Fjellhopping III: Hardangervidda øst

Usikker på hvordan forholdene var mellom Finse og Krækkja etter å ha beveget meg jeg gjennom flere områder med mye snø, vurderte jeg å ta toget til Geilo og så buss derfra til Halne. Det ble med tanken (heldigvis), møtte på andre vandrere som hadde kommet fra Krækkja som fortalte meg at ruten var grei å gå. En del snø, men ikke noe problematisk. Ruten mellom Finse og Kjeldebu derimot, ble man frarådet å gå, fra Hardangerjøkulen rant det så mye vann fra at det gjorde den problematisk å gå.

Finse med Finsenutane speiler seg i det isdekte Finsevatnet.

Ned mot Krækkja var det til tider en god del snø, men den var god og fin å gå på. Ei heller var det noen skumle elvepasseringer på snø. Bare et sted var det en relativ smal snøbro som jeg måtte gå over, ved Hansbuflata, men til gjengjeld visste jeg at under snøen lå det en helårsbro. Ved Jøkleelva fikk jeg meg over en times lang pause i fint vær. Regnet satt inn i det øyeblikket jeg skulle løfte sekken på ryggen igjen. Største problemene hadde jeg når jeg måtte krysse tre elver mot slutten av turen, steingåinga bød på litt vanskeligheter med tung sekk på ryggen. Alt i alt ble det en fin tur til Krækkjahytta.

Over snøbroen ved Hansbuflata. Under snøbroen lå helårsbroen og trygget overfarten. De som ikke visste at broen lå der, følte at overgangen var av det litt spennende slaget.

Ved Jøkleelva. Her inntok jeg lunsj og slappet av i en time og et kvarter i fint vær. Turen ned mot Krækkja bar preg av mye snø, men den var kram og god å gå på.

Jeg hadde brukt lang tid fra Finse, over 9 timer på turen, og regnet med å være for sein til middagen. Det bød heller ikke på noe problem, det var bare en gjest på hytta fra før. Ikke mange i fjellet, mange skremt av en værmelding som ikke stemte. Totalt ble det 7 gjester på hytta. Og god mat (reinsdyrkarbonader) ble vi servert. En fransk familie hadde kjøpt en pakketur fra et trekking-firma. I programmet sto det at de skulle til Krækkjahytta, men på kupongen de hadde fått sto det at de skulle overnatte på Haugastøl. De var lettere forvirret. Ute regnet det, vi koste oss på hytta.

Etter at det startet å regne drev mørke skyver over landskapet på min vandring ned mot Krækkja. Her fra dalen ned mot Finnsbergvatnet.

I surt vær i starten gikk turen videre til Stigstu. Ved Halne Fjellstove måtte jeg krysse riksvei 7 over Hardangervidda, rett etterpå måtte jeg krysse en elv uten skotøy. Rett før jeg satte meg ned ved Lundhaukeelva for å ha meg en lang pause hånte værgudene meg. Omtrent rett over meg kunne jeg se sol og blå himmel, men likevel skulle det regne på meg. Over de strie vannmassene i elven gikk det en snøbro, den var elegant men spinkel. Ble vading over den elva og. Resten av turen ble en vandring på våt mark.

Spinkel og elegant snøbro over Lundhaukeelva. Broen kan ikke klassifiseres som sikker, enn så innbydende den ser ut.

Stigstu var et hyggelig bekjentskap, en hyggelig liten privat hytte. Til middag ble det servert fjellørret, som jeg spiste sammen med en familie fra Nederland. Flere utlendinger enn nordmenn i fjellet. Her var vi 8 gjester. I tillegg til meg og den nederlandske familien var det en mor og datter på tur, de hadde gått samme rute som meg fra Finse. Opprinnelig hadde de planlagt å gå om Kjeldebu, men kanskje heldigvis for dem hadde jeg møtt på dem ved avmarsj fra Finse og fikk advart dem om at man som sagt ble frarådet å gå der. De måtte legge om planene sine.

Stigstu. Hyggelig privat hytte på den østlige delen av vidda. Turen ned fra Krækkja var våt.

Etter å ha drasset med meg et telt og en tung sekk, syntes jeg det var på tide at jeg gjorde nytte av det og. Istedet for å gå rett til Rauhellern fra Stigstu, en kort tur på bare 3.5 timer, bestemte jeg meg for å gå ned mot Sandhaug og så videre i retning Rauhellern derfra. Finne meg et lite vann og så campe ved siden av det. Manglet kart, men det fikk så være (tok bilde av kart med kameraet).

Skyene speiler seg i et stille tjern nedenfor Stigstu, på vei i retning Trondsbu og Sandhaug.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå videre til Trondsbu hvis jeg kom for tidlig til Stigstu, det var jeg igrunn glad for at jeg ikke gjorde. Ved Tinnstølen ramlet jeg midt uti sivilisasjonen igjen følte jeg. På parkeringsplassen var det linet opp med biler og campingbiler. Jeg gikk raskt forbi og over til Hellehalsen. Der mintes jeg de tre journalistene (fra Dagsavisen såvidt jeg husker), som kom slitne bærende på hver sin tre-liters dunk med vin, jeg møtte på en fjelltur for mange år siden. De røpet seg i artikkelen ved å innrømme at å gå med den børen ikke var en god idé. I nydelig vær kunne jeg ta en pause.

Trebro over Langavatnet nedenfor Hellehalsen.

I det fjerne steg Hårteigen sin velkjente kontur opp fra horisonten. En rask tur innom Sandhaug for en kald øl og så gikk jeg snaue to timer til før jeg fant meg et lite vann å slå opp teltet ved. Flott kveld med eiendommelige farger fra solen, men kjølig.

Myrlendt nedenfor Hellehalsen i retning Sandhaug.

Himmelen lyste opp i noen eiendommelige farger på kvelden. Her ved det lille vannet jeg satte opp teltet mitt på denne juli lørdagen på fjellet.

Neste dag la jeg kursen mot Rauhellern, og den kjedeligste etappen på turen. Stort sett vått mesteparten av veien og været var surt. Langesjøen bar navnet sitt med rette. Gående langs vannet kunne jeg se hytta i lang tid før jeg kom dit, men det var som å gå og gå uten at den virket å komme noe nærmere. Oppmuntrende da å komme til en hyggelig hytte. Litt flere her enn tidligere og for første gang jevnt fordelt mellom nordmenn og utlendinger.

Flotatjønne før Rauhellern.

Det gikk nå mot slutten for fjellturen, jeg gikk i retning Tuva. Fram til Heinseter var stien tørr og fin. Et kort avbrekk opp til toppen av Getsjøhovda ga en fin utsikt utover den flate vidda. Det første tegn til Heinseter var vindturbinen hvor bladene roterte i vinden. Ved den fine broen ved Selstjønnlægret inntok jeg lunsjen. Stakk bare hodet innom seteren for å kjøpe litt sjokolade før jeg bega meg på den våte turen over til Tuva.

En sau fulgte med min vandring langs Djupa.

Tuva var første hytte hvor det faktisk var fullt på alle rommene, nå har den ikke mange rom, men likevel. Så det ble sovesal på meg. Etter en hyggelig kveld, kunne jeg krype til køys for min siste natt på fjellet for denne gang.

Utsikt fra Geitsjøhovda. På vei ned satte det inn en liten regnbyge, som ga seg så fort jeg hadde skiftet til regntøy.

Så gjensto bare sjarmøretappen, den korte turen fra Tuva og ned til Ustaoset. Jeg tok turen oppom Ustetind i den sure vinden og kunne speide tilbake fra der jeg vandret fra. Så bar det ned lia og jeg ankom stasjonen i god nok tid før toget tilbake til Oslo tøffet inn på stasjonen.

Broen ved Selstjønnlægret, rett før man kommer over til Heinseter.

Mens toget beveget seg behagelig ned fra fjellet kunne jeg se tilbake på turen min. 10 dager alene ute i den norske fjellheimen. Fra snødekte vidder, til vakkert kupert landskap og til våte og flate landstrakte områder. Været ga skam på værmeldingen, bare mellom Hallingskeid og Finse hadde jeg skikkelig dårlig vær fra start til slutt. Stort sett var det opphold og fint på denne turen.

Utsikt fra Ustetind i retningen jeg kom fra.