søndag 5. juni 2016

Troll I Eske: The Neon Demon

Noen filmer kan omtrent ikke beskrives, de må oppleves. Noen filmer lar seg heller ikke anmeldes på en vanlig måte. Hvor en beskrivelse eller anmeldelse egentlig ikke får en mening uten at man faktisk har sett filmen, men da faller jo noe av meningen med en anmeldelse bort. Litt som jeg følte etter å ha sett trollet i esken denne gangen, det sagt, jeg er ingen vanlig filmanmelder heller.

The Neon Demon.

Denne gangen var jeg spot on på gjettingen av hvilken film de skulle vise, men så kom de jo med et rimelig stort hint også denne gangen. Og det ikke under den vanlige innledningen, men at det var 18 års grense på filmen som skulle vises. Det gjorde jo antall mulige filmer betydelig mindre for å si det sånn. Nicolas Winding Refn er en gjenganger på troll i eske. Og han dukker straks opp på det store lerrettet med The Neon Demon.

Her snakker vi om en bekmørk, ironisk nok i henhold til tittelen kanskje, fabel fra moteverdenen. Filmen har fått blandet mottagelse, men Winding Refn er kjent for å gå sine egne veier og ikke la populistiske idealer styre sine valg. I innledningen til filmen ble vi lovet et ypperlig lyddesign, noe som burde være med å løfte en film med undertoner av horror. Påstanden sto godt til filmen.

Å beskrive The Neon Demon derimot er som sagt ikke like enkelt, det er mye inntrykk man sitter igjen med ved slutten av filmen. Og noen vil nok føle for det ene og det andre når slutten kommer. Filmen føles som en mørkere Black Swan på en aldri så liten syretripp.

For mange er det å få en kontrakt med ett modellbyrå den store drømmen, de reiser til byer som Los Angeles med håp i øyna og en plass på stjernehimmelen i kikkerten. De fleste reiser skuffet hjem igjen. Unge Jesse, gestaltert av Elle Fanning, er en av disse. Hun bor på et slitt motell, drevet av Keanu Reeves i en herlig birolle som sleskete motelleier. En større kontrast mot moteverdenens glans finnes kanskje ikke. Men Jesse besitter det lille ekstra, mer enn bare å være vakker, hun har det. Noe alle ikke deler samme begeistring for...

Etter å ha sett filmen føler en seg kanskje som en som vender hjem etter at en drøm har gått i stykker, for det her er nærmere marerittet enn den lysende stjernehimmelen. I neon-lyset venter demonen muligens. En anelse, hva var det jeg egentlig har sett? Man blir ikke likegyldig til filmen. Jeg følte meg ihvertfall revet med.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar