Michelle Monaghan og Jake Gyllenhaal i Source Code.
I The Butterfly Effect (Eric Bress og J. Mackye Gruber, 2004) kan Ashton Kutcher sin karakter endre på minner som han opplever som vonde, slik at han endrer på nåtiden og fremtiden. Ofte uten at det blir til det bedre. I utgangspunktet ligger sommerfugleffekten som det kan leses om her.
Når Bill Murray sin karakter i Groundhog Day (Harold Ramis, 1993) gjenopplever den samme dagen om og om igjen, stilles spørsmålet om hva man ville gjort hvis man var klar over at dette.
Tidsreiser er og sentralt i Donnie Darko (Richard Kelly, 2001), hvor Jake Gyllenhaal opplever en rekke bisarre hendelser i kjølvannet av å bli fortalt når verden vil ende av en mann i kanin-kostyme.
Listen stopper ikke her, men vil til slutt nevne Twelve Monkeys (Terry Gilliam, 1995) hvor Bruce Willis blir sendt tilbake i tid for å finne ut hvordan en verdensomspennende epidemi oppsto.
Årsaken til at jeg nevner Twelve Monkeys til slutt er at kveldens troll i eske har omtrent det samme utgangspunktet. I Source Code våkner Colter Stevens (Jake Gyllenhaal) fortumlet opp på et tog på vei inn til Chicago. 8 minutter senere eksploderer toget og vår helt våkner plutselig opp et helt annet sted i det som ligner på en kapsel av et slag, før han etter en kort samtale nok engang våkner fortumlet opp på det samme toget til samme tid. Forvirret? Det er Colter Stevens også.
Etter at syklusen har blitt gjentatt et par ganger blir det klart at Colter Stevens blir sendt tilbake i tid for å finne en bombe og den antatte gjerningsmannen. Dette gjøres via det som kalles for 'source code', og som lar en reise tilbake i tid via minnet til en som har død. Men bare for 8 minutter om gangen, for det er så lenge som minnet til den døde gir deg.
Source Code.
Så, et interessant utgangspunkt ikke ulikt nevnte Twelve Monkeys. Filmen er regissert av Duncan Jones som sto bak den vellykkete Moon (også vist på troll i eske). Ikke like vellykket var denne for meg. De gjentatte scenene fra toget på vei til sin dødsdom fungerte bra. Scenene som forløper seg utenfor 'source code' derimot fant ikke helt sin plass i filmen, de bidro dessverre litt til å gjøre usannsynligheten i utgangspunktet større.
Jake Gyllenhaal og Vera Farmiga i Source Code.
Det sagt, så er det en god nerve i filmen. Filmen er ikke uten humor og regissøren lar ikke muligheten til å leke seg litt innenfor rammene som plottet gir gå fra seg. Source Code er god og underholdende, men ikke helt vellykket innenfor sitt premiss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar