"Helt vest i Hurrungane ligger Austabotnmassivet. Store Austabotntind (2204 moh) er den høyeste og mest imponerende av toppene i massivet. Vestre Austabotntind er nærmeste nabo, og kan bestiges uten store vanskeligheter. Fra bomstasjonen ved Berdalsbandet går vi først på sti, deretter langs stedvis smal og noe luftig fjellrygg."
På selve turdagen så står ikke været oss helt bi, det er meldt surt på toppene og det er grått og regn i luften. Det ser ikke ut til å stoppe deltagerne for å møte opp likevel. Så vi stiger ombord i bussen og blir sluppet av i småsurt regn ved bomstasjonen ved Berdalsbandet.
Første del av turen går oppover langs en steinete sti, det regner og over oss forsvinner fjellet inn i tåken. Det gis ikke gode odds på god utsikt fra toppen.
I starten tok vi en pause kort tid etter start, for at man skulle kunne ta på eller av klær alt ettersom. Selv beholder jeg den ekstra genseren på da, men den ble tatt av på et senere tidspunkt. Det er steinete oppover, og i regnet blir det sleipt å gå. Det er likevel på nedturen at vi må være mest på vakt med dette underlaget. Vi får glimt av utsikt utover på veien oppover før det tettes til igjen. Det blir kanskje litt hyppigere pauser enn det turlederen ønsket, men det kom mest av ivrige fotografer. Undertegnede også, som bare måtte stoppe for å ta bilder her og der, trass dårlig sikt.
Etter hvert gir regnet vei for tåken og vi hylles inn av den grå massen. Nå er det grått både oppover og nedover, men den er ikke tykk som ertesuppe. Det blir relativt bratt etterhvert, og mer stein. Stein er det nok av. Så blir det gradvis smalere og på den ene siden tar ryggen form av en bratt kant. Det ligger tynne lag av snø over steinene.
Bratt på vei opp.
På veien opp oppstår det ellers en godlynt 'diskusjon' rundt hvor høyt vi er, turlederens og en av deltagernes GPS angir forskjellige høyder. Vi nærmer oss det som kalles for Midtre Austbotntind, denne ligger også over 2000 meter, så en kan si at vi får to topper over 2000 meter på turen. Her må det småklatres litt i enkelte partier og det har blitt luftigere. Det må nevnes at nå har det blitt kjøligere, så regnet har her blitt til snø. Fra Midtre Austbotntind må vi ned ca 20 meter, før vi skal opp igjen 80 meter til toppen av Vestre Austbotntind. Det luftigste partiet på turen kommer nede imellom de to toppene, men det er ikke av noe problem. Så litt småklatring til og vips så er vi på toppen.
Og for en utsikt, i den fine tåken så ser vi ja, ingenting. Men kan tenke meg at det hadde vært en flott utsikt hvis det hadde vært fint vær. Uansett, det er turen som gjelder, målet er som de sier bare en bonus.
Toppen av Vestre Austbotntind med utsikt.
Vi blir ikke lenge på toppen, det er ganske surt og vi tenker at det da er bedre å komme seg litt ned igjen før vi satser på å spise. Nedover er det glattere og vi må være mer observante hvor vi plasserer potene våre. Turlederen hadde imidlertid med tau hvis det skulle være nødvendig. Men turen ned går uten de store problemene, noen få partier byr bare på noen knøttsmå utfordringer. Det sklis litt her og der.
Deltagerne på vei ned igjen over et luftig parti.
Et stykke på vei ned kan vi også i et kort øyeblikk skimte solen gjennom skylaget, men da har vi også kommet ned fra tåkeheimen. Lengre nede skinner det i vannene som ligger nedenfor oss.
Vi kommer ned til veien ikke lenge etter at vi ser at bussen ankommer møtestedet. Så bærer det tilbake til Turtagrø og en dusj. Og det er en frisk dusj, det er som ventet ikke noe varmt vann igjen. Det er bare å stålsette seg for en forfriskende opplevelse.
Tåken letter på vei ned og det skinner fra vannene nedenfor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar