Fjellhopping I: Tvinnestølen

45mm regn, det var de harde fakta yr.no kom med. Så når jeg hadde planlagt å gå i Vossefjellene og Stølsheimen for første gang hadde jeg stålsatt meg for å pakke meg godt inn. Men når jeg steg ut av toget på Voss var det ikke regn som pisket meg i ansiket, men lysstråler fra solen. Tanken var å gå i 7-8 dager i dette nye området for meg, og alternere mellom telt og hytter.

Hangursbana i Voss.

En større usikkerhet enn hvor mye regn det skulle komme, var hvor mye snø det var i fjellet. Snøsmeltingen har vært sein i år og enkelte steder var det rapportert om fortsatt store snømengder. Det skulle vise seg være tilfelle i Vossefjellene også.

Nede i Voss derimot var det lite som minte om vinter, bare i horisontene kunne man skimte snø på toppene. For å spare tid gikk jeg ombord Dinglo og tok Hangursbana opp mot fjellet. Mer overskyet nå, men noe tegn til det meldte skybruddet var det ikke. Opp mot der stien opp mot Lønahorgi tar av fra stien hadde det vært bart og fint, noe vått. Det ble mer bratt der stien går nedenfor Vådalseggi, men fortsatt var fritt for snø. Helt fram til siste skråningen opp mot Vidvangane, der lå snøen som et hvitt pledd over landskapet.

Fjellsidene bukter seg nedover ved Vådalseggi.

Et værøye med utsikt tilbake mot Voss.

Når jeg derimot befant meg på Vidvangane var det som å befinne seg i et isøde, der var det snødekt og hvitt overalt. Kald dis fra snøen seg som en tynt slør over bakken. Jeg kunne knapt se t-merkingen, bare enkelte steder stakk det stein opp fra snøen med den røde t'en på. Et vinterland.

Isøde i Vidvangane, landskapet minte meg mer om vidda vinterstid enn fjellene om sommeren.

Snøen gjorde meg usikker. Hvordan ville det være innover? Kunne jeg se for meg 7-8 dager bare vassende i snø? Og hvor sikker var snøen? Over Vidvangane går stien mellom vann og elver, men nå var de dekket av snø. Stien kunne man knapt vite hvor gikk. Med tåke kan man fort befinne seg oppå ett av vannene uten å vite om det. Som et varsel gikk jeg et sted gjennom snøen og falt slik at jeg ødela solbrillene mine som jeg holdt i hånden.

Snødekt landskapt videre inn mot Vola. Jeg var usikker på om landskapet ville fortone seg likt resten av turen i Vossefjellene og Stølsheimen.

Etter Vidvangane bega jeg meg litt høyere opp i lia, der var det mindre snø og jeg kunne gå uhindret fram til der stien krysser elven ned fra Øvsta Piksvatnet. Den rant stri, et ikke veldig stort snødekke dannet en bro over vannmassene. Burde ikke gjort det, men løp over snøbroen. Innover i retning Volahytta og fjellene bakom var det bare mer hvitt og se.

Tvinnestølen.

Tvinnestølen lå så nedenfor meg, med et lite vann på hver sin kant. Avstengt fra meg. Der stien gikk ned til hytta, lå det istedet en stor snøskavl. Fra snøskavlen gikk det rett ned i vannet. Så nært, men likevel så fjernt. Kunne enten gå videre til Volahytta eller gå rundt ett av vannene. Det løste seg likevel, stående på kanten av snøskavlen kunne jeg se at helningen var bedre litt lengre ovenfor. Måtte bare komme meg ned dit. Lengre opp kunne jeg gå ned i en ravine i snøskavlen, fra den til en ny ravine nedenfor. Over kanten på ravinen og jeg befant meg på snøen jeg hadde sett og kunne gå sakte ned til hytta.

Så da befant jeg meg på en liten og trivelig hytte beleiret av et vinterland. Fra vinduet i den lille stuen kunne jeg sitte og se ut over det lille vannet med disen sigende over i et varmt lys fra et stearinlys. Gassflasken på hytta gikk tom mens jeg var der, så jeg måtte skifte den. Det ble et hyggelig opphold, den lille bua anbefales et besøk. Det var bare litt komplisert å komme til den fra vest, med den store snøskavlen som lå som et forsvarsverk mot besøkende. Den ligger der nok ikke for evig.

Kveldsstemning utenfor den lille stølen. Dis over vannet.

Tvinnestølen, omringet av snø.

Neste morgen våknet jeg til strålende vær. Hvor ble det av regnet i all mylderet? Prognosen besto jo bare av regn og grått. Ved stikrysset der stien går videre mot Volahytta ble jeg stående lenge og gruble, should I stay or should I go. Det fristet ikke mye å vandre i snø i flere dager, samt at jeg var litt usikker på sikkerheten, så til slutt bestemte jeg meg for å vende nesen tilbake til Voss.

Snøskavlen ovenfor Tvinnestølen sett fra hytteveggen. Jeg kunne se sporene mine i snøen fra dagen før.

Ravine i snøskavlen ovenfor Tvinnestølen. På kryss og tvers ned snøskavlen måtte jeg for å komme meg ned til hytten.

Over isødet fulgte jeg nå stien hele veien. Vakkert var det uansett. Definitivt et område jeg vil returnere til, forhåpentligvis da uten vinterens kalde grep. Nede ved Voss, tilbake fra vinteren, satt jeg meg på toget og kjørte til Myrdal.

Vidvangane. Råk i snøen over en elv, stien gikk over elven rett nedenfor råket.