Troll i eske: Tully

Det var et riktig så lite troll som ble trukket opp av esken denne gangen. Og ofte omtalt som troll i virkeligheten og. I innledningen ble vi advart mot at hvis vi hadde barn ville vi kjenne oss igjen, at hvis vi ønsket oss barn så ville vi tenke oss ekstra godt om etter å ha sett filmen, og hadde man ikke barn eller ikke noen planer om det fikk man bare bekreftelsen man trengte. Tydelig at filmen hadde noe å gjøre med barn ihvertfall. I filmen skulle også en skuespiller stå sentralt, som fikk Oscar tilbake i 2004. Jeg hadde ingen anelse om hvilken film det var snakk om.

I Tully av Jason Reitman (han med Juno) møter vi Charlize Theron (Monster hvis man husker, Oscar altså) i rollen som høygravide Marlo, med allerede to barn og ett av dem er av typen som krever sitt. Vi snakker her om lille Jonah, som krever sine rutiner i livet, og når disse brytes tyr han til anfall, av type høylytt eller sparking i stolsetet foran seg. Livet kan være slitsom. Og når siste tilskuddet kommer til verden, blir det ikke mindre å holde styr på, for øvrig godt beskrevet i en gjentagende scene. Mannen, Drew (Ron Livingston), om enn velmenende makter ikke helt å se stresset Marlo går igjennom.

Tully.

Av broren, en rik finansmann, får hun som bursdagsgave et telefonnummer til en såkalt natte-barnepasser. Altså en som tar av seg alt av baby-stell om natten, utenom amming. Broren vil betale for tjenesten, slik som han og konen har outsourcet alt som har med barnepass å gjøre. Marlo fnyser først av tilbudet, men så når sammenbruddet kommer ser hun bort på den lille lappen hun fikk av broren.

Inn trer Tully (Mackenzie Davis), som et friskt pust i hverdagens strev. Det er som om Marlo er tilbake til de glade tjueårene igjen.

Premisset for denne filmen fungerer kanskje best i henhold til om man kjenner seg igjen som foreldre eller ikke. Og det er kanskje her jeg falt litt ut. For selv om jeg tydelig kan se at det ikke er en tur i parken og håndtere tre barn som konstant trenger din oppmerksomhet, så er heller ikke dette noe jeg tror foreldre er ukjent med. Hvordan man takler det, er sikkert forskjellig fra person til person, og mer kan jeg egentlig ikke skrive, for ikke å røpe for mye av et annet premiss som filmen gir. Selv om oppklaringen av det premisset ble for tydelig i mine øyne.

Filmen er definitivt ikke så verst, men personlig ga den meg kanskje ikke så veldig mye. Om jeg tenker å få meg barn eller ikke, endret ikke filmen noe på.

Kom mai du skjønne skitur

Fredag, altså igår, ble det kjørt opp løyper i Nordmarka. Vi snakker om fjerde mai. Nok et tegn på at denne vinteren ikke helt var som vanlige vintere. Og jeg lot meg lokke opp. Til den nordlige delen av marka. Måtte gå fra Grua, men på veien stoppet det opp en snill bilist som også skulle på skitur og jeg fikk da kortet ned fotturen et stykke. Og godt var det, jeg skulle jo tross alt på ski.

Fra Mylla Dam er det Formo-løypa som har blitt kjørt opp, som gir en fin runde fra Mylla og opp til Bislingen og ned igjen. Om lag en mil, og det holder jo fint det, for milslukere og. Blåswix-føre er det såklart ikke snakk om, men nå er det heller ikke snakk om gå fortest. Været er nydelig, dette er en skitur som skal nytes.

Jeg går i en sløyfe, fra Mylla Dam langs vannet og så opp til Bislingen, så ned igjen og bort til Trantjern, hvor jeg snur og går samme veien tilbake til Mylla Dam, via Bislingen. Blir et stykke det.

Opp til Bislingen første gang var det en flott såle og underlag hele veien. Andre gangen opp hadde solen begynt å få skikkelig tak på smeltingen, og det ble litt våtere, men aldri slik at det var noe problem. Eneste problemet jeg hadde var hvor langt videre jeg ville kunne komme fra Trantjern. Jeg kom ikke så veldig langt. Måtte først ut i skauen for å komme over til andre siden der skisporene vanligvis krysser det lille utløpet, der var det nå ingen mulighet å komme over. Rundt hjørnet, på vestsiden av Trantjern var det derimot fullt stopp. Med mindre jeg ikke ønsket å sette skiføttene nedi elven som skar gjennom skisporene og all snøen. Jeg kunne sikkert ha tatt av meg skiene og fulgt grusveien langs vannet på østsiden et stykke, for så å komme meg over derfra, men jeg var igrunn fornøyd.

Langsmed Mylla var det noen enkelte steder hvor jeg måtte ut i grøften for å komme videre, men heller ikke der var det noe å skjære grimaser av. Uansett, dette er vårskiløping, man må forvente å ta seg skiene enkelte ganger. Jeg behøvde bare å gjøre det rett før Trantjern.

På Bislingen har det blitt ganske så bart, med lyngen og steinene ute i solen og lufter seg, men skisporene lå der fortsatt som en hvit løper over lyngen. Med et så nydelig vær var det ikke annet å gjøre enn å spandere på seg en time i sola på toppen og bare nyte våren.

Jeg er så heldig å ha kjentfolk på Grua, som kom og hentet meg når jeg var ferdig. Og når Ane er riktig så hyggelig og spanderer kaffe og middag på meg, så ble det jo en rimelig bra dag må en si.

Snøen 'blør' på vei opp mot Bislingen, men skisporene var fine.

Vanndannelse.

Men fine spor var det og, nykjørte igår. Opp mot Bislingen.

Siste kneika opp mot Bislingen.

Bare sitteplasser med utsikt på toppen av Bislingen.

Bislingtoppen.

Trantjern. Måtte ut i skauen for å komme hit.

Men så var det stopp. Hit, men ikke lengre. Rundt hjørnet for Trantjern.

På Formo-løypa.

Tilbake opp mot Bislingen, snø ligger det på Formo-løypa.

Og opp mot Bislingen hadde ikke alle sporene blitt gått.

Utsikt fra lunsjstedet på Bislingen.

At solen har stått på i løpet av dagen var tydelig. Når jeg gikk over her tidligere var snøen grei å gå over (ved Bislingflaka).

Mylla. Nei, jeg har ikke tenkt meg ut på vannet.

Vårskiløping 1. mai under en grå og trist himmel

Dette var egentlig en dag hvor det passet aller best bare å dra dyna litt ekstra godt over kroppen og sove litt lengre, eller pakke seg inn under teppet hjemme med en god bok og noe varmt i koppen. La det gråe og triste været forbli utenfor vinduene, sitte god og varm inne. Jeg kunne sågar ha trengt å gjort det og, fått slappet litt av. Likevel følte jeg kallet til å komme meg ut. Det være seg vær eller ikke vær.

På vei ut døren tenkte jeg å ta t-banen opp til Frognerseteren, hvordan forholdene var der nå nesten en uke siden sist visste jeg ikke, men jeg snudde i døren og ombestemte meg. Ventet litt og tok så istedet toget fra Kjelsås til Movatn. Toget var forsinket, det ble kaldt å stå og vente i det gufne 1. mai-været.

På Movatn kunne jeg spenne på meg skiene allerede ved siden av vannet, ved tunnelen der toget går over den lille grusveien, men der vil ikke underlaget vare lenge. En kunne tydelig se der skisporene hadde krysset over vannet. Det er jo sånn med vårskiløping at en må forvente å ta av og på seg skiene noen ganger, men det var bare i krysset ovenfor Lørenseter Gård at det var nødvendig. Derfra og opp var det sammenhengende. Tung og våt snø, sugende føre, men det var noen som hadde gått der før meg. Jeg kunne følge spor i snøen. Og korrekt nok, lengre oppe kunne jeg se to andre skikkelser, bare såvidt i det grå været.

Det er mye som overlates til fantasien når man går i slikt vær, når sikten ikke er så stor og man må selv gjette hva som befinner seg skjult i skyene. Jeg forestiller meg likevel at dette er en dag hvor selv tussene og trollene holder seg inne. Den lille koia som ser så stusselig ut der den ligger nede i dumpen i svingene, ser enda stusseligere ut nå. Lite som varmer ute nå, men varmen kom heldigvis tilbake i kroppen på turen opp mot Tømteflaka.

Høres det ut som at jeg sutrer? Jeg gjør ikke det. Faktisk så er det deilig å gli innover dette nå litt smådystre landskapet, selv om gli er å ta litt i. Fra krysset der grusveien går inn mot Tømte, må jeg lage skisporene selv, de blir nok ikke like fine som de maskinpreparte. På bakken ligger det et nytt lag med snø, det kom påfyll i natt, tung og vått. Man blir kanskje forundret over at det ville komme mer snø nå, selv om det nok ikke var veldig mye, men ifjor burde lært oss det motsatte.

Jeg tråkker i vei opp til Holmetjern, der himmelen er like blek som isen på vannet. Der blir det matpause, men den blir ikke lang. Der stillheten i marka vanligvis bare er stille, er stillheten i marka nå trykkende. Fuglene er stille og.

Det blir mer terreng over mot Delebekken. Der har snøsmeltingen som foregår under snøen spist opp deler av løypa, men det går fint å komme seg rundt problemet. Ved løypekrysset i nærheten av Gryta ligger tåka enda tettere enn før, pakker stillheten inn enda mer. I alle retningene forsvinner antydningene til der skiløypene har gått inn i gråheten, med vage konturer av trær i bakgrunnen. Her sier klokka stopp og jeg snur.

Om tilbaketuren er det kanskje ikke så mye som kan sies, den går i det samme sporet, i det samme grå været, men den går fortere. Fortere enn jeg selv trudde, selv om det jo går nedover nå. Før bakkene kommer det en annen vårskiløper glidende, fornøyd han og. Jeg er nede ved Movatn i god tid før toget går, så jeg bruker tiden til å gå oppover mot Sinober. Ved Burås snur jeg, da kommer også regnet. Som ventet er det mindre igjen av snøen (eller rettere sagt isen) på løypa som går langs Movatn nå.

Movatn, fortsatt litt såle igjen (men den var omtrent borte når jeg kom ned igjen).

Smal såle.

Ved krysset ved Lørenseter Gård var snøen omtrent borte, men ellers lå den sammenhengende.

Men oppe i høyden lå snøen, her opp mot Tømteflaka etter Damputtene.

Gråskog, ikke mye barmark å se ennå ved Tømteflaka.

Finntjern.

Skiløypa langs Finntjern, her måtte jeg trå sporene mine selv denne gangen.

Holmetjern, der himmelen og vannet var like bleke.

Litt godsaker som niste, ikke veldig sunt kanskje.

Fra løypa mellom Holmetjern og Delebekken.

Over mot Delebekken har en annen bekk delt skiløypa i to.

Gryta.

Løypekrysset mellom Delebekken, Gørja og Gryta / Holmetjern, de eneste fargene man finner er den røde malingen på skiltet.

En skitur i et tåkelandskap.

Utsikt fra Heikampen

Utsikten fra Heikampen er en av de beste i Nordmarka, her fra en dag da himmelen ikke viste seg fra sin beste side, men likevel så er det fint å stå her og se utover.

Påskeskitur i Kvambekkhei og Angre

For et fantastisk vær denne Påsken bød på. Tror det er lenge siden jeg kan huske en Påskeuke med en så flott klar og blå himmel. Når den i tillegg ankom i det året som det snødde så mye i, så lå alt til for en nydelig skitur. Familien samlet seg på Langfredag og dro inn gjennom avsidesliggende Åmotsdal i Telemark for en skitur i området rundt Kvambekkhei. Det var snakk om en rolig og fin skitur, her skulle solen og turen nytes. Trengte ikke gå langt, trengte ikke gå fort.

