På vei ut døren tenkte jeg å ta t-banen opp til Frognerseteren, hvordan forholdene var der nå nesten en uke siden sist visste jeg ikke, men jeg snudde i døren og ombestemte meg. Ventet litt og tok så istedet toget fra Kjelsås til Movatn. Toget var forsinket, det ble kaldt å stå og vente i det gufne 1. mai-været.
På Movatn kunne jeg spenne på meg skiene allerede ved siden av vannet, ved tunnelen der toget går over den lille grusveien, men der vil ikke underlaget vare lenge. En kunne tydelig se der skisporene hadde krysset over vannet. Det er jo sånn med vårskiløping at en må forvente å ta av og på seg skiene noen ganger, men det var bare i krysset ovenfor Lørenseter Gård at det var nødvendig. Derfra og opp var det sammenhengende. Tung og våt snø, sugende føre, men det var noen som hadde gått der før meg. Jeg kunne følge spor i snøen. Og korrekt nok, lengre oppe kunne jeg se to andre skikkelser, bare såvidt i det grå været.
Det er mye som overlates til fantasien når man går i slikt vær, når sikten ikke er så stor og man må selv gjette hva som befinner seg skjult i skyene. Jeg forestiller meg likevel at dette er en dag hvor selv tussene og trollene holder seg inne. Den lille koia som ser så stusselig ut der den ligger nede i dumpen i svingene, ser enda stusseligere ut nå. Lite som varmer ute nå, men varmen kom heldigvis tilbake i kroppen på turen opp mot Tømteflaka.
Høres det ut som at jeg sutrer? Jeg gjør ikke det. Faktisk så er det deilig å gli innover dette nå litt smådystre landskapet, selv om gli er å ta litt i. Fra krysset der grusveien går inn mot Tømte, må jeg lage skisporene selv, de blir nok ikke like fine som de maskinpreparte. På bakken ligger det et nytt lag med snø, det kom påfyll i natt, tung og vått. Man blir kanskje forundret over at det ville komme mer snø nå, selv om det nok ikke var veldig mye, men ifjor burde lært oss det motsatte.
Jeg tråkker i vei opp til Holmetjern, der himmelen er like blek som isen på vannet. Der blir det matpause, men den blir ikke lang. Der stillheten i marka vanligvis bare er stille, er stillheten i marka nå trykkende. Fuglene er stille og.
Det blir mer terreng over mot Delebekken. Der har snøsmeltingen som foregår under snøen spist opp deler av løypa, men det går fint å komme seg rundt problemet. Ved løypekrysset i nærheten av Gryta ligger tåka enda tettere enn før, pakker stillheten inn enda mer. I alle retningene forsvinner antydningene til der skiløypene har gått inn i gråheten, med vage konturer av trær i bakgrunnen. Her sier klokka stopp og jeg snur.
Om tilbaketuren er det kanskje ikke så mye som kan sies, den går i det samme sporet, i det samme grå været, men den går fortere. Fortere enn jeg selv trudde, selv om det jo går nedover nå. Før bakkene kommer det en annen vårskiløper glidende, fornøyd han og. Jeg er nede ved Movatn i god tid før toget går, så jeg bruker tiden til å gå oppover mot Sinober. Ved Burås snur jeg, da kommer også regnet. Som ventet er det mindre igjen av snøen (eller rettere sagt isen) på løypa som går langs Movatn nå.
Movatn, fortsatt litt såle igjen (men den var omtrent borte når jeg kom ned igjen).
Smal såle.
Ved krysset ved Lørenseter Gård var snøen omtrent borte, men ellers lå den sammenhengende.
Men oppe i høyden lå snøen, her opp mot Tømteflaka etter Damputtene.
Gråskog, ikke mye barmark å se ennå ved Tømteflaka.
Finntjern.
Skiløypa langs Finntjern, her måtte jeg trå sporene mine selv denne gangen.
Holmetjern, der himmelen og vannet var like bleke.
Litt godsaker som niste, ikke veldig sunt kanskje.
Fra løypa mellom Holmetjern og Delebekken.
Over mot Delebekken har en annen bekk delt skiløypa i to.
Gryta.
Løypekrysset mellom Delebekken, Gørja og Gryta / Holmetjern, de eneste fargene man finner er den røde malingen på skiltet.
En skitur i et tåkelandskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar