Kjentmannsmerket: Mannetjernet

Skyene ligger truende over hovedstaden. Jeg fester skoene fast til pedalene og setter i vei mot Nordmarka. I et lite intermezzo blant ferie-turene har jeg bestemt meg for å ta en tur ut i marka på ny jakt etter en kjentmannspost. Som ligger ved et vann jeg mang en gang har krysset under vinterens favntak.

Ved Hammeren bøtter det ned og sykkeldrakten blir gjennombløt, for ikke å snakke om skoene. Oppover mot Skjærsjøen går det uansett. Jeg tenker da mer tanker om å la det være med å sykle til Kikut bare. Forbi Bjørnholt klarner det og tross alt så skinner solen igjennom skylaget.

Mannetjernet.

Suser videre, forbi Bjørnsjøen, Hakkloa og Sandungen. Det går nedover mot Stryken, men ikke så langt. Parkerer sykkelen ved siden av tjernet og går over kloppene som er lagt ut. Det surkler i myra.

Over dette tjernet har jeg gått flere ganger på ski. På andre siden av vannet kan jeg se skiltet som angir retningen over Daltjuvmana og sporene som tar en ned mot Hakkloa. Det ligger en stille ro over vannet nå. Ser fram til den kalde årstida hvor jeg kan gli over isen på skiene. Virker ikke lenge unna, med denne sommeren friskt i minne.

På andre siden av vannet står stiskiltet for skiløypene. Nå er snøen og isen fra fordums årstider og skiltet står og venter på kaldere tidere, for igjen å veilede skiløpere over Daltjuvmana.

Setter meg på sykkelen igjen, og igjen så bøtter det ned. Får nok en fin stripe med søle på rygg og sekk nedover. Vel hjemme igjen har det klarnet opp. En kort stund, så høljer det ned igjen. Da sitter jeg inne og iaktar regnet som trommer på vinduene.