Nordmarka servert på et fat av kuldegrader

Det var meldt kalde grader og flotte forhold ute, vinteren har gått inn i sin kaldeste periode med temperaturer ned mot -37.5 grader som foreløpige rekord (riktignok ikke i Oslo-området). Bare en ting å gjøre, komme seg ut og kjenne frostrøyken fryse i halsen.

Og der sitter jeg, en ensom skiløper på bussen opp Maridalen tidlig om morgenen. Jeg slippes av på Skar, nesten tomt på parkeringsplassen. De første solstrålene kommer fram på vei opp mot Øyungen, på vannet en enslig isfisker. Det er kjølig, har kledd på meg litt mer enn vanlig. Men det var da like så kaldt, om enn ikke mer, ifjor?

Solstrålene viser seg for første gang på vei opp mot Øyungen fra Skar.

Farer over Kalvsjøen, jeg kjenner lukten av vaffel over vannet. Gørjahytta har hivd ut sitt sedvanlige agn og jeg sluker det rått, vaffel med brunost og jordbærsyltetøy. Det beit på første forsøk. Catch and release, jeg slipper ut igjen og fortsetter videre over Glotjernene. Målerstokken viste -21.5 grader. Ved krysset ovenfor Delebekken har himmelen en eiendommelig blå farge, vakkert.

Mer grått over Trehørningen og Kroksund, og ved Mago har ingen gått omtrent. På ett punkt må jeg kjøre opp løypen selv, vasser i snø. Velger å gå utenom Daltjuvmana, bare for å ha gjort det og, går langs vestsiden av Store Daltjuven. Revurderer planene, dropper Gjerdingen, den får ligge i fred, forblåst og kald denne gang.

Kalvsjøen, lukten av vaffler i det fjerne.

Lukten av vaffel driver over Branntjernhøgda, nå er det Sandvikshytta som prøver fiskelykken på sultne langrennsløpere. Jeg biter ikke på kroken, men lar meg likevel lure inn. Kommer i snakk med noen damer som skal overnatte på Katnosdammen. Livet er fullt av tilfeldigheter, de overnattet på Katnosdammen ifjor også. De erindret at det var en løper på langtur som var en kort tur innom da, og det høres unektelig ut som at det var meg på denne turen. Måtte bare beklage at jeg ikke kunne komme på besøk denne gangen, hadde andre planer.

Ved krysset ovenfor Delebekken, fra her bærer det nedover mot Trehørningen.

Himmelen har blitt mye dusere hvitt, men det gjør at de røde bygningene på Finnstad skiller seg fint ut mot bakgrunnen. Tråkler meg ned mot Spålen over Finnvatnet og Spålshøgda. Ingen på vannet. Farer videre forbi Butleren og Langli, som et spøkelse på traséen som blir fullt av entusiastiske løpere neste helg da Holmenkollmarsjen går av stabelen.

På vei mot Finnstad.

Kjenner jeg er sliten når jeg går den seige løypen mellom Heikampen og Glåmene, der som Almaas lurer på hvor er. Så er det heller ikke noen løype i starten der heller, bare en oppkjørt skogsvei med et snødekke. Mørket har ankommet, en grå og dus vegg. Det snør og. Inne på autostradaen ned fra Kikutstua kimter jeg en annen skiløper i det fjerne, i lyset fra en hodelykt som glimrer i mørket.

Mitt eget lille beskjedne lys får det til å glinse i snøfnugg nedover mot Ullevålseter før lysene fra lysløypa sluker det. Så bærer det ned til Sognsvann og til enden på denne visen. Der var jeg nede, nå er den over.

Over Spålshøgda ned mot Spålen forbi trær kledt i vinterdrakt.