Kjentmannsmerket: Karlshaug Naturreservat og Askeren Ved Utløpet

Det er godt det er mange områder og steder hvor en ikke har vært i marka å ta av, for ofte som jeg er ute og vandrer forsvinner det rett som det er områder fra denne listen. Som utgangspunkt kan jeg nå fjerne Åneby (fryktelig fristende å skrive Råneby, men jeg kvier meg for dette) fra listen. Og med Åneby som utgangspunkt er det ikke vanskelig å gjette seg til hvor jeg tar turen min først på ruten.

Utsikt fra toppen av Varingskollen. Mangler bare ski og snø så er det bare å sette utfor.

Det er et grått lerret spredt ut over himmelen over meg når jeg tar fatt på stien opp mot Varingskollen, noe som gir et dystert landskapsbilde i stien som bukter seg oppover nedenfor Strømskollen. En tøff sti er det, men det er vått på vei der stien nesten går nede i et juv oppover. En kan kanskje si at været står til humøret mitt, for det har ikke vært på topp i denne helgen, men bedre medisin enn å ta seg en tur ut i naturen finnes ikke. Jeg tar mye medisin.

Nok en topp forsvinner fra listen over steder jeg ikke har vært, det er fin utsikt utover marka fra Varingskollen selv om det er grått vær. Det er nok mye mer folksomt her om vinteren når ski-anlegget er åpent, nå virker det litt tomt og forlatt her oppe. Stående på kanten av bakken kan jeg speide ut over Romeriksåsene, før har jeg stått der og speidet hitover. De grå skyene driver over meg.

Karlshaug naturreservat.

Det surkler fra bakken når jeg går, de store mengdene med nedbør i det siste har gjort bakken svært bløt. Himmelen gir foreløpig ingen forsikringer om å spare meg for mer regn. Jeg krysser veien som går fra Ørfiske ned mot Hakadal, her har jeg passert flere ganger på sykkelen. Når jeg går forbi Blendsølvputten kjenner jeg at roen har senket seg over meg, borte er tankene fra hverdagens mas. Stien opp fra Åneby over Varingskollen og hit har vært et hyggelig bekjentskap. Flere steder med fin utsikt ut over Ørfiske har jeg passert. Jeg nærmer meg nå turens første ordentlige mål.

Et lite tjern i Karlshaug naturreservat, nesten grodd igjen.

Etter mer småplasking på stiene kommer jeg så inn i Karlshaug natureservat, og med det kommer også de første regndråpene. Dette naturreservatet ble fredet ved en kongelig resolusjon den 16. mars 1922. Det er ikke blant de største reservatene vi har i marka. Posten står litt gjemt inne i skogen, men utsynet til resten tyder på at det er fint inne i resten av reservatet. I heftet står det at lengre sør på Gruveåsen skal det være rester av en liten gruve som ikke ble funnet drivverdig når Hakadal verk skjerpet etter malm, jeg glemmer den detaljen helt og går rett forbi. Nå nærmer jeg meg mer familiære områder.

Over myren her går skisporene om vinteren, og mang en gang har jeg gått her på ski. Bak meg står fortsatt skiltet som markerer krysset der sporene går videre til enten Gørja, Hakadal eller Tømte.

Så står jeg på den lille grusveien som leder opp til Holmetjern, her har jeg både syklet og gått på ski flere ganger. Og så har skyene sprukket opp og blå himmel presser seg gjennom skylaget. Jeg tar inn på stien som går der skitraséen vanligvis går, men jeg beveger meg nok noen centimeter lavere enn de sporene. Som vanlig når man går der skispor vanligvis går, er det myrete og vått. Og nå er de grå og tunge skyene virkelig på vikende front, solen titter fram og varmer meg i ansiktet. Tross det våte underlaget, det skikkelig surkler under meg flere ganger, er det en hyggelig tur over her jeg vanligvis farer over med ski på beina.

Askeren ved utløpet.

Jeg skal til Askeren, et lite vann klemt mellom Trehørningen og Langvann. Ved utløpet av dette vannet skal det ha vært en kvern/mølle. Av denne møllen er det nå nesten ingen ting igjen av. Gjennom trærne lyser nå solen fredfullt ned mot utløpet. Siste post på planen funnet og nå er det definitivt tid for mat, jeg har ventet litt for lenge med det. Jeg går opp til Trehørningen (gården) og tar så stien ned til demningen på vestsiden av Trehørningen (vannet). Der setter jeg meg ned og får endelig gitt magen det den har mast om en god stund. Samt slappet av i det fine været. Etterpå venter turen hjemover igjen, det er sent på dagen da jeg kom avgårde litt seint og det er et stykke å gå ned igjen.

Jeg går over Aase Maries Bro før jeg igjen er oppe ved skogsbilveien som tar meg ned til Gørja. Det hadde smakt med en vaffel der nå. Så viser det seg at det har blitt anlagt en blåmerket sti over Fuglemyrhøgda, jeg burde definitivt ha tatt den stien nedover. Dessverre fant jeg ikke ut at den var ny før jeg leste skiltet som var satt opp der den kommer ned, men da har jeg et punkt på listen min til gode. Fra Helgeren tar jeg stien over Kvehøgda ned til skogsbilveien som rundt Tømte. Ved Rottungen må jeg bestemme meg for om jeg tar sjansen på å nå bussen fra Skar eller om jeg skal gå videre enten til Hammeren eller til Sognsvann. Jeg bestemmer meg for å prøve å nå bussen ved Skar og tar stien ned til Øyungen.

Aase Maries Bro. Denne broen krysser bekken som renner ned fra Trehørningen og ned til Askeren.

Det er flott kveldssol ved Øyungen når jeg kommer ned til vannet. Ikke lenge etterpå befinner jeg meg på Skar hvor det er kort tid til bussen går, godt timet. En lang tur i marka er ved veis ende og jeg har fått løftet noen tunge vekter av skuldrene mine (ikke av det fysiske slaget). Det er bedre med en tung fysisk bør på skuldrene, enn en tung psykisk bør (selv om jeg nå ikke har gått med en tung sekk). Jeg er jo ofte ute og går i skogen, men jeg trengte virkelig denne turen.

Skyer over Kamphaug.