åtte kilometer siden San Juan de Villapanada. Hvor jeg var mest begeistret for vandringen ned fra El Freisnu (jeg tok en titt på klosteret på toppen men døren var låst som vanlig) hvor skyene begynte å løse seg opp og turen gjennom San Marcelo og Doriga som foregikk på en sti av en forglemt karakter. I Cornellana ser jeg flere av pilgrimene som var på herberget, jeg skulle likevel ikke gå så langt før jeg tok dem igjen.
Før Santa Eulalia de Dóriga var det som å vandre inn i ett forglemt sted.
Det gamle klosteret grunnlagt i 1024 i Cornellana er delvis i ruiner, men det jobbes for å utbedre det. Inne i kirken henger det skilt om at man trenger å bære hjelm i enkelte deler av det tilhørende klosteret. Lys fra vinduene reflekteres i støvet, fra bortgjemte kroker kan en høre hosting fra fordums pilgrimer. Etter klosteret starter man på dagens andre stigning, som leder en til en lang, men hyggelig strekning mot Salas.
Klosteret i Cornellana, delvis i ruiner.
I stigningen passerer man et lite industriområde som ikke gir den hyggeligste utsikten, men de har som plaster på såret satt opp et lite hvilested for pilgrimer ved kontorene sine i god camino-ånd. Der finner jeg Xavi og Ruben sammen med Jeroen (Geronimo) fra Nederland. Jeroen var en av pilgrimene som ble sendt videre fra San Juan de Villapanada igår, men han hadde hatt et fint opphold på Cabruñana istedet.
Lys i mørket inne i klosteret i Cornellana.
Før Salas kommer vi over Vicente. Som ligger sliten inntil et tre, tom for vann i varmen (skyene har nå forduftet). Han bærer en alt for stor og tung sekk, og en alt for liten vannflaske. Vi slår følge til Salas, hvor vi sammen med Pablo og Rocio setter oss ned på Casa Pachon for å spise. Jeg får forklart hvilke retter man kan velge mellom som primero og secundo, men maten er kraftig og nesten for vinterkost å regne ifølge Xavi. Så vi gjør en retrett til en annen restaurant (Bar La Campa) litt lengre oppe. Vicente vandrer videre, Marine og Valery ankommer senere (de stopper for dagen her i Salas).
Utsikt ned mot Cornellana.
Det er varmt og vi har blitt anbefalt et sted hvor man kan bade, men vi overser hvor vi må gå for å komme dit. Så istedet befinner vi oss i skogen på den største og lengste strekningen for dagen, fra Salas og opp til Bodenaya. Heller ikke ved Cascada de Nonaya, en liten foss 250m vekk fra ruten, er det muligheter for å bade. Over oss går motorveien på digre bruer. Vi finner igjen Vicente tom for vann, etter den verste stigningen, Ruben slår følge med han videre til Bodenaya.
På vei inn i Salas, Vicente, Xavi og Ruben.
Vi ankommer Bodenaya omtrent kl 18:00, og det er et aldeles fabelaktig lite herberge. Det er privat og donativo, som betyr at vi selv bestemmer hvor mye vi ønsker å betale for oppholdet her. Axel, Elke, Jeroen, Fabrice, Elisabeth og Pol er allerede der, samt den østerrikske damen. David, hospitaleroen, hilser og velkommen og forteller oss reglene for stedet (en får en litt new age-følelse av stedet, her er vi alle en familie osv, men det er aldri påtrengende). Vi vil bli servert en felles middag (tre retter med vin), og etterpå må vi bestemme oss for hvilket klokkeslett vi ønsker å bli vekket på imorgen (ingen egne alarmer tillatt). Til gjengjeld vil vi bli vekket med rolig musikk og komme ned til duften av fersk kaffe og frokosten klar på bordet. Høres ypperlig ut. Etter at vi har dusjet kan vi kaste klærne vi har gått i i en kurv, og så vil David vaske klærne og vi vil finne dem tørre neste morgen.
Etter Salas går ruten over denne gamle broen. Nedenfor lå Cascade de Nonaya, en liten foss.
Før middag forteller David litt oss om de kommende dagene på caminoen. Middagen består av en pastasalat til forrett, linsegryte til hovedrett og jeg velger flan (karamellpudding) til dessert. Vi bestemmer oss for å bli vekket kl 6 imorgen. Under middagen lærer vi at det ikke var to valg av retter for primero og to valg av retter for secundo på Casa Pachon, men at når man bestilte mat så fikk man fire retter.
Middag i herberget i Bodenaya.
Bodenaya består egentlig bare av en liten ansamling med hus som ruten går igjennom. Om kvelden samles vi utenfor herberget, hvor Xavi underholder med å spille gitar. Det er en nydelig kveld, og en perfekt avslutning på en fin vandring.
Om kvelden spiller Xavi gitar og synger utenfor herberget (til høyre) i Bodenaya.
<- San Juan de VillapanadaTineo ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar