Kjentmannsmerket: Vettakollen 378

Fint vær, men i horisonten er det likevel en mørk skygge som strekker seg mot meg. Den skyggen skal vise seg å aldri true meg, som er på en liten tur på en ettermiddag. Turen gikk opp til en av de stedene med best utsikt over Oslo, nemlig Vettakollen.

Vettakollen 378.

Og hva mer passende da, enn å starte fra Vettakollen t-bane stasjon. Det betyr og at det ikke er lange biten å gå før en er på toppen og kan nyte utsikten. Fin utsikt over nye Holmenkollen er det også. Fra der jeg står kan jeg se noen som trener på hopping i Midtstubakken, jeg hører lyden av skiene på vei ned plastbelegget (?). En skjønner hvorfor man plasserte en varde (vete) på denne toppen i gamle tider.

Fuglemyra.

Mye tyder på at det regner i Bærum, det er mørkere i den retningen med det grå sløret ned fra himmelen som indikerer regn. Jeg blir spart og etter en pause på toppen fortsetter jeg videre i retning Fuglemyra. Fra myra ned stien som fører til Båntjern (det går en skitrasé der om vinteren). Så den lille biten bort til Sognsvann og snipp, snapp, snute så var denne turen ute.

Båntjern.

Marka som tegneserie (del 2)

Jeg våkner til en fin morgen og spiser en god frokost bestående av havregrøt om morgenen. Når jeg begynner å pakke ned teltet begynner det også å regne. Det regner fortsatt når jeg begynner å ta hjemturen fatt, men når jeg har kommet til stien der ned mot Hakkloa starter fra veien har det sluttet og det er mer blå skyer over meg. Utsikten er fin ut over Hakkloa nedenfor meg i retning Bjørnsjøen.

Stien ned mot Hakkloa bukter seg gjennom skogen og trærne før en kommer ned til Haklokalven.

Broen i vestenden av Haklokalven. Lav vannstand i Hakklokalven nå. Prøvde meg på et par kast, men det virket helt dødt.

På tross av den lave vannstanden ved Haklokalven er det nydelig der, sett sørover fra broen i vesteenden av vannet.

Hengebroen som går over sundet som skiller Hakkloa og Haklokalven. Hengebroer er alltid tøffe og denne er intet unntak, selv om den må se seg slått av hengebroen over Bjørnsjøhelvete. På broen er det fin utsikt ut over Hakkloa.

Tok meg en liten fiskepause i sørvestenden av Hakkloa før jeg gikk bort til Kikutstua for å spise lunsj. På siste kastet mitt fikk jeg napp og fanget en fin ørrett, og jeg som bare kastet ut på måfå siden jeg var på vei til å gå. Valgte likevel å slippe den løs igjen (ikke spørr hvorfor, hadde jeg fått den tidligere hadde jeg ikke gjort det). Glemte helt å ta bilde av fangsten, kom først på det i det jeg begynte å gå videre mot Kikutstua.

Etter å ha spist lunsj i solen utenfor Kikutstua gikk turen videre til stien i retning Kobberhaugene. Nå er fiskestangen pakket ned og det gjenstår bare vandring i marka på meg resten av søndagen. Passerer demningen ved Damtangen på østsiden av Østre Fyllingen.

Man passerer mange klopper når man er ute og går i marka, noe må jo verne myrene mot oss vandrere. Her en kloppe i Osmarka på vei mot Appelsinhaugen.

Man kan fort bli religiøs av å gå i naturen og marka, og noen trenger da fort å få utløp for dette. Passerer Nordmarkskapellet på vei ned mot Sognsvann. Jeg er derimot ikke spesielt kristen av meg og det blir ikke et besøk der på meg.

Ved Tryvannsstua står det en hest og spiser gress utenfor stua. Jeg møter på en fra 'troll i eske'-gjengen på Cinemateket, Irene, som er ute og går tur sammen med foreldrene sine. Vi slår følge ned til Frønsvolltråkket.

Sognsvann og turens ende. I flott vær ankommer jeg Sognsvann på ettermiddagen. Ingen fisk i sekken, men en flott tur har jeg fått med meg. I tillegg til to slitne skuldre, snart kan endelig sekken tas av skuldrene.

Marka som tegneserie (del 1)

Utenfor togvinduet passerer toget den nedlagte stasjonen Sandermosen. Jeg er på vei til Hakadal stasjon for å gå inn til Søndre Måsjøen, hvor jeg har tenkt å slå opp telt og fiske i marka.

God og varm kommer jeg ned til Elvannet etter å ha gått over Elkollen fra Hakadal. Vekslende vær, men jevnt over fint. På andre siden av vannet er det andre fiskere som prøver fiskelykken.

Passerer dammen i nordenden av Elvannet. Lengre ute på den lille odden ved demningen var det noen andre som hadde satt opp telt, de lå og sov sammen med alt annet av utstyret sitt spredt utover odden.

Den glade vandrer (og senere fisker) på tur i marka.

Skiltet nedenfor Kroksund har sett sine bedre dager, det blir mer og mer slitt for hver gang jeg passerer det.

Jeg passerer den lille markaplassen Kroksund. Stille her nå, stien går videre gjennom høyt gress.

Fremme ved Søndre Måsjøen må jeg prøve lykken før det praktiske gjennomføres (men måtte ha meg litt mat først). Det vaker rundt omkring meg, men jeg får ingen napp på kroken. Deilig vær og avslappende bare å stå og slenge ut noen kast med fiskestangen.

Den fineste plassen ved Søndre Måsjøen var opptatt (i vestenden av vannet), men jeg fant en fin plass på en odde på nordsiden av vannet. Etter å ha fisket litt er det på tide å koke opp en kopp med te og nyte det fine været.

Teltplassen ved Søndre Måsjøen. Det var en perfekt plass for teltet ved den lille odden på nordsiden av vannet.

Søndre Måsjøen på ettermiddagen. Det vaker en del i vannet, men dessverre lengre ut enn det jeg når med fiskestangen min. En del kraftige vak er det også. Jeg fisker litt på forskjellige steder rundt vannet og beveger meg også en tur over til Nordre Måsjøen, men noe napp eller fisk får jeg ikke.

Kvelden kommer til det lille vannet i marka. Det ble ingen fisk på meg, men jeg ble mat for mengden av knott. Det var lokalt regn rett over meg mens jeg spiste middag (real turmat storfegryte), mens det var klart rett bortenfor meg igjen. Koste meg med bok og noen kalde øl på kvelden, samt noen sporadiske kast med fiskestangen. Det ble en fin kveld, på tross av all knotten.

Kjentmannsmerket: Karlshaug Naturreservat og Askeren Ved Utløpet

Det er godt det er mange områder og steder hvor en ikke har vært i marka å ta av, for ofte som jeg er ute og vandrer forsvinner det rett som det er områder fra denne listen. Som utgangspunkt kan jeg nå fjerne Åneby (fryktelig fristende å skrive Råneby, men jeg kvier meg for dette) fra listen. Og med Åneby som utgangspunkt er det ikke vanskelig å gjette seg til hvor jeg tar turen min først på ruten.

Utsikt fra toppen av Varingskollen. Mangler bare ski og snø så er det bare å sette utfor.

Det er et grått lerret spredt ut over himmelen over meg når jeg tar fatt på stien opp mot Varingskollen, noe som gir et dystert landskapsbilde i stien som bukter seg oppover nedenfor Strømskollen. En tøff sti er det, men det er vått på vei der stien nesten går nede i et juv oppover. En kan kanskje si at været står til humøret mitt, for det har ikke vært på topp i denne helgen, men bedre medisin enn å ta seg en tur ut i naturen finnes ikke. Jeg tar mye medisin.

Nok en topp forsvinner fra listen over steder jeg ikke har vært, det er fin utsikt utover marka fra Varingskollen selv om det er grått vær. Det er nok mye mer folksomt her om vinteren når ski-anlegget er åpent, nå virker det litt tomt og forlatt her oppe. Stående på kanten av bakken kan jeg speide ut over Romeriksåsene, før har jeg stått der og speidet hitover. De grå skyene driver over meg.

Karlshaug naturreservat.

Det surkler fra bakken når jeg går, de store mengdene med nedbør i det siste har gjort bakken svært bløt. Himmelen gir foreløpig ingen forsikringer om å spare meg for mer regn. Jeg krysser veien som går fra Ørfiske ned mot Hakadal, her har jeg passert flere ganger på sykkelen. Når jeg går forbi Blendsølvputten kjenner jeg at roen har senket seg over meg, borte er tankene fra hverdagens mas. Stien opp fra Åneby over Varingskollen og hit har vært et hyggelig bekjentskap. Flere steder med fin utsikt ut over Ørfiske har jeg passert. Jeg nærmer meg nå turens første ordentlige mål.

Et lite tjern i Karlshaug naturreservat, nesten grodd igjen.

Etter mer småplasking på stiene kommer jeg så inn i Karlshaug natureservat, og med det kommer også de første regndråpene. Dette naturreservatet ble fredet ved en kongelig resolusjon den 16. mars 1922. Det er ikke blant de største reservatene vi har i marka. Posten står litt gjemt inne i skogen, men utsynet til resten tyder på at det er fint inne i resten av reservatet. I heftet står det at lengre sør på Gruveåsen skal det være rester av en liten gruve som ikke ble funnet drivverdig når Hakadal verk skjerpet etter malm, jeg glemmer den detaljen helt og går rett forbi. Nå nærmer jeg meg mer familiære områder.

Over myren her går skisporene om vinteren, og mang en gang har jeg gått her på ski. Bak meg står fortsatt skiltet som markerer krysset der sporene går videre til enten Gørja, Hakadal eller Tømte.

Så står jeg på den lille grusveien som leder opp til Holmetjern, her har jeg både syklet og gått på ski flere ganger. Og så har skyene sprukket opp og blå himmel presser seg gjennom skylaget. Jeg tar inn på stien som går der skitraséen vanligvis går, men jeg beveger meg nok noen centimeter lavere enn de sporene. Som vanlig når man går der skispor vanligvis går, er det myrete og vått. Og nå er de grå og tunge skyene virkelig på vikende front, solen titter fram og varmer meg i ansiktet. Tross det våte underlaget, det skikkelig surkler under meg flere ganger, er det en hyggelig tur over her jeg vanligvis farer over med ski på beina.

Askeren ved utløpet.

Jeg skal til Askeren, et lite vann klemt mellom Trehørningen og Langvann. Ved utløpet av dette vannet skal det ha vært en kvern/mølle. Av denne møllen er det nå nesten ingen ting igjen av. Gjennom trærne lyser nå solen fredfullt ned mot utløpet. Siste post på planen funnet og nå er det definitivt tid for mat, jeg har ventet litt for lenge med det. Jeg går opp til Trehørningen (gården) og tar så stien ned til demningen på vestsiden av Trehørningen (vannet). Der setter jeg meg ned og får endelig gitt magen det den har mast om en god stund. Samt slappet av i det fine været. Etterpå venter turen hjemover igjen, det er sent på dagen da jeg kom avgårde litt seint og det er et stykke å gå ned igjen.

Jeg går over Aase Maries Bro før jeg igjen er oppe ved skogsbilveien som tar meg ned til Gørja. Det hadde smakt med en vaffel der nå. Så viser det seg at det har blitt anlagt en blåmerket sti over Fuglemyrhøgda, jeg burde definitivt ha tatt den stien nedover. Dessverre fant jeg ikke ut at den var ny før jeg leste skiltet som var satt opp der den kommer ned, men da har jeg et punkt på listen min til gode. Fra Helgeren tar jeg stien over Kvehøgda ned til skogsbilveien som rundt Tømte. Ved Rottungen må jeg bestemme meg for om jeg tar sjansen på å nå bussen fra Skar eller om jeg skal gå videre enten til Hammeren eller til Sognsvann. Jeg bestemmer meg for å prøve å nå bussen ved Skar og tar stien ned til Øyungen.

Aase Maries Bro. Denne broen krysser bekken som renner ned fra Trehørningen og ned til Askeren.

Det er flott kveldssol ved Øyungen når jeg kommer ned til vannet. Ikke lenge etterpå befinner jeg meg på Skar hvor det er kort tid til bussen går, godt timet. En lang tur i marka er ved veis ende og jeg har fått løftet noen tunge vekter av skuldrene mine (ikke av det fysiske slaget). Det er bedre med en tung fysisk bør på skuldrene, enn en tung psykisk bør (selv om jeg nå ikke har gått med en tung sekk). Jeg er jo ofte ute og går i skogen, men jeg trengte virkelig denne turen.

Skyer over Kamphaug.

Kjentmannsmerket: Bremsrud og Donsbautaen Speiderstøtta Ved Hauktjern og Igletjern, Ett Av Mange I Østmarka

Igletjern, bare navnet gir en lyst til å hoppe uti vannet med en gang. Spesielt med tanke på været, som er pent for en gangs skyld. Ikke vært mye håp der i gården i det siste, syndeflod og greier. Bra tegn at det kanskje gir seg i Pinsen da, selv om det ikke så slik ut i starten.

Pinseaften var en grå affære, det ble likevel en fin tur ut av det. I et bløtt Nordmarka var det godt å slappe av inne på Kobberhaughytta med vaffel og noe varmt å drikke. Et gjensyn med hengebroen over Helvete ble det også. 1. Pinsedag var det væromslag og da var ikke jeg sen om å be, i det flotte været måtte jeg ut og sykle. Det ble en flott tur nesten ned til Stryken og Gjerdingen, før jeg fikk en lang og god pause ved Store Daltjuven før jeg syklet hjemover igjen. Men det er ikke de to turene jeg har tenkt å snakke om nå.

Bremsrud.

Så tilbake til Igletjern. Vent, vi går litt lengre tilbake enn det. Til Skullerud, hvor det er at vår historie starter, idet jeg går av t-banen i det fine været 2. Pinsedag. Selv om de første koordinatene på kartet peker på Bremsrud ved Nøklevann er det ikke dit jeg har tenkt meg i starten. Jeg liker jo å gå, så derfor bruker jeg litt mer energi ved å legge ruten om Skullerudåsen. Fortvil ikke, kjære leser, for etter min lille tur opp åsen befinner jeg meg ved nevnte koordinater.

Bremsrud er nok mest kjent for å være en raste- og badeplass ved Nøklevann for de som er kjent i Østmarka (jeg er ikke en av dem). Så hvorfor sette opp en kjentmannspost ved en badeplass? Vel, posten står ikke ved badeplassen, den står ved en rørgate lengre opp i lia. Denne rørgaten ble brukt til å frakte vann fra Elvåga og ned til Nøklevann. Det er forøvrig ikke noe i veien for at kjentmannsjegerne tar seg en dukkert nede ved badeplassen etter å ha funnet posten.

Donsbautaen speiderstøtta ved Hauktjern.

På vei til neste post er ikke søndagsfølelsen langt unna der jeg går ved siden av Nøklevann i retning Hauktjern, med alle barnevognene og alt (forøvrig ingen ting i veien med det). Ved Hauktjern står det en bauta til ære for dannelsen av Norges første speidertropp, som ble startet av Christian Dons, derav navnet - Donsbautaen. Det minner meg på at det er lenge siden jeg selv var i speideren, men speiderhilsenen den husker jeg fortsatt.

Igletjern, ett av mange i Østmarka.

Ved Hauktjern sto det også et skilt om Hauktjernskløftene og at det var farlig terreng. Og større invitasjon enn det trenger man jo ikke, for da bare må man gå og se. Jeg går nok likevel ikke langt nok inn til å se det farlige terrenget, så da får jeg ha det til gode en senere gang. Jeg måtte da gå i feil retning, så jeg snur og tar turen over Lille Haukåsen istedet. Det er ikke et farlig terreng, selv om den rypen som flyktet fra meg der nok så meg som farlig (kanskje den kunne lukte at jeg nylig har tatt jegerprøven).

Skyttenbruen. Bruer er det overalt, også i marka. Denne er fin å gå på hvis du skal krysse Elvåga.

Det blir en kort pause på Mariholtet før jeg befinner meg ved det lille tjernet med det innbydende navnet. Igletjern, bare navnet gir en lyst til å hoppe uti vannet med en gang. Synd da at det er drikkevannsrestriksjoner her, så om det er igler eller ikke i vannet, bade kan man ikke. Siste post på planen, dette tjernet som først nesten opphørte. Så ble det bygget en liten dam her og tjernet steg opp og frem fra glemselen igjen. Jeg tar meg en lengre pause her på en knaus på østsiden av tjernet.

Ferdig med de obligatoriske punktene på programmet setter jeg kursen hjemover. Men jeg liker jo å gå, så derfor bruker jeg litt mer energi på å legge ruten om Nord-Elvåga. Jeg går over demningen ved Mariholtet og tar veien og stien på østsiden ned til Pettersbråtan, før jeg går over Skyttenbrua. Resten er en tur som tar meg tilbake til Skullerud og hjem igjen.

Igletjern sett gjennom solbrillene.

Stemningsglimt fra Marka

Kom ned til Skjærsjøen etter å ha syklet meg en tur i Marka, der ble jeg møtt av dette synet. Været hadde til da vært usikkert, men mot slutten åpnet himmelen seg litt opp og slapp løs noen solstråler. Et stemningsglimt fra Marka.

Skjærsjøen, et stemningsglimt fra marka

Førsommerløping på Skorve

Lørdag etter Himmelspretten, og oppfarten har blåst bort alle skyene på himmelen. Glem blått hav så langt man ser, her er det himmelen som gjelder. Blå himmel så langt man ser. Bare en ting å gjøre, komme seg ut og opp.

Mælefjell troner på den andre siden av Flatdal for Skorve.

Sammen med fetterne gikk turen opp til Gøysen, 1369 moh, som er høyeste punkt på Skorve. Det var rask gange opp fjellet, med kort matpause på toppen. Utsikten var formidabel. Vi var ikke alene om å benytte oss av det fantastiske været, for i horisonten så vi en sverm av paraglidere (minst 12) komme seilende gjennom luften mot oss.

Utsikt ut over Seljordsvann fra Gøysen, 1369 moh. Langt der ute et sted svømmer Seljordsormen.

Nedover bar det på raske føtter. Gjennom kratt og ur, myr og skog. Solen stekte og svetten rant, kjappeste nedstigning i mitt minne. Førsommerløping på Skorve.

Utsikt fra Skorve. Gaustatoppen kan sees til høyre i bildet.