Kjentmannsmerket: Spålsdammen

I 1883 ble den første dammen i Spålen bygget og var en steindamm. Den har senere fått en oppløftning i 1982 og senere i 2018. Det var Akerselvens Brukseierforening som bygget den da de selv ønsket å kunne regulere driftsvannet til møller og fabrikker langs Akerselven. I tillegg var den også bygget for tømmerfløting.

Denne søndagen i mars 2021 gikk jeg tilfeldigvis forbi på ski og plutselig ble det nok en uplanlagt kjentmannspost-tur.

For det var ikke kjentmannsposter som sto på planen min, men å få meg en lang og fin skitur gjennom Nordmarka. Det skulle også bli den lengste skituren min i år så langt og, klokket inn på rundt 66.2km. Startet fra Grua med ett mål for øye, Bislingen, alltid flott der. Derfra videre ned mot Mylla og til Tverrsjøen. Før kanskje en av de fineste traséene med rekker av vann ventet meg, glidende nedenfor Pershusfjellet på Skarvvatnet, Pershusvatnet og Finntjern. Deretter Aklangen og Katnosa.

Over til Spålen gikk turen og det var så klart da kjentmannsposten dukket opp i øyekroken min. Jeg var på vei til indrefileten. Sandbekkmana. Sløret over himmelen denne dagen, men når jeg spiste lunsj på toppen av Sandbekkmana kunne jeg kjenne varmen fra solen. Har lyst til å snu og gå tilbake igjen etter å ha kommet fram til Velodalen.

Jeg suser avgårde (med De Lillos på hjernen) ned til Vesle Sandungen og så over Kikuttoppen (men ikke selve toppen denne gang). Det har blitt noen turer over Glåmene i år, så også i dag, må bare ta den turen rundt i stedet for rett opp mot Appelsinhaugen. Det ligger ikke noe slakt i bunnen av Slakteren og ned til Sognsvann går turen over min vanlige rute. Fint lys over Store Åklungen.

Flott skitur var det.

Bislingflaka.

På Bislingen.

Utsikt fra Bislingen.

Skarvvatnet.

Pershusvatnet.

Finnstad.

Demningen i sørøstre enden av Finntjern.

Katnosa.

Spålsdammen.

Tvetjern.

Over Sandbekkmana.

Ved Bjørnputten.

Flott over Sandbekkmana.

Utsikt over Vesle Sandungen.

Vesle Sandungen i blått.

Vesle Sandungen i slør.

Gjennom Osmarka.

Sulutjern.

Blankvann.

Store Åklungen.

Kjentmannsmerket: Bislingflaka

Nordmarkas tak lokket denne gangen. Bislingen ligger nord i Nordmarka og byr på et terreng som er litt utypisk Nordmarka, det er en liten følelse av fjell der oppe. Ikke høyfjellet over tregrensen med ruvende fjelltopper, men i skillelinjen der vegetasjonen begynner så smått og hilse på fjellet.

Fine spor og trivelig terreng ved Svarttjernet.

Turen vår starter fra Mylla. Med ikke den tidligste avgangen, er det allerede godt med biler på parkeringsplassen. Ikke uventet, været byr på blå himmel og sol. Opp til Bislingen er det flere løyper å velge mellom. Enten gå langs Mylla (eller på vannet) og opp Formoe-løypa. Eller man kan gå i retning Svartbekken for å komme opp fra Grønntjernet, eller hvis løypa mot Bislingsætra har blitt kjørt opp. Hvis veien opp til Bislingen ikke er brøytet kan man gå der og.

Ved Svarttjernet.

På vei opp Bislingflaka.

For oss blir det Grønntjernet. Det er en fin tur og spesielt når man kommer seg høyere opp og det åpnes litt i terrenget. Ved Svarttjernshytta har snøen på taket av uthuset sklidd ned og danner nesten en forlengelse av bua. Over trivelige myrer og langs Svarttjernet og Grønntjernet går det før de skikkelige stigningene begynner. Belønningen kommer i form av det nydelige terrenget på Bislingflaka.

