Kjentmannsmerket: Grinderkollen og Heiåsen Syd, Ved En Flyttblokk Med Natteleie

Nesten som jeg begynner å bli kjent uti Ytre Enebakk nå, selv om jeg jo er milevis unna akkurat det. Noen mil unna hjemme er jeg og når jeg går av bussen på Flateby på andre siden av Østmarka, sannsynligvis noen mil å gå foran meg og. Østmarka skal krysses, fra øst til vest og så skal jeg begi meg inn på lettere utilgjengelige åsteder for å finne noen kjentmannsposter. Noen reprise av Tjuvstuåsen-turen blir det ikke, til det er været for fint.

Ved Myrsetra har vannet oversvømmet stien. Det går fint å vade over, men jeg velger heller å gå opp mot Grinderkollen herfra.

Selv om solen sender sine varmebølger over landskapet er det ikke til å komme bort ifra at det er vått. Første posten for dagen skal også være heftets mest utilgjengelige, så det er en stor fare for at jeg ikke kommer tørrskodd tilbake. Det skal senere vise seg at det er på stiene i starten som står for de største problemene, det er mye vann i denne delen av Østmarka tydeligvis. Mest av alt har stien gått igjennom skogspartier, med få eller ingen høyder å kunne få en utsikt over landskapet fra.

Grinderkollen.

Ved Myrsetra dukker det opp et større problem, her er det så mye vann at over stien går det ikke en liten elv eller bekk, men et lite vann. Det går fint å kunne vade over, men jeg bestemmer meg heller for å endre på ruten jeg har planlagt og ta av her og sette kurs mot toppen av Grinderkollen herfra. Det er ikke langt unna der jeg opprinnelig hadde tenkt å ta av opp mot Grinderen, istedet følger jeg nå elveleiet opp mot Myrsetersvarttjern. Og med det er det duket for litt god gammeldags 'bushwhacking', mye vri og vende seg rundt steiner, busker, trær, kratt og kjerr. Det er ikke helt enkelt å orientere seg i villnisset, men etter å ha kommet meg litt høyere opp i høyden mot Grinderkollen går det bedre og jeg kan til slutt se fornøyd opp mot posten og vite at toppen er nådd. Ihvertfall i Østmarka naturreservat. Jeg feirer bestigningen med å spise lunsj.

Grinderen.

Kroppen er full av barnåler, blader, rusk og rask når jeg er nede på blåstien igjen, nå på rett side av Myrsetra. Passerer Bøvelstad og må ta en titt inne på hytta. Det tok sin tid å kave gjennom vegetasjonen opp mot Grinderkollen, så jeg håper at jeg ikke bruker fullt så lang tid på neste post. Den byr også på litt trasking utenom allfarvei (som i denne settingen jo er blåstiene). Så for å finne flyttblokken med natteleie på Heiåsen må kompasset fram igjen. Jeg vet at jeg har gått rett når jeg etter en stund ser to stykker sittende i lia, sjansen for at andre er der for noe annet enn å finne samme post som meg er rimelig liten. Og rett skal være rett, nedenfor ligger det en diger steinblokk som man kan krype inn under og tilbringe natten under hvis man ønsker. I det fine været blir jeg sittende en stund og slå av en prat med de to kjentmannsjegerne som kom meg i forkjøpet til denne posten.

Fin rasteplass ved Deliseterfjorden.

Jeg har ikke tenkt å overnatte under flyttblokken, ihvertfall ikke denne gangen, så det blir å fortsette videre. Vangen ligger kort unna i luftlinje, men for å gå dit må en gå rundt Mosjøen. Ingen ski utenfor skistuen nå, jeg fortsetter under den synkende solen. Hundene uler utenfor Skjelbreia og jeg ser på klokken min. Ved Sandbakken må jeg gjøre et valg, gå til Skullerud eller gå ned til Sværvann. Jeg velger sistnevnte for å ta buss tilbake til Oslo derfra, det medfører en times ventetid med Umberto Eco ved siden av vannet. Beina har blitt våte i løpet av traversen gjennom Østmarka og det er mye bøss som blir sluppet ut i det fri fra fangeskapet i skoen.

Heiåsen syd, ved en flyttblokk med natteleie.

Det ble en real dagstur gjennom Østmarka det her, i strålende vær, men litt vått til tider.

Skjelbreia.