Femundsmarka (Dag 2): Rønsjøen - Grøtådalen - Krokathåen

Jeg våkner opp til en god nyhet, det blåser ute. Og jeg har sovet godt. Det har skyet over igjen i løpet av natten, men det er lite antydning til regn i luften. Vinden betyr at jeg kan sitte ute å spise frokost uten å bli plaget av myggen, den blir blåst bort. Noe som er greit, jeg har en lang dag foran meg.

Gården Sylen med Sjøhøgda i bakgrunnen.

Leiren brytes opp og jeg fortsetter ferden i retning Sylen og Ryvang ved Grøvelsjøen. Foran meg troner nabolandet opp, det regner over Grövelsjön. Til nå har jeg fulgt de t-merkede stiene, men etter å ha krysset helårsbruen ovenfor Sylen tar jeg av fra stien som går til Hävlingstugorna. Sverige-besøket får vente, jeg har tenkt å gå rundt Stor-Svuku massivet og gjennom Grøtådalen. Det er enkelt å finne stien som jeg har tenkt å følge, det er satt opp skilt som viser hvor den starter (stien er forøvrig ikke merket ellers).

Jeg beveger meg oppover ved siden av Brunsdalsbekken og det blir mer og mer goldt idet høydegradene passeres og det blir mindre vegetasjon. Til venstre for meg går riksgrensen til Sverige, nedenfor Pråahta ligger det en renvaktar-stuga, en liten sti tar av i retning av riksrøys 143. Fortsatt blåser det ganske friskt. Jeg har befinnet meg i Grøvelsjøen naturreservat (opprettet i 1989 og er på 13458 daa) siden jeg tok inn på stien gjennom Grøtådalen, et område med viktige kvartærgeologiske formelementer. Speidende innover viddene i Sverige ser jeg to enslige vandrere, de stopper etter hvert opp og ser i min retning, er det meg de har speidet mon tro? Naturreservatet forlates og stien går slakt nedover igjen og vegetasjonen begynner å ta form igjen.

Utsikt mot nabolandet i øst.

Det blir tidlig klart at dette kommer til å bli en fin tur. Terrenget jeg beveger meg i er variert og lett å lese. For ikke å glemme det viktigste, det er flott også. Man beveger seg inn og ut av lett skog-terreng, gjennom små myrpartier og over rennende bekker. Jeg krysser Grøtåa over en bro laget av en avbarket trestamme som det er festet et rekkverk til, rett nedenfor meg er det satt opp en mer 'moderne' bro. På dette partiet av dalen åpner landskapet seg litt ut nordøst for meg og innover ser jeg av kartet at det befinner seg et mylder av vann, fortsetter jeg i nevnte retning vil jeg komme til Vonsjøen. Før har jeg gått mellom Grøthogna og Nilsvålen, samt Sylfjellet og Høgpiken, men nå har det altså åpnet seg mer opp.

En slange-formet liten elv i Grøtådalen.

Stien passerer en liten koie i utkanten av en myr, i vinduet sitter det en fyr og følger mine bevegelser. Er nok ingen autostrada med folk forbi. Til nå har stien vært lett å følge, den har ligget klart og tydelig i terrenget, men rett før Rundhåen så får jeg ikke helt avmerkingen av stien på kartet med hvor den går til å stemme. Likevel, etter litt frem og tilbake finner jeg rett vei og fortsetter turen i det fine landskapet. Jeg stopper for lunsj rett før jeg kommer til Grøtådalsætra, godt på overtid av når jeg burde ha gjort det. Vinden ypper seg i kastene og det kommer noen skikkelige vindkast. Nede ved seteren møter jeg på noen fiskere, innefra seteren blir vi iakttatt med nysgjerrige øyne. Jeg har ikke møtt på mange folk hittil, men her var det nærmest folksomt.

Ferden går videre og nå beveger jeg meg opp i lende igjen, sørvest for meg hviler Stor-Svuku sin skygge over meg. Skjønt, så mye skygge er det ikke igjen. Nå har det skyet godt over. Stien går nå over tregrensen i retning Oasen, et lite tjern der stien kommer innpå den t-merkede stien mellom Svukuriset og Skedbrostugan. Før jeg når dit opp har det begynt å regne og utsikten er malt i gråe undertoner. Jeg konstanterer at det er en flott tur gjennom Grøtådalen, selv om det er langt å gå. Man opplever å gå i et fint terreng med mellom-store topper på hver side av seg, gjennom hyggelig skog og over myr og bekker. Små vann ligger spredt rundt og ved å ta korte avstikkere kan man komme til fine fiskevann er jeg sikker på. Når jeg ankommer Oasen ser jeg ikke både skiltingen til Svukuriset og Skedbrostugan, og den t-merkede stien, men også et enslig reinsdyr. Den følger litt nervøst med meg, og har sirkulert rundt meg og den lille oasen når jeg har beveget meg lengre nedenfor.

The Bridge Over River Grøtåa.

Skuldrene kjennes slitne der jeg går nedover lia i regnværet, den lange dagen har satt sitt spor. Det begynner å bli på tide å finne telt-plass for natten. Jeg passerer flere fine plasser, noen av dem allerede opptatt. Planen var å finne en plass i nærheten av helårsbroen ved Krokathåen, så jeg fortsetter videre. Planer er som regel godt å ha, men det er ikke alltid det er like bra å følge dem. Som nå. Sliten innser jeg at jeg burde ha valgt en av de gode telt-plassene jeg passerte tidligere, for jeg finner ingen gode nok plasser. Der jeg går er det for myrlendt og er det ikke det så er det for ujevnt på bakken. Og så er jeg sliten da. Til slutt finner jeg meg et sted det er mulig å slå opp teltet, men det er langt fra optimalt. Jeg vurderer å gå tilbake. Valget blir imidlertidig rimelig enkelt når himmelenes sluser åpner seg for fullt, kort tid senere ligger jeg og slapper av under telt-taket mens regnet hamrer for fullt på det.

Mye vind i kastene nedenfor Store-Svuku, snart skulle det begynne å regne i tillegg.

Etter en stund minsker regnet litt og jeg tar turen ut for å hente vann til middag og noen kopper med varm drikke. På den tiden har allerede ytter-teltet rukket å bli svart innvendig av mygg (og noen få andre insekter), tydeligvis andre som også satte pris på å komme i skjul for regnet. Og så er det jo et fest-måltid som befinner seg inne i inner-teltet. Jeg kjører det enkelt og tilbereder nok en gang real turmat til middag, denne gang kylling i sursøt saus. Mat smaker uansett veldig godt på fjellet (og real turmat er heller ikke av det verste en kan få).

Store-Svuku i kveldsflammer, det ble en nydelig kveld.

Jeg blir liggende i teltet og slappe av en stund. Det surrer av alle insektene i teltet, og regnet ser ut til å ha gitt seg. Teltet ligger ikke helt bra til, så jeg vurderer å flytte det. Ut en tur vil jeg uansett, der er det nå en flott himmel. Solnedgangen utnytter det regnværet som er på retrett til å skape en nydelig kveld. Rett ved siden av meg ligger det en kolle, så jeg løper opp til toppen av den. Belønningen er en flott utsikt over Store-Svuku som omkranset av en sky blir badet i et rødlig lys, i vannet nedenfor speiles lyset også på vannoverflaten. Jeg må likevel flytte meg rundt på kollen for at ikke sikten skal bli sperret av surrende mygg.

En så flott solnedgang gjorde humøret mitt betydelig bedre, etter å ha vært litt nede pga det triste været på slutten av turen og at jeg var rimelig sliten. Når solen er nesten forsvunnet bak trærne i vest trekker jeg meg tilbake til teltet, for å slappe litt av med en bok før jeg tar kvelden selv. Tanken om å flytte teltet blir skrinlagt. Ute i ytter-teltet surrer det fortsatt av myggen, og ekstra mye blir det hver gang jeg stikker hodet eller armer ut for å hente noe.

Solen forsvinner bak trærne i den nydelige solnedgangen i Femundsmarka.

Jeg står nå ved dørkarmen til det som vel er det indre av Femundsmarka og selve villmarken, et område med masse vann og som er et stykke unna alt. En lang marsj har ført meg hit og det var en fin tur fram til slutten. Men der jeg ligger i teltet og puster ut, ser jeg meg likevel godt fornøyd med turen hittil. Grøtådalen og den flotte solnedgangen var de store beholdningene denne andre dagen i marken til han Femund. Neste dag venter nok en lang marsj, nå venter det forhåpentligvis en natt med god søvn (det er tørt inne i teltet og myggen kommer ikke inn i inner-teltet). Sliten får jeg besøk av Ole Lukkøye.

Kveldsstemning andre dag i Femundsmarka, meg og myggen.