Oppe ved Bislingen.

Utsikten fra Bislingen.

Her oppe er det ekstra nydelig når snøen henger tykt på de spredte trærne, men det gjør det ikke idag. Fra toppen er utsikten lite å syte over. Nedenfor ser vi Harestua. I horisonten er Varingskollen, Røverkollen og tårnene på Tryvannshøgda synlige. Og nå er ikke lenger Bislingen Fjellstua her lengre, bygningen er revet og jevnet med jorden. Kanskje for det beste, selv om den var en kuriositet.

Bislingflaka.

Utsiktspunkt på Syljusæterkollen.

Og der sto den. Beviset på at det har vært en stund siden jeg sist var her (what a shame som man sier). En kjentmannspost, og vips så kunne jeg stemple av nok en utilsiktet kjentmannspost.

Ove myrene nær Svarttjernet (på vestsiden av Bislingen).

Formoe-løypa i sus og dus nedover.

Live på vei over Mylla.

Vi skal fra den ene høyden til den andre, men for å komme til neste må vi kryss over Mylla. Lite snø på vannet og isen er ruglete. Nord for Mylla ligger Ballangrudsæterhøgda. Traséen over høgda byr på noen flotte svingete bakker opp og ned, samt flott utsikt over Hadeland i nord. Løypen går over Kalrasen før den forsvinner opp i skogen mot Stormyra, der man må ta av i retning Volla fra løypekrysset (og så ta til høyre i neste kryss).

Utsikt fra Ballangrudsæterhøgda.

Over Ballangrudsæterhøgda.

Den beste utsikten får man ikke fra toppen, men fra et utsiktspunkt man kommer til rett etter en bratt kneik. Fra utsiktspunktet er det bare å begynne å gjette på eller plukke hvilke steder og topper man ser. Her er det også et bord med benker og vi benytter anledningen til å få i oss noe mat. Det eneste lille aberet er at en litt sur vind har funnet det for godt å komme på besøk.

Norefjell.

Vestenden.

Resten av ruten over Ballangrudsæterhøgda er en flott tur, som til slutt ender nede i vestenden av Mylla. Da har man og passert gården som man ikke får mange poeng av å gjette hvor den har fått navnet sitt fra, Vestenden.

...liten omdirigering etter Trantjernet.

Gjerdingen.

Er vi ferdig med turen da? Neida, jeg har tenkt å gi oss litt mer å tygge på under skyene. Målet er Stryken og dit kommer vi oss ved å gå direkte mot Kalvedalen fra Trantjern og på løypene som går rundt Gjerdingen på vest og sør siden. Solen forsvinner varm og glad bak åsene når vi nærmer oss Gjerdingen Dam.

Glasert.

Solnedgang.

Det er bare en liten stigning opp fra Gjerdingen før man begynner nedstigningen. Det er et lite stykke helt til Stryken, men det fine nå er at det meste er nedover og kilometerne telles fort oppover. Det går radig ned til Store Skillingen, som er helt spleiblank glasert av is. Rundt vannet senker mørket seg og ved ankomst Stryken har det blitt mørkt.

Store Skillingen.

Oppover ved siden av Store Skillingen.

En fin skitur nord i Marka.

Mørket senker seg over Store Skillingen.

Kjentmannsmerket: Glåmene

Planen for skituren var Heikampen. Denne høyden med den flotte utsikten mot Krokskogen og ned Sørkedalen mot Oslofjorden, men som også er synonymt med en noe teknisk skiløype opp til seg. Ser man på kartet var ruten staket ut som nesten en strak linje fra Sognsvann mot Heikampen. Det ble en tur over en måneskinnsløype i sol. Mot Skjennungen under bøyde trær og over Hestemyra uten å se noen hester.

Mot Skjennungen, ved Nedre Skjennungsmyr.

Trær med dryss av snø.

Glåmene er den lille perlen av noen myrer man omtrent alltid må ta turen om, selv om det kanskje betyr en omvei, selv om det kanskje betyr å bruke litt ekstra tid enn det man har, men er man i nærheten føler jeg ofte trangen til å ta den ekstra lille turen. Her finner man Sommerglåmene, Glåmene og Vinterglåmene. Det er åpnere her, ekstra fint etter å ha glidd gjennom de mer mørkere skogene som kjennetegner den sørlige delen av Nordmarka.

Nydelig ved Nedre Skjennungsmyr.

Over Hestemyra.

Ned mot Vinterglåmene blir plutselig turen til en kjentmannspost-tur og. Av en eller annen grunn har egentlig det å ta kjentmannsposter blitt til en 'sommergeskjeft', selv om det for veldig mange poster ikke er noe i veien for å besøke om vinteren. Og da postene denne gang mangler klippetanga grunnet coronaen (helt ærlig så forstår jeg ikke helt hvorfor), trenger jeg heller ikke boken for å kunne stemple posten.

Glåmene og Kikuttoppen åpenbarer seg.

Kikuttoppen i bakgrunnen.

Opp mot Heikampen tar jeg inn på løypa som kommer opp fra Finnerud (går inn ved Øyvannet). Her er det ikke kjørt opp, men det er et enslig spor som baner seg vei blant snøen. Det er en liten og koselig humpetitten-løype det her. Løypa kommer ut før Heikampen ved Treskoningsmyr.

Glåmene.

Sol ved Glåmene.

For de som ikke har gått opp til Heikampen på ski før, så er dette en teknisk løype. Løypen er bokstavelig talt smal, den går hit og dit i skarpe svinger og er nevneverdig bratt. Grei å gå opp, noe adrenalin ned. Fra begge sider, men jeg har alltid funnet det litt 'lettere' å gå ned på nordsiden. Utsikten man får fra toppen er verdt den tekniske turen ned igjen.

Kryss ved Øyvannet, skisporene i retning Finnerud er ikke kjørt opp.

På vei opp bakkene mot Heikampen.

Når jeg står på utsiktspunktet er det i de varme strålene fra solen som er på vei ned. Ikke helt solnedgang ennå, men om ikke annet, rett rundt hjørnet. Kan se solen speile seg i vinduene på husene i Voksenlia og Voksenkollen.

Inn under trærne går skisporene.

Sol over Heikampens tak.

Under en nydelig rosafarget himmel på vei ned de bratte bakkene fra Heikampen får jeg besøk av Raynaud. Det fører til at jeg to ganger må stoppe opp for å prøve å blåse varme inn i fingrene mine igjen. Den ene gangen blant trivelig terreng før de siste kleivene ned Heikampen, den andre på østsiden av kollen. Ett annet par passerer forbi og lurer på om jeg har falt, der jeg står og prøver å varme fingrene på magen. Det går fint med meg, men det ser sikkert noe teit ut.

Utsikten på Heikampen åpenbarer seg.

Utsikt fra Heikampen i varmt lys fra solen.

Den lille terrengløypa mellom Sulutjern forbi Bjørneputtene og kraftmastløypa som går forbi Bjørnsjøhelvete er og en fin liten tur, men nå er det ikke kjørt opp fra Sulutjern og jeg må først ta fatt på Deledalsveien for å komme til der det er kjørt opp. Humpete opp og ned og så er jeg ute under Holsledningen.

Sol over Krokskogen.

Fine spor blandt snøkledte trær over Heikampen.

Mørket har senket seg og i et lite lys fra hodelykten går turen gjennom Bjørnsjøhelvete. Ned bakkene er lyset fra byen synlig. Mot byen går det via Nordseter og Ankerveien, før enden på visa på Sognsvann.

Spor og trær.

Nordmarka, Glåmene og Heikampen leverte igjen.

Nydelig lys over Heikampens fine terreng.