Morgenen gryr og mange har allerede tilbakelagt et stykke når jeg står opp og går opp til hytta for å innta frokost. Inne i hytta står frokosten klar, på et brett med mitt navn på. Frokosten skal vise seg å være typisk for hva man kan vente seg på turen, loff, syltetøy, varm drikke og kanskje appelsinjuice. Men i tillegg har gardien'ene her vært så elskverdige å legge med tre store kakeskiver. Jeg setter meg på terrassen og inntar frokosten mens jeg nyter utsikten fra hytta.
Avreise fra Refuge d'Ortu di u Piobbu om morgenen.
En flokk med geiter kommer ned fra fjellet og invaderer hytten.
En flokk med geiter kommer ned fra fjellet og invaderer hytten.
Nedenfor pakkes telt og sekker sammen og atter andre legger i vei mot Refuge de Carozzu. Enkelte går mot Calenzana og for dem enden på deres eventyr på GR20. En dame hyler hysterisk når en løs hest blir for nærtagende. Hesten hadde forøvrig gått til angrep på matposen til noen andre tidligere. Mens hesten gumlet plastikkpose, lå det porsjonskaffe strødd utover bakken. Nesten ingen skyer på himmelen, alt ligger til rette for en fin dag.
Etter å ha passert vannkilden til hytta, som ligger litt utenfor området, går stien oppover og inn i skogen. Når jeg ser tilbake på hytta har en stor flokk med geiter nesten omringet hytta. Ruten går rundt ryggen ovenfor hytta og så nedover gjennom bjørke- og lariccio-trær. Jeg passerer ruinene av en seter (Bergeries de la Mandriaccia) mens solen slikker toppene rundt meg, så begynner jeg på stigningen opp mot Bocca Piccaia. Flere geiter gresser i fjellsidene.
Utsikt fra Punta Piccaia (nesten) og ned mot Bocca Piccaia. GR20 går opp mot toppen på den andre siden og bukter seg så videre langs kanten i retning Bocca Innuminata.
Oppe ved Bocca Piccaia (1950moh) har solen innhentet meg og utsikten er formidabel. På den ene siden går det bratt ned til dalen under, ikke at det ikke var bratt opp. Et utpreget sted for en pause, for her sitter det andre vandrere overalt. Det går noen murringer gjennom flokken i det jeg legger i vei opp mot Punta Piccaia (2012moh), nysgjerrigheten min har tatt overhånd igjen. Men det viser seg å være et fånyttes forsøk, fra denne siden krever det å komme opp til spissen som danner toppen vesentlig mer klatring enn det jeg er klar for uten utstyr. Utsikten tilbake og i retningen GR20 strekker seg sørover er derimot enda tøffere enn nede ved Bocca Piccaia.
Utsikt ned mot Bocca Piccaia, Punta Piccaia og Calvi i det fjerne. Jeg klatret nesten opp til toppen av Punta Piccaia, men måtte gi tapt for den bratte siste delen.
Så følger man de røde og hvite merkene langs kanten nedenfor Capu Ladroncellu (2145moh), fra Monte Corona kan man enkelt komme seg til den toppen og så komme ned på stien derfra igjen. Nedenfor strekker skogene rundt Bonifatu seg rundt fjellsidene. Monte Cinto troner nærmere og nærmere for hvert skritt, ruvende i bakgrunnen.
Tøft fjellandskap mellom Ortu di u Piobbu og Carozzu.
Stien går et stykke langs fjellsiden nedenfor Capu Ladroncellu.
Etter at Capu Ladroncellu har passert ovenfor, bukter stien fra Bocca Piccaia til Bocca Innuminata seg på hver sin side av ryggen. Utsikten endrer seg fra side til side, man blir belønnet med utsikten til fjell og daler på hver sin side. Det er en berg- og dalbane i fjell og stein. Ved Bocca d'Avartoli er det tid for litt mat, utsikten smaker nesten bedre enn maten.
Ned mot ryggen og Bocca d'Avartoli som befinner seg mellom Bocca Piccaia og Bocca Innuminata.
Ved Bocca Innuminata, på 1865moh, kan jeg se tilbake der stien tydelig viser seg mot fjellsidene og tvinner seg rundt ryggen og fører til passet hvor jeg står. Herfra går det bratt ned mot Refuge de Carozzu. Ur, og løse steiner danner grunnlaget for turen nedover fjellsiden. Jeg tar igjen Laurits og Agnes på vei ned, de hadde gått tidlig for å slippe unna den verste varmen.
Refuge de Carozzu var som forrige hytte ganske stusselig inne, men den har en utrolig hyggelig terrasse utenfor. Utsikten ned mot Bonifatu er flott. Campingplasser derimot, er ikke lett å finne. Siden jeg startet senere enn andre og igjen tok meg litt tid under turen, kommer jeg senere enn andre og de beste (og fleste) plassene er opptatt. Jeg finner til slutt en rimelig skjev plass inne i skogen (kommer det regn blir det kaotisk).
Bocca Innuminata, også kjent som Bocca Carozzu. Tilbake kan jeg se stien der den går nedover fjellsiden nedenfor Capu Ladroncellu, for så å bukte seg langs ryggen til den ender opp ved dette passet som ligger ovenfor Refuge de Carozzu.
Dessverre er ikke det å finne en plass til teltet det eneste problemet her. De sliter med tilgang til vann, og antall vandrere gjør det ikke enklere. Etter å ha stått i en time i dusjkøen (en dusj og folk bruker 10 min på å dusje) gir jeg opp. Istedet fyller jeg camelbak'en og vannflasken min med vann, og lager meg min egen dusj ute i skogen. Plystrende går jeg forbi køen som ikke virker til å ha flyttet seg en meter. Etter en og en halv time gikk det tomt for vann.
Middag ved Carozzu, jeg spiser middag med samme gjeng som jeg spiste middag med på Ortu di u Piobbu: Bruno, Francoise, Veronique, Pascal og Brigitte. Pasta med noe tørr saus til.
Også middagen bærer preg av mangelen på vann, pastasausen er noe tørr. Godt man har Pietra til å stille tørsten da. Tross det kaotiske på stedet blir det en fin kveld. Himmelen farges rødrosa når solen går ned bak fjellene. Bønneflaggene vaier i vinden. Mørket senker seg, fra skogen kan man høre stemmer ifra de forskjellig teltene skjult mellom trærne.
Skyene dekker åsene ovenfor Bonifatu.
Lariccio-trær stiger frem fra tåken.
Lariccio-trær stiger frem fra tåken.
Etappen mellom Refuge d'Ortu di u Piobbu og Refuge de Carozzu var en utrolig flott tur der stien buktet seg på hver sin side av ryggen med nydelig utsikt til fjell og daler på hver side.
Kveldsstemning fra Refuge de Carozzu.
<- Monte CoronaHaut Asco ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar