Jeg bega meg derimot ut i marka for å teste mitt siste tilskudd på utstyrs-fronten, en jerven fjellduk thermo ekstrem. Planen var bare å overnatte i den, det vil med andre ord si at jeg ikke skulle ha med meg telt, ei heller sovepose. Å overnatte på en av de mange hyttene i marka var da også uaktuelt. Jeg hadde tenkt å gjennomføre to overnattinger, fra fredag til søndag. Det er nå uansett ikke den kaldeste tiden av året, så det var nok ikke en av de største utfordringene jeg utsatte meg (og den ekstreme duken) for.
For å komme meg inn i marka fra en litt annen kant enn vanlig valgte jeg å ta toget til Hakadal, der var jeg litt over kl 7 på kvelden. Det vil da si at jeg ikke ville nå langt før det ble mørkt, så det ble til at jeg måtte gå litt i mørket før jeg kom til Elvannet hvor jeg hadde tenkt å overnatte første kvelden. Turen opp dit gikk greit, men jeg måtte ta fram hodelykten min det siste stykket da mørket satte inn for fullt. Jeg går et stykke langs vannet før jeg finner en fin plass for natten. Det lyser i vinduene fra noen hytter som ligger ute på to øyer i vannet, og fra bredden på den andre siden sør for meg lyser det fra et bål.
Elvannet om kvelden.
En ting en slipper med å overnatte på denne måten er å bruke tid på å sette opp et telt (selv om det som regel jo går ganske fort). Jeg fyrer opp stormkjøkkenet mitt og lager meg middag for kvelden. Jeg bruker fjellduken som pute og sitter da godt og varmt på den.
Det blir en flott kveld ute, hvor stjernene fra den skyfrie himmelen speiler seg i det klare vannet. Siden det er så flott og temperaturen ikke så verst blir jeg sittende oppe til klokken nærmer seg midnatt. Så litt spent bretter jeg ut fjellduken, klar for første natt. Jeg legger ligge-underlaget og lakenposen min inni fjellduken, pakker sekken inn i en søppelpose (i tilfelle det skulle komme regn) og kryper inn i lakenposen min. Skoene legger jeg også inni fjellduken.
Merker fort at det blir godt og varmt så jeg sovner ganske fort.
Leirplassen ved Elvannet om morgenen.
Jeg våkner som alltid noen få ganger, men hver gang jeg våkner ligger jeg godt og varmt. Senere på natten har det lagt seg tåke over vannet. Neste morgen våkner jeg godt og uthvilt, tåken har lettet og det er igjen fint vær ute. Fjellduken har gjort jobben sin den første natten, men har ikke blitt satt på de største prøvelsene heller.
Jeg pakker fort sammen 'leirplassen' min før jeg setter meg ned og koker opp varmt vann for te som jeg nyter sammen med frokosten. Det merkes ellers at høsten er godt igang hvor fargespillet blant trærne kan sees i det klare vannet. Klokken nærmer seg halv elleve så det er på tide å gå, da jeg har tenkt å komme meg i retning av Spålen i løpet av dagen. Jeg følger stien som går langs bredden av Elvannet før jeg forlater dette hyggelige vannet for denne gang.
Jeg går i et område jeg ikke har gått i før, eneste kjente er når jeg krysser veien nord for Trehørningen som jeg har syklet på en del ganger. Stien er forøvrig relativt hyggelig. Etterhvert nærmer jeg meg mer kjente trakter og jeg befinner meg ved Hakkloa. Etter at jeg har passert Østre Hakkloa gården så forsvinner stien litt et stykke, slukt av hogst og en del felte trær. Men jeg kommer greit inn på den senere og fortsetter til bruene ned ved Mago-vika.
Myr nord-øst for Mago-vika.
Ved sør-øst foten av Store Sandungen er jeg fullt tilbake i kjente områder, jeg begir meg langs stien som går sør for Sandungen. Denne strekningen er dog rimelig kjedelig, den går langs Sandungen men du får ikke se noe spesielt til den. Men den bringer meg dit jeg skal, jeg kommer fram til den lille odden mellom Vesle og Store Sandungen hvor jeg inntar lunsj i det fine høst-været. Værgudene smiler hittil til meg denne helgen, selv om det da innebærer at jeg ikke får testet fjellduken i litt mer rufsete vær. Klokken er rundt halv fire da jeg fortsetter videre. Jeg følger veien opp mot Katnosa, dette for å spare litt tid. Ved et veikryss omtrent ved Krokløken kommer jeg innpå den blå-merkete stien igjen, som istarten følger den lille avstikkeren i retning Brentebråtåsen og Høgkollen.
Spålen.
Fra stien tar av fra veien følger den et hyggelig parti som bringer meg forbi Fagerlisætra. Jeg nærmer meg Spålen, men først må jeg følge stien som går fra Katnosa. Denne følger samme trase som ski-sporene følger om vinteren (vel, omtrent). Jeg kommer ned til Spålen rundt kl seks, det vil si i god tid før jeg føler for å legge inn årene for kvelden. Så jeg fortsetter videre på ruten. Fra Spålen følger jeg igjen i ski-sporets fotspor som går sørover fra øst-kanten av Spålen. Det er en flott tur over til Sandungen på ski herfra, men å gå over samme løype uten snø får jeg vente med å gjennomføre til en annen gang. Stien tar av og tar meg over Tvetjernshøgda før den kommer ned på veien som går ned mot Butleren.
Myr vest for Åbortjernet.
Etter et lite ærend nede ved Butleren så finner jeg en plass for natten ved et lite og hyggelig tjern kalt for Åbortjernet rett nord for Butleren. Det har nå skyet en del over og himmelen ser betydelig gråere ut enn igår. Jeg aner muligheten for regn i løpet av kvelden eller natten. Men jeg har ikke tenkt å krype inn i fjellduken ennå, kvelden er ennå ung (klokken er rundt 7 på dette tidspunktet). Jeg inntar middag og prøver fiskelykken. Finner fort ut at jeg er sliten i beina etter dagens tur så det blir intervall-fisking :). Utover kvelden så letter det og igjen titter stjernene ned på meg. Så, nok en lørdag kveld, og jeg befinner meg nok engang alene ute i naturen. Vel, helt alene er jeg ikke, på andre siden av tjernet lyser det fra et bål og jeg hører lyden av en snelle i mørket. Jeg kryper inn i fjellduken litt tidligere enn gårsdagen.
Sover litt dårligere enn gårsdagen, men det skyldtes mest at underlaget var ujevnt. Inne i duken ble det faktisk mer enn varmt nok, jeg måtte ta av meg en genser jeg hadde tatt på meg. Våkner neste morgen til lett tåke rundt tjernet. Det har så vidt jeg vet ikke regnet noe i løpet av natten.
Lett tåke over Åbortjernet om morgenen.
Jeg prøver noen kast med fiskestangen mens jeg venter på at vannet koker før frokost, men ikke noe hell nå heller. Ny dag og ny lang tur venter meg, målet er Sognsvann. Men jeg har et par mil foran meg før jeg vil være der, så det er bare å sette igang. De gråe fargene fra tåken har imidlertid blitt erstattet med sprakende høst-farger når solen titter fram. Så det tegner til å bli en fin ny dag, noe som skal vise seg å ikke holde stikk. Det skyer over igjen mens jeg går langs Butleren og Svarten, og når jeg kommer ned til Langli begynner det å regne.
Høst. Åbortjernet.
Jeg tar nå et uortodoks veivalg, istedet for å følge stien over i retning Vestre Fyllingen (trille-stien for sykler i retning Kikutstua) så legger jeg i vei nedover veien som går på øst-siden av Langli-vannet. Den fører som nok mange vet ingen steder hen. Det betyr litt seriøs bush-whacking oppover i den bratte lien opp i retning av Bjørneberget, litt småtung sekk gjør det ikke bedre. Sør for Bjørneberget går det en vei, jeg orienterer meg inn på denne og følger så den hele veien til Sakarias-hytta. Det er forøvrig en relativ lang og seig vei, og klatringen opp lia har tært litt på kreftene mine. Jeg begynner å kjenne sulten melde seg.
Da gjør det godt å ankomme Kobberhaughytta hvor jeg inntar lunsj, som består av en sandwich med egg, eplemost, te og et stykke sjokoladekake (kan vel unne meg dette nå).
Det hadde regnet hovedsaklig hele tiden fra Langli til jeg kom til Kobberhaughytta, så hjemturen bød på bedre vær å få testet duken i enn nettene (uten at det ble gjennomført). Å overnatte i fjellduken viste seg å være problemfritt, men været om nettene var heller ikke av det kaliber til å sette duken på noe spesielt prøve. Vel hjemme, god og sliten, kunne jeg se tilbake på en fin tur gjennom høsten i marka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar