Kjentmannsmerket: Vardåsen og Myrgruva

Det er lemenår i år og det har tilogmed blitt rapportert om folk som har fått lemen i klisteret på fjellet, men det største lemenet i skogen denne fine søndagen i mai var meg. Jeg er på kjentmannsvandring i Romeriksåsene og hvorfor jeg freser som et lemen i skogen skal jeg komme til. En langtur gjennom åsene for å finne tre poster var planen, og langtur var hva jeg fikk.

Utsikt over Romeriksåsene en flott dag i mai, Skjelbreia nedenfor.

Første post på plakaten var Vardåsen, som navnet tilsier lå det på denne åsen en varde som skulle varsle om at fienden kom til landet. Ingen varde ble tent der når jeg nærmet meg, så jeg ble heldigvis ikke sett på som en fiende. Første delen av turen gikk i samme rute som jeg brukte til en kjentmannspost i fjor, nemlig Storøyungsdammen. Det er fortsatt en del snø på Varingskollen, men med mange åpne flekker, ingen som kjørte ned bakken nå. Jeg var ikke alene på stien på vei opp, for jeg skremte avgårde en grevling på den som bykset sin vei fra meg og inn i underskogen.

Vardåsen.

Posten fra forrige kjentmannshefte sto der fortsatt når jeg passerte Storøyungsdammen. Fra vannet tok jeg stien som går forbi Gjevtjernet og videre i retning Bekkestua, en sti som i starten ikke akkurat virket som at var mye brukt. Jeg speidet etter om varden ble tent mens jeg gikk på skogsbilveien nedenfor åsen, men som sagt, det var det ingen tegn til. Toppen på Vardåsen fant jeg lett og konstaterte at det var bedre utsikt på vei opp enn på selve toppen. Stikkordet for posten var derimot varder og ikke utsikt. Så får en bare håpe at utsikten var bedre der før, ellers ville nok ikke varden ha hatt noen funksjon der. Nå er det bare rester av et nedfallent tårn som ligger på toppen.

Så litt om kart, markeringer og sinte lemen i skogen. Etter at jeg kom ned fra Vardåsen, tok jeg en sjekk av kartet ved Bekkestua. Til Årstadvangen (som jeg skulle passere) skulle den blå-merkede stien først følge en skogsbilvei et stykke (som fortonte seg litt kjedelig), før den tar av fra veien (som føltes godt etter den litt kjedelige veien). Deretter skulle stien krysse en annen skogsbilvei før den så skulle uten avbrekk gå rett sørover til Årstadvangen. Så feil kunne man ta.

Utsikt i retning Varingskollen lenger nede på Vardåsen.

For det var etter en god stund senere at undertegnede, som et litt sint lemen, beveget seg tilbake på stien etter å ha gått i nesten en time i feil vei. For ved Esetvangen går det en sti østover forbi Stråsjøen i retning Gimildammen, som en del av en kultursti (gammel setersti). På mitt nye kart var ikke denne stien blå-merket, noe den var ute i det fri, skilt ved krysset fantes ikke. Uvitende gikk jeg da altså inn på feil sti. Frem og tilbake er like langt, det betyr at omtrent to timer gikk bort. Tilbake ved Esetvangen fant jeg rett sti, men det var merkingen inn til kulturstien som var tydelige.

Gjerimåsan.

De ekstra timene tærte på kroppen, så ved Myrgruvefossen ble det endelig en etterlengtet lunsjpause. Og det var godt, blodsukkeret hadde nok blitt litt lavt, nok noe av årsaken til den lemenaktige oppførselen i skogen tidligere (selv om det ikke var så ille). Registrerte at også her står kjentmannsposten fra forrige hefte fortsatt oppe (den turen kan leses om her).

Ikke langt unna ligger neste post jeg skulle til, Myrgruva. Det er to dagbrudd som nå er inngjerdet, da det ikke er helt tilrådelig å falle uti dem. Her var det gruvedrift før i tiden, men den ble innstilt kort tid etter 1800. Nede i gruven var det fortsatt is i vannet, ikke så rart da myrgruva ligger godt inne i skogen med trær som skygger for solen på alle kanter. Etter som at jeg gikk en time vekk fra ruten min, gikk jeg også vekk fra den opprinnelige planen min. Med tanke på at det ville ta meg litt tid å gå ned fra Romeriksåsene og å komme seg hjem igjen fra Nittedal, så ble planen om den tredje kjentmannsposten skrinlagt. En flott dag å være ute i, men jobben kaller neste dag.

Myrgruva.

Så skulle det vise seg at dette var dagen for omveier. For i Buvatnet var det veldig høy vannstand, så høy at over stien nord for vannet rant det nå en elv. Min andre omvei for dagen ble da gjennom bushen vest for Buvatnet og til en skogsbilvei som tok meg ned til stien i retning Spikertjernshytta. Vel nede fra Romeriksåsene etter å ha fulgt stien ned fra Spikertjernshytta, ble min tredje omvei et faktum. Strøm Bro over Nitelva var stengt av, og det betydde at jeg måtte gå rundt til Åneby. Der bommet jeg akkurat på bussen tilbake til Oslo. Slapp likevel unna med bare en halvtime å vente.

På bussen kunne jeg se tilbake på en fin tur i Romeriksåsene tross alt, jeg lå jo ikke igjen i marka som et sprukket lemen.

Et sensolglimt på vei ned fra Romeriksåsene.