Kjentmannsmerket: Kobberhaugene 526 og Skjennungsåsen 493

Gjennom trærne blåser det et friskt vindpust, og det blafrer i bladene rundt meg. Det burde ha blafret i et norsk flagg også, det er 17. mai og jeg går i mitt eget lille tog gjennom marka. Fint vær, men jeg manglet som sagt flagget (det får jeg skaffe meg til neste år). Heller enn å feire midt i trengselen i Oslo sentrum, velger jeg å feire nasjonaldagen ute i det fri.

Et enslig tre i myren nedenfor Kobberhaugene.

Det er på kjente stier jeg beveger meg, enmanns-toget med meg i spissen starter på Sognsvann og første stopp på programmet er Kobberhaugene. Ved Sognsvann er det også andre som benytter anledningen til å være ute i naturen på nasjonaldagen, både turgåere, syklister og joggere. Det er stort sett overskyet i starten, med enkelte vinduer til den blå himmelen bak spredt rundt omkring.

På vei mot Kobberhaugene krysser jeg gjentatte flere ganger fordums spor av tidligere turer, det kan mimres om både skiturer og turer til fots. Det er forunderlig hvordan ting fortoner seg med og uten snø. Nedenfor Kobberhaugene øker høydemeterene gradvis og med det blir også utsikten bedre og bedre, selv om det igrunn ikke akkurat kan kalles høyt i Nordmarka. Jeg kommer inn på rundturen rundt Kobberhaugene og tar den, velger retning Bjørnholt.

Myr i Nordmarka, 17. mai.

På toppen av Kobberhaugene er det fin utsikt til alle sider, ikke rart man har satt opp kjentmannspost her. Likevel, er det bare for utsiktens skyld at det har blitt post her? For har det vært drevet etter kobber på Kobberhaugene? Det har det ikke, tross navnet. Så med utsikten som årsak til plasseringen av posten, speider jeg utover marka. Jo lengre ut i marka toget mitt kom, jo bedre ble også været. Like fint er det ikke over alt kan jeg se, lengre sør er det noen mørke regnskyer.

Kobberhaugene 526.

Kobberhaugtjernet glitrer nedenfor meg, litt nedenfor toppen er det tid for pause og lunsj. Konstaterer at det fortsatt er litt snø på Tryvann. Jeg slapper av i solen mens jeg leser om lover og forskrifter i jegerprøve-boken. På tjernet nedenfor prøver noen fiskere fiskelykken.

Fra ås til ås. Etter Kobberhaugene setter jeg kurs for Skjennungsåsen. Nedenfor Kobberhaughytta spidder jeg venstreskoen min på en spiss rot på bakken. Treffer ikke foten, men nå er det et fint hull i skoen. Myr og vått underlag vil gjøre meg våt på foten. Opp bakkene mot Skjennungsåsen er rollene snudd opp ned, nå er det mørkt i nord der jeg kom fra. Det har nok regnet over Kikuttoppen vil jeg tro. Jeg har gått fint utenom regnet, her er det sol.

Lortkulp.

Ifjor var det 100 år siden Skjennungshytten ble åpnet, dette markerer kjentmannsmerket med en post. Posten er derimot plassert på åsen i nærheten av stua, der det før hatt stått et skogbrannvakttårn. På selve toppen er det ikke mye utsikt, men det er fint på vei opp. Nå er det mørke skyer i nord og øst, mens i sør og vest er det sol.

Skjennungsåsen 493.

Jeg har alltid likt veien opp til Skjennungstua fra Ullevålseter, der den snor seg opp langs kanten på åsen med flott utsikt. Nå er utsikten okkupert av mørke og majestestiske skyer i horisonten. Langs denne veien er det en murvegg, denne murveggen har jeg alltid lurt på hva egentlig har vært for noe. Nå vet jeg endelig svaret. Dette er rester etter en slalåmbakke som gikk ned fra Skjennungsåsen og mot Ullevålseter, murveggen er restene etter et overbygg. Artig.

Et skysnitt fra Skjennungsåsen, mørke og majestetiske skyer troner i horisonten.

Nede ved Sognsvann igjen har det blitt mye mer folk, folket er ferdig med å gå i tog. Jeg er og nå ferdig med mitt tog gjennom marka. Nå blir det å ta på meg litt finere klær og nyte resten av dagen hjemme.