Fjellhopping IV: Ryfylkeheiene nord

Det holdt ikke med ti dager i fjellheimen, jeg måtte ha mer. Kriblingen i beina var ikke til å stoppe, så jeg satte meg på Haukeliekspressen og tok turen opp til Haukeliseter. Ute var det grått og litt vind, servert med en lett dusj av regn. Siden jeg ankom relativt sent, nærmere kvart over tre, og første etappen var estimert til rundt 6 timer, satte jeg ganske så raskt ut ifra fjellstuen.

Grått skydekke over Ståvatn idet jeg setter ut ifra Haukeliseter.

Det tok ikke lang tid før været stivnet til og det lille regnet økte i omfang. Foran meg lå en grå vegg over Turistskaret. Landskapet bredte seg ut i grå og sure sjatteringer. Oppover mot Fjellvåknuten har vinden begynt å bruse med vingene og, surt og kaldt. Ikke et vær som byr til lange pauser. Ikke at jeg har planlagt det heller, tanken er å gå helt til jeg er framme ved Holmavatnhytta. I lomma har jeg en pakke snickers, det får bli energien underveis.

Innover mot Vassdalen. Regnet og den sure vinden øker i omfang.

Det sure været bare fortsetter og fortsetter, fingrene er kalde. Og nå når jeg beveger meg opp i Turistskaret kommer snøen. Ikke fra himmelen, men allerede liggende klar på bakken. Der stien krysser elven renner vannet så stritt at å sette føttene uti der er som å be om å bli dratt under. Jeg tar skoene fatt over snøen lenger ned. Ovenfor krysser stien elven nok en gang, vading er påkrevd. Jeg er ganske så kald, så det frister ikke i det hele tatt å sette nakne føtter ned i det iskalde vannet. I stedet bestemmer jeg meg for å krysse over til den andre siden av skaret på den store snøfonnen lengre opp. Litt smårisikabelt.

Kveld på Holmavatnhytta. En god bok er fint å ha når vinden uler utenfor hytteveggene.

Tåken ligger tykt over området rundt Holmavatnhytta om morgenen.

Sist jeg gikk her, lå jeg i telt her oppe i Turistskaret innimellom to tordenværs-fronter, nå kan jeg ikke se den gamle teltplassen for all snøen. Så går det nedover og jeg kan endelig legge snøen bak meg, men ikke det våte. Det blir en del akrobatikk over bekkene på den siste strekningen, mye mye vann i fjellet nå. Så kan jeg endelig se hytta komme fram fra det grå landskapet lengre framme.

Tåken letter over Holmavatnet og øyene dukker fram fra skyene.

Når jeg er framme er jeg så kald på hendene at jeg knapt klarer å knipe fingrene sammen. Men jeg har gått i et godt tempo og brukt bare fire og en halv time over fra Haukeliseter. Heldigvis så er det andre på hytta og den er god og oppvarmet når jeg kommer. Jeg må bare få av meg skoene først, lissene er helt våte og henger seg opp når jeg skal knyte dem opp. I mørket og med mine iskalde fingre sliter jeg med å få dem opp. En av de andre kommer hjelpende til med en lommelykt og jeg kan endelig få tatt av meg støvlene. Jeg er gjennomvått og kald etter en ganske så tøff tur, men hvor deilig er det ikke da å komme fram til en god og varm hytte. Tror det å komme til Holmavatnhytta rangerer høyt opp på min liste over topp komme-fram-øyeblikk.

Holmavatn. Fortsatt tungt skydekke over vannet.

Kvelden på hytta føles da enda bedre med tanke på turen over fjellet. Da var en våt og kald, nå sitter jeg tørr og varm inne i en hyggelig hytte. Ute uler vinden og regnet pisker mot vinduene. Holmavatnet er skjult i det grå. Mørket siger nedover fjellsidene og i stearinlysenes varme glød er det godt å sitte og slappe av med en bok. Sauene breker utenfor veggene.

Tåke i Skorpeskaret.

Står opp neste morgen og er spent på hva slags vær det er utenfor. Det er tåke, tett tåke. En kan bare så vidt skimte sikringsbua. Jeg bestemmer meg for å utsette avreisen litt. Skal til Kvanndalen, og dit er det omtrent fem timer til. God tid, og jeg har igrunn tro på at det skal lette.

Ned mot Kvanndalen.

Det er godt å ha tro, for etterhvert letter det og Holmavatnet kommer endelig godt til syne. Skyene snor og vrir seg rundt på vannet, før de siger oppover sidene og lar øyene og holmene ligge alene igjen i vannet. Jeg vandrer videre i retning Kvanndalen, over meg vandrer skyene videre på sin ferd. Selv om det har lettet henger det fortsatt en litt tung stemning over fjellet. Jeg går ned til demningen i sydenden av Sandvatnet med flott utsikt over dalen nedenfor som strekker seg nedover mot Bleskestadmoen. Men det er ikke dit jeg har tenkt, så meg nødt til å legge inn en ekstra tur for å få noen timer mer på beina ute.

Tok meg en kort kveldstur etter å ha spist middag. Banet meg i vei gjennom krattet opp til toppen av en liten kolle ovenfor Kvanndalshytta. Utsikt innover Kvanndalen i nordlig retning.

Kvanndalshytta, den øverste bygningen, er en koselig og liten bu i fjellheimen.

Tilbake på ruten til Kvanndalen setter jeg opp i lia mot Skorpeskar, med trussel om regn over meg, det er allerede en god del dråper i luften. Tåken kryper ned fra de høyereliggende fjellsidene og omkranser meg der jeg går på stien før jeg passerer Havrevassnibba. Stien går så nedover og jeg dukker frem fra tåken og glemselen igjen. Så går stien bratt ned mot vakre og frodige Kvanndalen. På vei ned kan jeg se den lille hytta ligge og vente på meg.

På vei opp Kvanndalen i retning Haukeliseter.

Kvanndalshytta er en liten og koselig bu, med bare fire sengeplasser, jeg får hytta helt for meg selv. Fyrer opp i ovnen. En god varme brer seg innenfor de fire veggene, ute begynner det å regne senere på kvelden. Sauene breker utenfor veggene.

Utsikt over Kvanndalen.

Jeg våkner engang grytidlig om morgenen, ute er det grått og trist. Ser for meg at den over ni timer lange turen tilbake til Haukeliseter blir en våt affære. Når jeg forlater Kvanndalshytta har det blitt oppholdsvær. Kvanndalen er en grønn dal presset ned mellom tunge og grå fjellsider. Det er mye vann i Kvanndalsåna, å gå langs Uførestronda føles ikke helt lovende ut. Oppover den frodige dalen strekker stien seg og jeg befinner meg til slutt høyt oppe i fjellsiden og kan speide tilbake nedover dalen i retningen jeg kom fra. Sauene flykter brekende fra meg.

Her gikk stien under en snøfonn og over vannet før jeg måtte klatre opp langs siden for å komme videre.

I skaret ovenfor Torshelleren må jeg krype ned under en snøfonn for så å steingå langs elven før jeg må klatre opp på den ene siden for å komme videre. Rett etterpå blir jeg tvunget til å vade over til den andre siden, vannet er iskaldt og føttene blir smått numne på turen over. Belønningen er en deilig og varm følelse i føttene igjen når jeg kan gå videre. Og jammen folder ikke skyene ut sine vinger og flyr avgårde og lar meg bli stående igjen alene under den blå himmelen. Endelig fint vær og fargene i landskapet rundt meg våkner til liv.

Nydelig vær når jeg speider utover mot Ståvatn og videre mot Haukeliseter.

Vading ved Ståvassdalen.

Jeg setter automatisk ned farten og nyter det fine været mens solen og Kistenuten troner om kapp over meg. Ledet av solen står jeg til slutt ovenfor Ståvassdalen og kan igjen speide ut over Ståvatn. Nederst i dalen er det nok en gang av med skoa for å plaske litt i vann. Så er det bare å vandre rundt vannet før jeg befinner meg tilbake på Haukeliseter. Forholdene kan nesten ikke sies å være mer forskjellig fra når jeg satte ut for to dager siden.

Snow canyon creek.

Ser fram til en varm dusj, men det er bare å fint vær at jeg må nyte en kald øl i solen før jeg kan tillate meg slike frivoligheter i fjellheimen. Solen senker seg etterhvert og himmelen farges lyseblå, neste morgen vil Haukeliekspressen ankomme fjellstuen nok engang og ta meg med ned fra fjellet. Fint vær neste dag, og jeg rekker en tur opp i lia for å sole meg litt før besøket på fjellet er over. Tross den litt tøffe første dagen hadde jeg en flott tur nord i Ryfylkeheiene.

Kveldsstemning utenfor Haukeliseter.