Kjentmannsmerket: Nysetervollen og Bergsåsen 458

Himmelspretten og det er klar bane opp til himmelen, ingen skyer som kan sende en rett ned igjen. Ingen skyer til å sende solstrålene opp igjen heller, de får stråle uforstyrret ned mot Vestmarka. Det er tid for å sprette litt rundt i naturen igjen, naturen rett utenfor stuedøren (definert gjennom en kort busstur opp til Sollihøgda). Sist gang jeg befant meg på Sollihøgda sto jeg under busskuret i ly for regnet, kald og våt etter en skitur, kontrastene er store, gledene like store. Det å elske å vandre, det å elske å bevege seg, ikke stagnere. Jeg går, nok en gang.

Myr, ikke langt unna Sollihøda.

Skog og atter skog, det er mye av det i dette landet.

Hvor langt kan en gå før en stuper? Det har jeg ikke tenkt å finne ut av idag, jeg har tenkt å gå til to nye poster, Nysetervollen og Bergsåsen. Heftet fungerer fint som inspirasjon til hvor en kan legge ut på en vandring til. Mens jeg har skrevet dette har jeg beveget meg enda lengre unna Sollihøgda, over Høgbrennåsen og Brennhoggfjellet, med utsikt over Holsfjorden og ned mot Sylling. Ellers er det mye skog å vandre i og gjennom.

Grønt opp mot Burås etter Lindeberget.

Mikkelsbonn er nå stille i skogen, selv når snøen legger et stiltiende lag over trærne er det mer lyd der enn nå. Skiløperne hører fortiden til. Over mot Butterudbonn tråkker jeg nesten på en hoggorm igjen, denne merkelig uaffektert av en stor fot som kommer stompende ned rett ved siden av. På toppen av Haveråsen (437moh) kan en se Oslofjorden i enden av langstrakte grønne skoger og åser. Jeg kommer ned til ett gjenkomst av liv, fra Sollihøgda har det vært få andre ute. Ved Store Sandungen høres stemmer overalt.

Blomst ved Store Sandungen.

Å vandre krever bein og føtter, og at de jo fungerer til en viss grad, ihvertfall er det en stor fordel at de gjør det. I det siste har jeg slitt en del med føttene mine, noen mindre hyggelige bekjentskaper (ikke gnagsår) har gjort turene litt mer tunge for vandringsredskapene mine. Idag, etter en stund med heftig bruk av fotbad og noen preparater, har jeg til gode å føle noen problemer der nede. Det gjør en glad, jeg er jo en vandringens mann. Jeg vandrer over til Asdøltjern. Der kommer lunsjpakken opp av sekken, i lag med termosen med te på.

Nysetervollen.

For noen år siden var jeg i Asdøljuvet sammen med min far. Jeg går ikke dit idag, men farlig nær. Nysetervollen ligger litt skjult ikke langt unna, innmark og brukt for mange år siden. Nå har skogen tatt tilbake vollen og rydningsrøysene rundt. I heftet er det et bilde fra 1989, det er ikke gjenkjennelig på den tiden jeg klipper i heftet.

Myggheim.

Som ved Mikkelsbonn er det stille ved Myggheim, selv om myggen gjør sitt beste for å vise sin tilstedeværelse. Over Storemyr er det anlagt en gangvei omtrent, godt tilrettelagt for alle. Det blir et gjensyn med Store Sandungen, nå i sør, før stigningen opp mot Bergsåsen. Bergsåsen var fram til 2007 militært område, nå er det åpnet igjen og man kan gå blant restene av installasjonene. Toppen på åsen er det høyeste punktet i Asker med sine 459moh.

Gangvei over Storemyr.

Men den beste utsikten for du ikke midt iblant den militære inngripenen i landskapet, den får du lengre sør, en meter lavere. Fra toppen kan du klippe i heftet og se utover Oslofjorden og det meste av Askerlandet. Navnet på åsen kommer fra gården Berg som eide skogen. Jeg kan se ned mot slutten av dagens vandring.

Store Sandungen.

Ved den tiligere militære installasjonen på Bergsåsen.

Ikke langt unna Semsvannet kommer jeg ned fra marka. Veien fører meg til Asker, og rett på toget. Ved Café Fiasco frister det for mye med en after-walk...

Bergsåsen 458.

Kjentmannsmerket: Plaga og Høyde 614 Øst For Søndre Branntjern Var O-Post Høsten 1945 og Salthulsbroen

Istedet for å gå meg vill i mylderet i Oslo sentrum velger jeg heller å 'flykte' til Nordmarka og gå meg vill i mitt eget lille enmanns 17. Mai-tog der, i det som vårt land kan være stolt av, vår natur. Så dagen før nasjonaldagen tar jeg sekken på ryggen og legger ut ifra Hakadal stasjon. Som et lite eksperiment vektla jeg ikke mye tid på å pakke sekken og puttet ned i det jeg tror og vet jeg ville få bruk for, med maten og drikken jeg valgte å hale med meg ble det en noe tyngre sekk enn kanskje ønsket.

Ved Elvannet.

Hvor skulle jeg gå? Jeg hadde heller ikke lagt opp noen spesiell rute, utgangspunktet var å ta det litt som det kommer. Men så blir det til at jeg setter kursen mot Søndre Måsjøen, jeg liker meg vel godt ved det vannet. Alene om å tenke på å feire 17. Mai i marka er jeg ikke, ikke langt fra stasjonen møter jeg på to gutter som må gjennom transport-etappen med en kano før de kan loffe rundt på Helgeren på den. Ved Helgeren er det og telt oppsatt i sollyset og ute på en av de små øyene i vannet ligger det også en kano. Sekken er som nevnt tung, så det frister litt å sette opp teltet her allerede.

Camp ved Søndre Måsjøen.

Etter å ha passert forbi et stille Kroksund er det bare en liten vandring på skogsbilveien opp fra Trehørningen igjen. Det er heldigvis ingen på plassen jeg har ønsket, men på andre siden av vannet er det to som fisker. De slår seg senere til på odden lengre bortenfor meg. Etter at teltet er oppe setter jeg meg ned ved siden av vannkanten, solen er på vei ned bak trærne. Stille og rolig, en hyggelig kveld ved vannet. Når mørket begynner å senke seg fyrer fiskerne opp et bål, men jeg velger å opprettholde bålforbudet. Istedet henger jeg opp min lille lanterne som gir et varmt lys i mørket. Jeg blir behørig påminnet om at jeg har glemt igjen myggmiddelet hjemme.

Kveld ved Søndre Måsjøen. Selv om det fristet med bål så valgte jeg å holde bålforbudet, istedet hengte jeg opp lanternen min som ga et hyggelig lys i mørket.

Nasjonaldagen gryr og himmelen er blå når jeg titter ut av teltet. Kvelden før hadde gjort meg opp noen tanker om hvor jeg skulle legge mitt lille enmanns 17. Mai-tog, men det var en noe ambisiøs tanke jeg hadde lagt meg. I hodet lå Spålen og lokket. Og så tenkte jeg å ta noen kjentmannsposter på veien like så godt. Men først en god frokost i det fine været ved siden av vannet.

Plaga.

Teltet er pakket ned, sekken er på ryggen igjen (det knirker), de imaginære trommevirvlene høres ut over vannet og så er det avgårde. Første stoppested for toget er 'Plaga', det betyr at jeg går i motsatt retning enn hva jeg burde hvis målet er Spålen, mot Trehørningen. Sør-vest for vannet gikk den gamle vinterveien til byen her, og ble brukt til å frakte tømmer fra skogene rundt Trehørningen over til Helgeren hvor fløtningen overtok. Da måtte de opp det som ble kalt for 'Plaga', en tung motbakke for hester med tung bør. Ved siden av bakken går det og under bakken en tunnel mellom vannene for å overføre drikkevann, en luftesluse er synlig ved siden av bakken. Min sekk skulle plage meg litt etterhvert.

Ved Østre Hakloa, grå skyer har inntatt himmelen.

Det er på tide for toget å snu og vende nesen rett vei igjen, så jeg marsjerer først videre mot Sølvvika før jeg tar inn på blåstien som går i retning Hakloa. Her har jeg aldri gått før, men jeg vet at jeg har banet meg vei i buskene på åsene ovenfor, Storhaugen og Barlindhøgda. Så etter å ha vandret i noe over to timer befinner jeg meg bare en snau kilometer unna der jeg startet fra, noen som nevnte ordet ambisiøst? Ved Østre Hakloa er det også stille, og grå skyer har lagt sitt beslag på himmelen, surt. Blåstien nordover bar sist jeg gikk her preg av rot, rotvelt og skogsdrift. Det gjør det fortsatt, det er et slit å kave seg mellom og over de falne småkjempene. Ved Haklokalven fyrer jeg opp stormkjøkkenet og inntar lunsj, fortsatt bare noen kilometer unna der toget startet sin marsj.

Jeg velger å gå over Skinnskattberget istedet for å ta skogsbilveien fatt, det går fint opp til toppen, ned igjen bærer preg av at vinteren fortsatt ikke helt har sluppet sitt tak. Mye råtten snø og trevelt å forsere. Neste post toget skal innom befinner seg oppe på Branntjernshøgda, på tømmerdriftsveien opp møter jeg på snø verdig Tom Stensaker. Min første plan var å kutte rett over til Katnosa herfra etter å ha vært på høyde 614 øst for Søndre Branntjern, men her er det fortsatt en god del snø. Det frister ikke å vase i dyp snø tynget ned av sekken min, så jeg forlater sekken ved enden av veien og tar meg opp til toppen for å finne o-posten fra 1945. Jeg belager meg på å gå ned samme vei som jeg kom opp.

Høyde 614 øst for Søndre Branntjern. Var O-Post høsten 1945.

Toppen som var o-post i det første frie Norgesmesterskapet etter 2. verdenskrig (30. september 45) er enkel å finne, utsikt fra toppen er ikke så enkelt å finne. Å finne tilbake til sekken og tømmerdriftsveien derimot ble en annen sak, straffen for å stole for mye på sin egen gode stedsans, men etter å rotet litt rundt en stund (forledet av jakten på egne spor i snøen) finner jeg tilbake (dog fra en annen retning enn jeg forlot sekken fra). Klokken er nå halv sju (alt) og jeg ser at Spålen forsvinner i det fjerne. På veien ned mot Store Sandungen overrasker jeg en grevling, den får ferten av meg og bykser avgårde før jeg rekker å få fram kameraet.

Utsikt fra Branntjernhøgda.

Som eventuelle leser nå nok har forstått så måtte jeg se meg slått av tiden, andre planen min tror jeg også ryker, toget kommer nok heller ikke fram til Katnosa. Skrittene er litt tyngre nå, så når jeg ser på klokken når jeg står ved skiltet som viser blåstien over Katnosfjellet mot Katnosa så bestemmer jeg meg for å finne meg en teltplass ved Vesle Sandungen istedet. Det er ingen på den lille odden rett vest for den lille bruen mellom Sandungen-vannene, ett fint sted for å slå camp ved. Jeg får akkurat tid til å nyte synet av solen før den forsvinner bak en sky og gjemmer seg der til den lar månen overta styringen på himmelen.

Ved Vesle Sandungen på kvelden.

Småfiskene er også fornøyd på Nasjonaldagen, de hopper og spretter opp av vannet og gjør små saltomortaler. Igjen henger jeg opp lanternen min ved siden av vannet. Mørket senker seg sakte og det er godt bare å sitte stille og slappe av etter en lang dag i marka. Ingen lys å se noen steds ved siden av vannet. Stille, jeg kryper inn i teltet og lar Ole Lukkøye komme på besøk.

Morgen ved Vesle Sandungen, en grå dis over vannet og landskapet.

Morgenen etter er marka endret, det ligger et lag av dis over vannet og himmelen. Men når jeg har pakket sammen og forlater teltplassen er alle skyene forduftet, det er en klar blå himmel over meg. Jeg tar blåstien videre i retning Langlia. Det tegner til å bli en varm dag. Ved Langlivatnet befinner jeg meg i syklistenes kongerike (ja, jeg har syklet her selv), lyden av rullende dekk er overalt. Nå sykler og går vi på en nyere skogsbilvei, men før gikk det en gammel ridevei langs vannet. Den først dammen på vannet lå litt lengre oppe og ble kalt for Skriverdammen, opp til den gikk det en ridevei som ved Salthølen gikk over en bro, Salthulsbroen. Den står like fint idag, glemt og gjemt ikke langt unna veien. Så jeg må ned på fordums veier for å finne posten.

Salthulsbroen.

Det har ikke blitt kaldere når jeg ankommer kaféen i Sørkedalen. Jeg får tid til å slappe av utenfor i solen før bussen kommer og plukker meg opp. Jeg er ikke den eneste med flagg i sekken på bussen. en flott helg i marka er slutt, men ute er det fortsatt varm og godt.

Troll I Eske: Gjenforeningen

Det ble ikke sagt så mye om filmen idag gitt, ikke annet enn at det var en prisbelønt film og at man som regel satt igjen med en solid ettertanke etter å ha sett den. Filmfestivaler var nevnt og tankene mine streifet da tilbake til Tromsø, for det ville ikke vært unaturlig om det var en film som ble vist der som dukket opp som trollet. Det har skjedd før. Og forrige gang er jeg rimelig sikker på at det opprinnelig var Ida av Pawel Pawlikowski de hadde tenkt å vise.

Når det med en gang dukket opp et svenskt ord på skjermen så var jeg rimelig sikker på at det var Återträffen av Anna Odell som tittet opp av esken. Filmen gikk i Tromsø, men jeg så den ikke og i så måte var det bra.

Gjenforeningen.

Filmen tar for seg mobbing og utgangspunktet er en gjenforeningsfest for klassen fra barne- og ungdomsskolen 20 år etter. Men Anna Odell er ikke invitert. Hvorfor, og hva den tidligere klassen er så redd for at skal skje hvis hun hadde vært tilstede på festen danner utgangspunktet for filmen, Anna Odell bestemmer seg for å utforske dette ved å iscenesette hva som kunne ha skjedd. I filmens første del følger vi gjenforeningsfesten, det er god stemning og folk trives i hverandres selskap. Selskapets taler bærer preg av at det var et stort samhold i klassen. Helt til Anna reiser seg opp og forteller om sine ni år med mobbing og utestengelse.

I andre del av filmen konfronteres de tidligere medelevene med filmen og hennes tanker om tiden på skolen. Her beveger filmen seg over i en slags meta-dokumentar. De tidligere medelevenes reaksjoner er ikke ubetont positive, og det er jo unektelig en litt klein situasjon å befinne seg i. Ikke overraskende møter Odell en rekke motstand mot å stille opp. I de forskjellige lagene filmen er bygget opp av er det fort å la seg forvirre, for er det medelevene man møter i filmens del to. De ekte altså, ikke bare nye skuespillere? En interessant vending oppstår når Odell lar en av skuespillerne fra hennes gjenforening bli konfrontert av personen han spiller.

Reaksjonene på filmen har vært mange og noen mener og at det ikke er mobbing som danner hovedvekten for filmen, men Anna Odell selv. Kunstner og da mer opptatt av å vise fokus på seg selv enn selve mobbingens essens. Så er det og en personlig film. Odell selv presenterer seg i midten som mobbeofferet, i motsetning til det tredje persons perspektivet man er vant med. Mange nevner Knausgård i samme slengen, og i den sammenligningen er det ikke noe direkte nytt som Odell gjør.

Mellom filmens deler tar fotoet oss gjennom skolens ganger, det er tomt for folk og stille. Kanskje slik skolen fortoner seg for en som er mobbet og føler seg utenfor, alene uten å se eller bli sett. Mobberne som ser filmen ser kanskje litt andre ting når de forlater kinosalen. Og jeg, jeg lurer selv på om jeg selv var blant dem, om enn ubevisst. Men jeg tviler sterkt på det, jeg sa jo knapt et ord på skolen, men det er jo og akkurat det. En fordømt god film.

Kjentmannsmerket: Paradiskollen

Jeg er ikke den mest ivrige deltakeren i de mange togene som går i byen, det være seg 1. Mai-tog, 17. Mai-tog, demonstrasjonstog eller fakkeltog, men toget til Gjøvik bruker jeg flittig. Så også denne 1. Mai, hvor stoppestedet er Harestua. På Stryken gikk det forøvrig av en stor gruppe som nok hadde tenkt seg å løpe tilbake til byen, om det var et løpende 1. Mai-tog vites ikke.

