Kjentmannsmerket: Ved Midtre Trillingtjerna

Jeg trenger å få litt avveksling fra all planlegging og pakke-forberedelser til en lengre langtur, så jeg setter ut i Krokskogen for å gjenoppta jakten på en kjentmannspost som jeg oppga ifjor. Den gang ble posten liggende igjen i glemselen blant tåken og skyggene over myrene.

Et lite tjern på vei opp mot Oppkuven.

Men nå var det på tide å ta Trillingtjerna fram fra glemselens slør, borte er fortidens skygger. Solen svir sine stråler over Krokskogen. Før jeg er inne på selve blåstien opp fra Skansebakken har de første svetteperlene gjort sin entré.

Ved Midtre Trillingtjerna.

Ved Nedre Lysedammen campes det, men det er ingen på Smedmyrkoia når jeg passerer forbi. Bare en jogger som passerer i flukt forbi. Opp mot Oppkuven kan jeg for første gang se konturene av landskapet rundt, tidligere har det vært skjult for meg i værets skygger. Men surklingen fra underlaget har ikke forlatt åsen, det er fortsatt vått oppover. Jeg går ikke til toppen, ikke ennå. Den får ligge og lokke, enn så lenge.

Skog og myr på vei opp mot Oppkuven, mørke skyer bryter mot den ellers solfylte himmelen.

Ved Store Oppkuvvann skjærer jeg inn i skauen, pilen på kompasset min ledestjerne. Skremmer opp en stor skogsfugl som braser inn gjennom greiner og trær vekk fra meg. Jeg vandrer inn i myrene igjen, vannet kjøler ned den ene foten min. Et knøttlite vann lurer i myrene, det er ikke Trillingtjerna. For smått, jeg fortsetter videre mot sørvest. Går igjennom kratt. Så blinker det i vann gjennom trærne. Solen skinner over det ene av Trillingtjerna.

På andre siden av tjernet står posten, lengre bortenfor sitter det en annen vandrer. Har nok ligget over fra igår, fikk ikke være i fred. Hunden bjeffer misfornøyd. Tjernet var en gang avbildet på et frimerke fra tilbake i 1984. For å finne ut av hvor bildet som var brukt opprinnelig var tatt fra, måtte man grave i fortidens minner. Og fram dukket fiskeren som var avbildet på frimerket og, så senere ble det altså plassert en post ved dette vannet. 28 år senere og så dukker jeg opp.

Ny trapp på Oppkuvtårnet.

Sitter en og en halv time ved vannet og bare nyter det som har vært en mangelvare tidligere i sommer. Varmt er det fortsatt opp gjennom skogen på veien til Oppkuvens topp. Tårnet har fått ny trapp opp, den snirkler seg oppover til bedre utsikt. Ser langt idag. Glemte å flytte på sjokoladen, den ligger og flyter inne i pakningen.

Utsikt fra tårnet på Oppkuven.

Nedover og tilbake til Skansebakken, camperne ved Nedre Lysedammen har blitt byttet ut med syklister som bader. Burde ha badet selv. Ved veien er det en halvtime til bussen går, jeg følger asfalten til Sørkedalen Café. Så står jeg på bussholdeplassen og venter med en is i hånden og en varm og fin tur bak meg.

Sandungene sett fra Oppkuven.