Vi parkerte ved Kvambekk og gikk innover mot Storemyra og Kråketjønn. Mot den blå horisonten lå hvite fjell i nydelig kontrast. På himmelen skinte solen lykkestråler ned mot oss. I en solhelling satte vi oss ned og nøt både sol, varme, mat og drikke. Perfekt tidspunkt for en kvikk-lunsj, bare at det hadde vi ikke med, selv om det selges 16 millioner av den lille platen i året og i Påsken aller mest. Appelsinen kom vi oss ikke utenom.

Og så gikk vi en løkke videre, hvor trærne ble fattigere på et kort stykke, før unna vei det gikk nedover mot Angre. Og så bar det igjen litt oppover tilbake til Kråketjønn, hvor vi hadde vært før. Slik sattes kursen tilbake, mens solen fortsatt lå og varmet fra himmelhvelvingen. Tilbake ved bilene hadde vi vært ute noen timer, og det ble noen få kilometere og, femten i alt. Det var ikke galt. En strålende tur i vakker natur.

Grått versus blått, da lørdag var trått mens søndag var flott

De to dagene i denne helgen var som to vidt forskjellige verdener. Nesten vanskelig å forstå at de skulle tilhøre samme helg.

Lørdag lå Nordmarka pakket inn under et grått teppe og føret var så trått at jeg innimellom følte at det ville gått fortere om jeg hadde tatt av meg skiene og gått videre på beina. Likefullt var det en ganske så stemningsfull affære å gå gjennom det som fortonte seg som en trollsk vintermark. Hvor trærne og åsene sakte gled inn og ut av skyene, til en uviss skjebne. Jeg tok turen fra Hakadal og etter snaue fire mil i sneglefart var jeg nede ved Brekke, turen hadde tatt evigheter. Vakrest og mest trollsk var det over Mantjernet. Saktest var det over Hakkloa, det vannet tar seg alltid god tid, da var det godt å komme fram til Kikutstua for å fylle på med litt energi igjen for de siste sløve kilometerne tilbake.

Søndag var en helt annen historie. Da var himmelen blitt blå og solen lyste om kapp med seg selv. Påskevær. Og fra Skar måtte det gå raskeste vei opp til en Gørjavaffel og toddy. Som ventet var jeg ikke alene om det, det var folk overalt. Og siden været var godt, måtte man opp til en topp. Toppturtid i marka. Kikuttopptur. Til flott utsikt over Nordmarka. Å se skiløperne gå over Bjørnsjøen var som å se maur på vei til og fra maurtua. Nedover gikk det i rykk og napp, fra full glid til plutselig feste, om hverandre hele veien ned, slitsomt. Og så bar det sørover til byen igjen.

Grått versus blått, da lørdag var trått mens søndag var flott

Lørdagens rute: Hakadal - Elvannet - Nordvannet - Stålmyra - Aurtjern - Hakklokalven - Hakkloka - Kikutstua - Bjørnsjøen - Bjørnsjøhelvete - (Ullevålseter) - Store Åklungen - Godbekken - Svartkulp - Brekke.

Elvassmyra.

Mot Stålmyra.

Mantjernet.

Solen finnes et sted der ute bakom skyene, ved Mantjernet.

Bjørnputten.

Gjennom Bjørnputtdalen.

Hengebroen ved Hakklokalven.

Hakkloa.

Over Bjørnsjøen.

Søndagens rute: Skar - Øyungen - Kalvsjøen - Gørja - Helgeren - Bjørnsjøen - Kikutstua - Kikuttoppen - Fyllingen - Glåmene - Hestemyra - Blankvann - Aurtjern - (Ullevålseter) - Store Åklungen - (Lille Åklungen) - Sognsvann vest.

Kalvsjøen.

Helgeren.

Kikuttopptur.

Utsikt sørover fra Kikuttoppen.

Utsikt mot nordøst fra Kikuttoppen.

Tilbakeblikk mot Kikut.

Den lille løypa over Arnehogstmyr fra Store Åklungen.