lørdag 25. februar 2012

Fra Grua til Kjelsås på blankslipt føre

Med Kong Vinter på tjuvperm er det lite utsikt til silkeføre. Og en må spørre seg om man har gjort et godt valg, spesielt når alle andre går i motsatt retning enn jeg etter å ha gått av toget på Grua. De velger å gå tilbake gjennom Nordmarka, jeg har satt mine øyne på Romeriksåsene.

Ved Snellingen.
En enslig skiløper soler seg i hytteveggen. Flott vær på turen over Romeriksåsene.

Sist jeg var her med ski på beina kom jeg farene nedover mot Grua over knallharde og oppharvede spor, nå går jeg oppover på ingen spor i det hele tatt. En solid dose rød swix klistret under skia, jeg nekter plent å smøre med klister ennå, sta som jeg er. På den måten tar det ihvertfall en god dose tålmodighet (som jeg ikke alltid lykkes like godt med) og mange tunge stavtak før jeg er oppe ved Snellingen.

Men endelig oppe så åpner det seg en drømmeverden. En kan nesten se meg som et lite barn foran en godtepose, bare at godteposen er byttet ut med et nytt område å gå på ski i. Jeg elsker å oppleve nye områder. Det eneste jeg ikke liker i posen derimot, er skiføret. Og det kan jeg ikke gjøre noe mer. Glemmer det, og nyter heller det flotte været, det er jo påske (vel, det føles sånn ut).

En nysgjerrigper på tur.
Nedenfor Høgbrenna kom jeg forbi et utsiktstårn brukt til jakt, jeg bare måtte klatre opp.

Jeg har brukt lang tid siden jeg startet fra Grua til jeg suser ned til Råsjøstua og kan sette meg i solveggen med en varm vaffel og noe å drikke på. Ute er det helt nydelig nå og den følelsen deler jeg med flere rundt stua. Men det er langt igjen og jeg må videre, så da bærer det opp bakkene mot Hakkimhøgda. Ned igjen mot Hakkim er det flott utsikt i retning Varingskollen, isen på Damsortungen lyser opp mot meg der nede fra. Ved Storøyungen har jeg bare vært i de varmere årstider, nå ligger isen over vannet.

Ved Bekkestua blir det en kort rast hvor jeg smører kroppen med litt mer mat, skiene kan jeg ikke smøre. Jeg har gått tom for smøring. Armene kommer til å få kjørt seg. Ikke i starten, det er flotte stakeforhold og det går fort gjennom den flotte strekningen mellom Bekkestua og Spikertjernhytta forbi Årstadvangen. Jeg suser forbi en tidligere besøkt kjentmannspost. Fra Spikertjernhytta går det bratt nedover. Bratt, såpeglatt og hardt. Nede i Spenningsby øker spenningen, her møter jeg det som man frykter mest i dette været.

Utsikt fra Hakkimhøgda.

For i Nittedal er det nesten tilnærmet førefall. Bygdeløypa eller 'Nittedal på langs' som den kalles er det bare antikke ruiner igjen av for å si det litt drøyt. Den går over jorder med mye av jordene stikkende opp av sporet, ellers bare hardpakket snø nesten uten synlige spor. Forøvrig gjennom et fint kulturlandskap og solen gir flotte farger over dalen når jeg sliter meg ned gjennom løypa. Lettelsen er derfor stor når jeg endelig ankommer Slattum og kan si meg ferdig med denne delen av turen. Jeg hufser litt når jeg setter meg ned ved Slattum skole for å spise litt igjen.

Nydelig vær og flotte forhold ved Langmyra.

Blankslipt er det opp lysløypa fra Slattum og inn i Lillomarka. Lysene tennes på min vei, mørket senker seg over meg og Lillomarka. Det er klar himmel og stjerneklart. Månen skinner ned på meg der jeg skøyter opp bakkene mot Linderudkollen, her har ikke snøen blitt skrapt bort og blankpolert. Fra Slattum har jeg fulgt lysløypa og den tar meg helt ned til Kjelsås og turens ende. En beskrivelse av ruten jeg har fulgt kan leses om her.

Fine farger i Nittedal, men sporene i bygdeløypa var heller antikke.

En flott tur over Romeriksåsene i ett litt for tidlig påskevær. Tross gruff i Nittedal tror jeg at jeg valgte rett idag. I sporene har det vært klisterføre, selv skulle jeg heller hatt klisterhjerne.

1 kommentar: