Troll i eske: Tully

Det var et riktig så lite troll som ble trukket opp av esken denne gangen. Og ofte omtalt som troll i virkeligheten og. I innledningen ble vi advart mot at hvis vi hadde barn ville vi kjenne oss igjen, at hvis vi ønsket oss barn så ville vi tenke oss ekstra godt om etter å ha sett filmen, og hadde man ikke barn eller ikke noen planer om det fikk man bare bekreftelsen man trengte. Tydelig at filmen hadde noe å gjøre med barn ihvertfall. I filmen skulle også en skuespiller stå sentralt, som fikk Oscar tilbake i 2004. Jeg hadde ingen anelse om hvilken film det var snakk om.

I Tully av Jason Reitman (han med Juno) møter vi Charlize Theron (Monster hvis man husker, Oscar altså) i rollen som høygravide Marlo, med allerede to barn og ett av dem er av typen som krever sitt. Vi snakker her om lille Jonah, som krever sine rutiner i livet, og når disse brytes tyr han til anfall, av type høylytt eller sparking i stolsetet foran seg. Livet kan være slitsom. Og når siste tilskuddet kommer til verden, blir det ikke mindre å holde styr på, for øvrig godt beskrevet i en gjentagende scene. Mannen, Drew (Ron Livingston), om enn velmenende makter ikke helt å se stresset Marlo går igjennom.

Tully.

Av broren, en rik finansmann, får hun som bursdagsgave et telefonnummer til en såkalt natte-barnepasser. Altså en som tar av seg alt av baby-stell om natten, utenom amming. Broren vil betale for tjenesten, slik som han og konen har outsourcet alt som har med barnepass å gjøre. Marlo fnyser først av tilbudet, men så når sammenbruddet kommer ser hun bort på den lille lappen hun fikk av broren.

Inn trer Tully (Mackenzie Davis), som et friskt pust i hverdagens strev. Det er som om Marlo er tilbake til de glade tjueårene igjen.

Premisset for denne filmen fungerer kanskje best i henhold til om man kjenner seg igjen som foreldre eller ikke. Og det er kanskje her jeg falt litt ut. For selv om jeg tydelig kan se at det ikke er en tur i parken og håndtere tre barn som konstant trenger din oppmerksomhet, så er heller ikke dette noe jeg tror foreldre er ukjent med. Hvordan man takler det, er sikkert forskjellig fra person til person, og mer kan jeg egentlig ikke skrive, for ikke å røpe for mye av et annet premiss som filmen gir. Selv om oppklaringen av det premisset ble for tydelig i mine øyne.

Filmen er definitivt ikke så verst, men personlig ga den meg kanskje ikke så veldig mye. Om jeg tenker å få meg barn eller ikke, endret ikke filmen noe på.