Bislingen Fjellstue. Mørkt og spøkelsesaktig midt på natten. Og er det noen som følger med meg fra huset?
Når jeg er oppe ved Mylla Dam er ikke følelsen så forskjellig fra når jeg har stått der med ski på beina etter å ha tatt skibussen opp, det er fortsatt langt igjen og det er kjølig. Det er først nå jeg virkelig trer inn i marka, og i mørket settes kursen mot Bislingen Fjellstue. Et stykke på veien opp ser jeg lysene fra Grua skinne i mørket. Når jeg kommer opp til Bislingen er det mørkt og stille, en spøkelsesaktig stemning der fjellstuen troner over meg i mørket. Ikke et lys. Jeg stopper for å ta en pause, fra terrassen kommer det knirkelyder. Følelsen av å bli iakttatt melder seg.
Hvor den blåmerkete stien fra Bislingen og til Gjerdingen starter hen er ikke så lett å se i mørket, men etter å ha orientert litt etter kartet finner jeg stien. Hvis det var noen skilter så fant jeg ikke dem. Månen, som har et rød-lilla preg over seg, forsvinner bak en sky idet jeg tar fatt på stien nedover mot Gjerdingen. Det er godt jeg har gode sko på meg, for stien går gjennom myrlendt terreng og er tidvis meget våt. Mørket gjør det heller ikke enkelt å følge stien hele tiden, selv i lyset fra hodelykten. Bekmørkt på stien, men når jeg kommer ut på veien som stien bunner ut i har det begynt å lysne. Rundt omkring meg begynner fuglene sakte, men sikkert å våkne til liv. I etterkant kan jeg si at jeg har vært på natterangling gjennom marka.
Jeg opplever en flott måne over Gjerdingen. De siste restene av skyer på himmelen er på vei bort. I vannet speiles skinnet fra månen. Fuglene kvitrer.
Over Gjerdingen lyser månen flott. Lysere nå, fuglene holder konsert. Egentlig utrolig hvor opplagt man er, det er tross alt midt på natten. En kan bare konstatere at frisk luft holder en våken, men jeg vet at jeg kommer til å bli straffet for det senere. Ved Gjerdingen Dam er det tid for den første lengre pausen, og litt nattmat er nå nødvendig. Det lysner mer og mer. Over horisonten brer det seg en rødlig glo, det er nok ikke lenge til solen stiger opp. Skyene har forlatt himmelen.
Ved Gjerdingen Dam stopper jeg for å spise og drikke litt, energi må en ha på en langtur som dette. Det hviler en rolig stemning over vannet. Det er ikke lenge til soloppgang.
Soloppgangen kommer når jeg er på veien mellom Gjerdingen og Katnosa. Det hadde kanskje vært hyggeligere å opplevd den nede ved Gjerdingen, men tid gjorde at jeg valgte å gå videre istedet. Istedet springer jeg opp i lia og får nyte soloppgangen med utsikt over marka. Himmelen er oransje, helt nydelig. Sånne stunder får en helt til å glemme at det er på et tidspunkt hvor man helst ønsker å ligge og sove under dyna.
Tidlig om morgenen ankommer jeg Katnosdammen. Her er det stille og fredfullt, gjestene ligger fortsatt å sover når jeg kommer inn i hytta. Å overnatte står ikke på planen, men termosen min trenger påfyll. Magen min får i tillegg litt påfyll mens jeg venter på at tevannet skal koke. Når jeg går igjen ligger fortsatt alle å sover. Før jeg går fyller jeg vann på den ene vannbøtten. Så får en bare håpe de ikke blir for forvirret av å se bøtten, som var tom når de la seg, plutselig være full når de har stått opp.
Soloppgang over Nordmarka. Nydelig, mer er det ikke å si.
Godværet fortsetter og jeg tar fatt på bakkene opp mot Kikuttoppen, jeg legger ruten om selve toppen og ikke rundt. På kammen rundt toppen er det en flott utsikt og en hyggelig sti. Jeg får nesten følelsen av å gå i en litt uryddig hage, en hemmelig hage i Nordmarka med hvitveis over alt. En hare haster forbi meg over stien. Selv haster jeg ikke videre ned fra toppen, utsikten må nytes og kroppen trenger mat. Sist jeg sto her var i romjula og toppen var dekket av snø. Kikutstua er ikke åpen ennå når jeg kommer ned, men en del syklister har likevel tatt turen inn.
Katnosdammen kl 6 om morgenen. Fredelig. Morgenstund har gull i munn sies det, men her er det bare jeg som er oppe og nyter den flotte morgenen.
På vei til Kobberhaughytta begynner jeg for første gang å merke turen i kroppen, det er jo langt. Fra stien kan jeg se syklistene som farer ned veien vest for meg i retning Fyllingen. I nærheten går skiløypene jeg gikk på i vinter, alt får et annet uttrykk i en annen årstid. Fra Appelsinhaugen speider jeg tilbake til Kikutstua og toppen bakom, langt bak der igjen startet jeg å gå for omtrent 12 timer siden. Da var det midnatt, nå er det midt på dagen og jeg ankommer Kobberhaughytta. En pause er nødvendig, så jeg inntar en kanelbolle sammen med te og eplemost.
Utsikt fra Kikuttoppen. Tidlig på morgenen og det er flott vær. Det er lite som minner om siste gang jeg var her, da sto jeg med ski på beina i tykk puddersnø.
Målet for ekspedisjon er nå ikke langt unna, må bare gå litt til først. Himmelen har blitt litt dusere og det har blitt mer skyet. Turen går videre på den blåmerkete stien i retning Ullevålseter. Nedenfor Ullevålseter kommer jeg innpå veien og følger den videre ned mot Sognsvann, etter Store Åklungen tar jeg av veien og går den siste biten på en sti i retning Svartkulp.
Nedenfor Appelsinhaugen krysser stien skiløypen som går mellom Kikutstua og Kobberhaughytta rett ved Glåmene. Myrlendt. Jeg har vel ikke et tall på antall ganger jeg har gått på disse sporene om vinteren.
Det er to stykk slitne føtter som ankommer Sognsvann omtrent 15 timer etter at de startet å gå fra Grua. På turen har jeg opplevd en spennende tur gjennom skogen i mørket ned fra Bislingflaka, en vakker måne over Gjerdingen, en strålende soloppgang over marka, og nydelig utsikt fra Kikuttoppen. Og listen stopper ikke der. Hjemme venter det en dusj og noen timer på øyet. Så får en bare håpe at man våkner opp igjen, for det skal jo etter nøye matematiske beregninger være dommedag idag.
Vi tåler et bilde til av den flotte soloppgangen i Nordmarka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar