Solkollen sett fra skogsbilveien nede ved Lomma.
Løsningen jeg hadde kommet opp med var derimot ikke veldig komplisert eller spesiell, den inneholdt den sedvanlige dosen vandring. Og håpet om å få vandre litt i mørket under stillheten i skogen, med bare et lite lys å lede meg. Jeg bestemte meg for å dra til Lommedalen for å besøke Solkollen og så fortsette innover til jeg så jeg meg nødt til å snu. Å komme seg til Lommedalen og By er derimot noe krøklete da det innebærer tre forskjellige busser. Gitt dagen burde en kanskje ha tatt det med i vurderingen av hvor man skulle legge turen.
Å lage sin egen vei opp åsen.
I Lommedalen er det bare et tynt lag med snø på bakken, noe det også virker som at er på himmelen og, den er gråhvit. Kjentmannsheftet proklamerer at de ikke har noen solgaranti. Det er ikke så mye sol nede i dalen som følger Lomma oppover i marka. På Solkollen ovenfor derimot, men ikke idag. Rett nedenfor toppen kan man ikke se annet enn de grå skyene og ned på den nå nesten like grå dalen nedenfor. Selv om det ikke er mye lys har humøret mitt stiget, å komme seg ut er sin egen medisin.
Tynt snølag mot toppen av Solkollen.
Istedet for å følge sporene mine i snøen ned igjen, velger jeg å følge høydedraget videre og gå tilbake til skogsbilveien lengre oppe. Det er ingen stier over kollen, og er det noen tråkk så er de skjult av snøen. Å prøve å lage sin egen sti kan innimellom være artig, å prøve å lese terrenget for hvor best mulig komme ned. Å unngå å havne der alle veier peker mot ugjennomtrengelig kratt. Nå er dog ikke Solkollen den mest utfordrende åsen for dette, selv om den har noen få bratte steinvegger, det er gøy likevel.
Solkollen syd.
Nede ved veien igjen ringer mobilen. Og istedet for å fortsette videre, settes kursen tilbake til By og bussen(e) hjem igjen. Invitasjonen kom til slutt likevel.
Opp av snøen.
En skjult liten dam på Solkollen.
Ikke mye snø, grønt og hvitt.