Paradiskollen.

Nedenfor Paradiskollen lå dette lille tjernet fortsatt med is på vannet.

Fra Harestua har jeg tenkt meg opp i Romeriksåsene, ryktene har gått om at det ikke skulle være så mye snø der nå. Så jeg tok sjangsen på at det skulle gå bra, det skulle vise seg at ryktene ikke var helt sanne. Det var ikke et veldig langt strekke opp i åsen etter Harestua at føttene seg ned i snø for første gang. Jeg snakket om feil valg av skotøy i mitt forrige innlegg, denne gangen har jeg tatt på meg bedre stoff. Så litt skeptisk til ryktene var jeg nok.

Kom ut fra skogen ved sørspissen av Svarttjern, fra her gikk turen videre på en snøbelagt skogsbilvei.

En slitt markaplass ovenfor Blekketjernene.

Mellom Puttehøgda og Paradiskollen ligger trærne veltet om på kryss og tvers, et rotete område før man når paradis. Opp dit går stien bratt opp under et snølag, hardpakket og glatt, det er festet et tau man kan holde fast i oppover. Når man kommer opp har man flott utsikt fra Romeriksåsenes høyeste punkt, 670moh. Skogsdrift har gjort det slik at utsikten mot nord, vest og delvis mot sørvest lar deg speide langt bort i horisonten. Fra toppen kan man se Gaustadtoppen, Norefjell, Vikerfjell, Spåtind, de høyeste toppene i Nordmarka og tilbake til Tryvannstårnet. En gang i tiden sto det et brannvakttårn her og. Kjentmannsfolk liker seg tydeligvis her på toppen, hele tre ganger før har det vært post her. Vinden liker seg også godt her oppe, det blåser friskt.

Det er fortsatt kaldt om nettene, her fortsatt is som har dannet et iskrystalltre.

Ved Toreren tok skisporene meg over denne lille myren.

Stien videre fra Paradiskollen ligger forsvunnet i snølaget, men blåmerkene er synlige, snøen er hardpakket og grei å gå på. Det er fortsatt is på vannene her oppe, men å prøve lykken ute på dem har jeg ikke lyst til. Noen enslige spor ligger bak meg når jeg kommer ut på en skogsbilvei. Det er vesentlig mer snø på veien enn bart. Det knirker under føttene når jeg tar veien videre, en kunne fint fått seg en vårskiløpingstur her. Ved Toreren slutter veien og jeg følger skisporene videre til Søndre Tvekjelleren. Ved Vrangen er det bart på skogsbilveien.

Foss mellom Lauvtangen og Damsortungen.

Curiosity killed the cat. Måtte klatre opp i en jaktstol på veien ned mot Storøyungen. Men ingen dyr kom luskende forbi mens jeg satt og holdt utkikk.

Jeg tar lunsjen ved Lauvtangen, tross det fine været er det noe småsurt. Mellom Lauvtangen og Damsortungen renner det en foss, lyden høres godt over vannet. Jeg har knapt møtt ett menneske på turen hittil, bortsett fra en person ved et hus i det nordvestlige hjørnet av Vrangen. Ved Hakkim er det heller ikke noen å se, men en kan høre et aggregat dure. Ved Engelstadvangen sjekker jeg av person nummer to på listen. Herfra går det videre ned mot Storøyungen. Et jegerpost fanger min nysgjerrighet på veien og jeg må klatre opp i stolen hevet over bakken, ingen elg kommer forbi mens jeg sitter og holder utkikk.

Ved Storøyungen.

Smalgjermenningen mot slutten av turen.

Jeg slår av en hyggelig prat med person nummer tre og fire ved der Rondanestien krysser skogsbilveien nedenfor Gjevtjernet. Før blåstien tar meg mot Smalgjermenningen bykser en grevling vekk fra meg nedenfor veien. I denne delen av Romeriksåsene er det betydelig mindre snø. Turen går mot slutten, og klokken har tikket og gått mot ettermiddagen. Går ned mot Glitre gjennom Djupdalen. Nå har jeg vandret mye igjen.