Troll I Eske (07.02.10): The Road

"On The Road Again. Just Can't Wait To Get On The Road Again."

Jeg åpner dette innlegget med noen strofer fra en lystig sang, for ikke å dempe stemningen i henhold til innholdet i filmen som ble vist i denne månedens troll i eske, The Road av John Hillcoat.

I utgangspunktet så er nesten mitt høyeste ønske når det gjelder filmer som blir vist på troll i eske, filmer som jeg i utgangspunktet ikke hadde kommet til å se på kino. På den måten så får jeg som regel se gode filmer jeg ikke ville ha fått sett ellers. Det er likevel ikke gitt at alle filmene som blir vist har falt i smak, jeg minnes med gru den første remaken av The Pink Panther. Men, som regel så er det gode filmer som blir plukket ut.


Det var en liten anekdote, men den er satt i ly av at The Road er en film jeg virkelig har gledet meg til å se. Med andre ord så ligger det da i kortene at jeg er en stor fan av boken. Og med det følger det også en ganske så stor forventning. Så spørsmålet vil jo da være: sto filmen til forventningene? Svaret er for meg både ja og nei. Likevel for å gjøre alt klart, det er en bra film.
For kort å forklare hva boken og filmen handler om, så er The Road historien om en far og hans sønn (i boken bare referert til som 'mannen' og 'gutten') som vandrer alene gjennom et Amerika ødelagt av en katastrofe. Katastroen, som er av apokalyptiske proporsjoner, er ikke beskrevet. Alt som er igjen av landet er en brent og askelagt ødemark. Menneskeheten lever på stumpene av sivilisasjonen og veien de ferdes er ikke trygg.

For å ta de delene av filmen som ikke helt sto til forventningene først. I boken får man bare noen få enkelte glimt av tiden før 'mannen' og 'gutten' legger ut på veien, fra da 'gutten' hadde en mor og 'mannen' hadde en kone. Her har filmskaperne nok utvidet disse scenene i filmen litt, dette er i utgangspunktet ikke noe problem. Dessverre så syntes jeg ikke disse scenene i filmen fungerte like godt.
Starten av filmen føles og noe forhastet, før man har fått tid til å ta inn over seg de dystre realitene i landskapet blir man kastet ut i en mer action-rettet scene. Jeg mener filmen burde tatt seg mer tid til å bygge opp under stemningen som det øde og dystre landskapet legger til rette for først. Til sammenligning kan man nevne I Am Legend (Francis Lawrence). Der blir man presentert for en rekke bilder av et folketomt New York, med tydelige tegn til byen også har vært øde lenge, før man panorerer over byen og man får øye på en enslig bil som kjører gjennom gatene.


Filmen tar seg likevel opp etter den litt nølende starten og klarer etterhvert langt på vei å gjenskape mye av det stemningsbildet jeg dannet meg av landskapet når jeg leste boken. Filmen inneholder mange storslagne bilder av det golde landskapet og av øde og forfalte byer. I tillegg er filmen effektiv lydlagt med lyden av trær som faller i bakken både fjernt og nært, rumlinger i jorden, lyder som er med på å danne grunnlaget for den dystre stemningen i landskapet de beveger seg i.

"Wrapped in the blankets, watching the nameless dark come to enshroud them. The gray shape of the city vanished in the night's onset like an apparition and he lit the little lamp and set it back out of the wind."

Det er som dere nok forstår ingen lystig reise vi blir presentert for. Til tider er det ganske så intenst og enkelte partier er bygget opp med en tilnærming mer mot horror, som og fungerer. Viggo Mortensen og ukjente Kodi Smit-PcPhee gjør begge en god innsats som henholdsvis far og sønn. Filmen tar og vare på de moralske spørsmålene som dialogene mellom faren og sønnen stiller i boken.

John Hillcoat kommer godt ut fra det med sin adapsjon av The Road. Det har blitt en god film. Og som med de fleste adapsjoner av bøker så vil man alltid finne noe man savner og som ikke fungerer i henhold til det bildet man tilegner seg av bøkene.