Bakgårdssalg på Tronsmo igjen

Tronsmo åpnet på nytt dørene til bakgården og slapp ivrige bokormer inn for å lete etter billige bøker og kuriositeter. Det betydde nok engang på ivrig brøyte seg vei gjennom andre entusiaster rundt bordene.

Fotografi fra boken Ala Guler's Istanbul, en samling med flotte bilder fra Istanbul.
Foto: Ala Guler.

Hadde bestemt meg for å prøve å begrense meg littegrann denne gangen, men etter å ha rotet rundt i stablene og bordene endte jeg likevel opp med fire bøker:

Woodsburner av John Pipkin, alt i alt en slags fiksjonell fortsettelse av Walden av Henry David Thoreau. Boken tar utgangspunkt i når Thoreau satte fyr på en stor del av en skog i Concord. Hørtes unektelig interessant ut.
I Djengis Khans Rike av Stanley Stewart, en reiseskildring som følger fotsporene til en obskur fransiskanermunk på 1300-tallet. En pilgrimsreise gjennom mongolenes gamle rike, fra Istanbul og til yttergrensen til Mongolia.
Englelære av Danielle Trussoni, lese-eksemplar. Nok en bok i samme sjangre som Da-Vinci Koden? Så mer interessant ut enn den platte boken til Dan Brown, men om den er det gjenstår å se. Kostet uansett bare unnseelige 30 kroner.
Det Gylne Landet av Andrew Marshall, reiseskildring fra Burma. Har lest noen bøker som handler om Burma nå, The Glass Palace av Amitav Ghosh og The River Of Lost Footsteps av Thant Myint-U blant annet, så denne så fin ut til å kunne følge opp de bøkene.

Den fangsten jeg likevel var mest fornøyd med var Ala Guler's Istanbul. En fotobok med fotografier av den tyrkiske fotografen Ala Guler, med motiver fra Istanbul. Alle bildene i svart-hvitt. Og noen helt fantastiske fotografier og.

Større kø enn ifjor, men om det hadde noe med når jeg var der vet jeg ikke. Vel verdt det uansett.

Grunningsdalen

Så var det duket for en ny fisketur til Seljord igjen med noen kamerater, endelig, det har blitt alt for lenge siden sist. Fiske, hyggelige kvelder og forhåpentligvis god mat av fisken vi fanger (og noe god drikke til).

En dag i solen. En dag med fisking i flott natur.

Med utsikter til fantastisk vær pakket vi fiskeutstyret og satte kursen mot Grunningsdalen som ligger mellom Lifjell og Mælefjell. Tanken var enten å gå opp til noen vann på toppen av Lifjell, eller å fiske i Grunningdalsåi. Litt usikre på veien og etter ha kjørt langt innover dalen, fristet elven som rant nedenfor oss for mye.

Håvard med fangst.

Det tok ikke lang tid før vi sto ved elvekanten og slang uti spinnere til å friste fiskene med. Det tok heller ikke lang tid før den første av oss fikk napp på kroken. Regnvær er fiskevær sies det, men etter fangsten vi satt igjen med virker det ikke som at penvær står så veldig mye tilbake for regnvær. Gutta dro opp den ene fisken etter den andre.

Grunningdalsåi som renner gjennom Grunningsdalen.

Jan Ivar med fangst.

Etterhvert ble det klart at det aldri ble aktuelt å gå den en og en halv time lange turen opp til vannene oppe på Lifjell. Fisken beit, det var flott vær og Grunningsdalen er en fin dal.

Det kom noen mørke skyer drivende inn over dalen mens vi fisket, det regnet til og med litt over Mælefjell. Men det varte kun kort tid og det var stort sett bare sol som skinte over fiskerne.

Enden på visa ble over 20 fisk, noen av fin størrelse og. Selv endte jeg fisketuren med en svømmetur i Grunningdalsåi, noe som var en frisk opplevelse.

Sverre med fangst.

Vel tilbake på familigården ble fangsten behørig tilberedt og inntatt med god drikke til. Kvelden ble trivelig og månen den steg opp på himmelen over dalen vi fisket i.

Mælefjell.

Do you feel lucky, jazz?

Oslo Jazzfestival 2011

Det lukter svidd på Mono, det er så heftig groove at det formelig ryker av instrumentene. Fire! er på scenen og de har satt fyr på jazzen.

Fire! på Mono tirsdag 16.08.

Jazzfestivalen i år starter formidabelt når Andreas Werliin fyrer igang det heftige tromme-soundet som også starter opp bandets siste album Unreleased?. Bassen til Johan Berthling følger etter og dermed er vi fanget i nevnte groove. I starten lar Mats Gustafsson saksofonen snakke, men lar etterhvert elektronikken ta kontroll over brannen. Krevende er det. Like fullt lar jeg meg drive med i den heftige grooven.

En annen som er kjent for å fyre av krutt er Clint Eastwood. Men kanskje mindre kjent er det at han har en sønn som er jazzmusiker, nemlig Kyle Eastwood. Lett å bringe fram uttrykk som 'for en neve jazz' da. Kyle Eastwood har da også stått for filmmusikken til enkelte av Clinterns filmer, som Letters From Iwo Jima, Million Dollar Baby og Gran Torino for å nevne noen. Så ble også tittelmelodien fra Letters From Iwo Jima spilt under konserten.

Kyle Eastwood Band på Nasjonal Jazzscene Viktoria onsdag 17.08. Eastwood på kontrabass til venstre i bildet.

Nettopp variasjonen var konsertens store styrke. Solid forankret i standard jazz, men med mye inspirasjon fra andre stilarter, spilte Kyle Eastwood to sett som det tidvis svingte av. Jeg likte spesielt komposisjonene fra albumet Paris Blue. Så kan en kanskje si at jazzen er heldig da Kyle ikke valgte å følge i farens fotspor.

Går man til en konsert hvor ECM står oppført i beskrivelsen vet man hva man går til, noe som nesten er synonymt med det nordiske soundet. Kjennetegnet gjennom en melodisk og atmosfærisk jazz. Trygve Seim Ensemble i Kulturkirken Jakob er intet unntak. Starten på konserten må nesten være etter læreboken sådan. Melodisk og flott.

Likevel blir komposisjonene litt utflytende i lengden, uten at det er direkte dårlig. Ensemblet lykkes åpenbart best i de mer rolige partiene. Konserten ble gjennomført uten bruk av forsterkere, alt formidlet gjennom akustikken i kirken. Det la ikke noen demper på musikken, men det gjorde det vanskelig å høre hva som ble sagt fra scenen. En bra, men noe ujevn konsert.

Trygve Seim Ensemble i Kulturkirken Jakob torsdag 18.08.

Aldri en jazzfestival i Oslo uten å måtte ha med meg minst en konsert på Herr Nilsen. Så denne gang...nei, denne gang ble det faktisk ingen konsert der. Unntaket som bekrefter regelen eller noe får en si. Det ble ikke tid til andre konserter enn de tre jeg fikk med meg.

Kjentmannsmerket: Gammel Hestevei I Heikamplia og Trofoss Klopp

Jeg står ved enden av grusveien som går på østsiden av Langlivatnet. For å komme til neste post jeg trenger jeg å komme meg til en kjerrevei som som ligger i lia over Langlielva. Det er ingen markerte stier mellom de to veiene på kartet. Men det er en sti som går ut ifra enden på veien jeg står på.

Gammel hestevei i Heikamplia.

Hvor den stien eventuelt går hen, det vet jeg ikke. Men jeg tar sjansen på at den bringer meg nærmere Langlidammen på østsiden eller til selve kjerreveien. Hadde vært gøy å fått sett dammen fra den andre siden enn jeg var på tidligere. En ting er ihvertfall klart, denne stien er det ikke mange som bruker. Tidvis overgrodd og vanskelig å skjelne ut fra underlaget, men også godt synlig til tider. Opp og ned, rundt knauser og gjennom villniss bukter stien seg langs vannet.

Jeg ender opp oppe i lia, så utsiktene til å se på dammen er relativt små. Tror ikke jeg bryr meg med å gå ned lia til dammen og opp igjen. Solen er på synkende bane. Stien ble dårligere og dårligere etterhvert, men etter å ha brøytet meg vei litt gjennom lia ender jeg til slutt på kjerreveien. Den følger terrenget i lia før den kommer inn på en grusvei som går helt ned til Sørkedalen igjen.

Trofoss klopp.

Hesteveier er det mange i Heikamplia, jeg gikk jo tross alt ned på en. En annen er det satt opp en post ved, og den går ned mot Langlielva nedenfor Råkollen. Å komme seg ned til elva fra veien innebærer nok en god del krangling med terrenget om en velger å ikke bruke denne hesteveien. Ved posten er det stort sett ikke mye annet å se enn lia, skog og restene av hesteveien. Jeg fortsetter videre nedover og ikke opp igjen.

Nede ved elven ligger siste post jeg skal besøke for idag, det er restene av en bro eller klopp. Navnet er ihvertfall Trofoss Klopp, men med tanke på at det er rester av en bro som ligger der så er jo navnet kanskje litt misvisende. Ved siden av restene av broen ligger det en tro, derav navnet.

Solen på vei ned bak et tre ved Heikampveien.

Så gjenstår det bare å gå opp hesteveien igjen, for så å gå ned til Sørkedalen og vente på bussen hjem igjen. Tok noen timer å gå rundt dette vannet.

Sørkedalen Kirke.

Kjentmannsmerket: Langlidammen og Ormtjernet og Flyvraket Øst For Langlivannet

Ferien er over og jeg legger de majestetiske fjellområdene bak meg og beveger meg inn i markas skogkledde åser igjen.

Opp fra Sørkedalen Skole er det få merkete stier, og ingen i den retningen jeg skal. Så da blir det å ta beina fatt på grusveiene istedet. Mest skyer på himmelen i starten, men det ligger et løfte om en klarere himmel i luften. I oktober for to år siden lot kjentmannsmerket meg besøke markas minste dam i betong (den turen kan det leses om her), nå går besøket til markas største dam i betong, nemlig Langlidammen.

Langlidammen.

Det er fristende å klatre over inngjerdingen for å kunne komme meg ut på selve demningen for å titte og, men jeg står over fristelsen. Fra der kan man stå og speide ut over 16,7 millioner kubikkmeter med vann. Dam og våpenlager, inne i selve dammen ble det også lagret våpen under krigen. Posten er stemplet og jeg forlater dammen og returnerer opp til grusveien igjen mens elven nedenfor dammen ufortredent bruser videre.

Langlidammen, demningen er inngjerdet. Den relativ nye gangbroen over flomløpet på vestsiden av dammen er stengt grunnet sprekker i limtredrager i broen.

Vei. Og langt. Langli er et passende navn. Ved Kringla er himmelen demmet opp med blåfarger.

Kringla ovenfor utløpet. Små krusninger på vannet etter småfisk som vaker.

Krysser skogen øst for Svarten gjennom noe kratt og vått underlag til Ormtjernet. Ved denne posten er det tid for lunsj og en lengre pause i det fine været. Ved det lille tjernet skal det også være en A.B. N-bolt (nr. 27), men jeg bruker ikke noe tid på å lete etter den (den er fortsatt ikke gjenfunnet).

Ormtjernet.

Vei. Og langt. Det er langt å gå langs vestsiden av vannet, det er også langt å gå langs østsiden av vannet. Flyvrak er som sagt en fascinasjon og på østsiden av Langlivannet ligger det også et flyvrak. Så det betyr at jeg begir meg opp i lia ovenfor vannet, det er vått og litt kronglete opp dit. Flyet var en Piper Cub og det styrtet i 1955, de to ombord flyet overlevde havariet.

Flyvraket øst for Langlivannet.

Jeg går ned igjen til grusveien på østsiden av Langlivatnet og går så ned til der veien slutter. Før jeg gikk opp til flyvraket hadde jeg også gått ned hit, jeg måtte sjekke ut mine mistanker om at det går en sti videre sørover langs vannet derfra. Fortsettelsen forteller jeg om i neste post.

Oversikt over havaristedet til det lille flyet av typen Piper Cub. Ikke mye igjen av flyet på dette stedet, resterende flyvrakrester ligger i mer utilgjengelig terreng.