Topp7Turen - I driv gjennom Finnemarka

Drammen og Omegn Turistforening (DOT) har hatt som ønske å lage et stort friluftslivsarrangement i Drammen som kan bidra til å skape et bevisst forhold til turområdene som omkranser byen. Å kalle toppene rundt elvebyen for fjell er kanskje å strekke strikken litt langt, så i ånden til 7-Fjellsturen i Bergen har de dratt igang Topp7Turen. En tur som kom meg tilfeldig for øret, men som jeg kunne tenke meg å få med meg, så jeg fikk skaffet meg en billett til arrangementet (selv om det er fullt mulig å gjennomføre turen når som helst). Arrangementet startet derimot tidlig, så jeg tok til overnatting på hotell i Drammen, med det fikk jeg og med meg litt byliv der på kjøpet.

Utsikt i retning Drammen fra Solbergfjellet.

Knabben (359moh).

Jeg hadde tanker om å løpe ruten, som trening til Marka24, men droppet tanken. Sist jeg var i Finnemarka var jeg ganske så ung (fisketur med fattern), så jeg hadde lyst til å få med meg noe av landskapet når jeg først tok turen hit. Lørdagen var av det våte slaget, derfor var det gledelig at værmeldingen holdt stand og solen bidro med sitt åsyn. For de som skulle gå Topp7Turen var Bjørkedokk startstedet, de som valgte å gå Topp3Turen ble kjørt til Eiksetra.

Solbergvarden (531moh).

Snø på Norefjell.

Ruten skal følge blåmerkingen hele veien, i tillegg er det egne skilt merket med Topp7Turen. Så i pent vær bør det være klein umulig å gå feil, men siden jeg er notorisk glad i å se på kart, så har jeg tatt med meg akkurat det. Ett kart gjør det for øvrig lettere å bli kjent med ett område. Siden man ikke er alene om å bli kjørt ut til Bjørkedokk i bussen, blir man pent nødt til å gå litt i kø i starten. Ambisjonsnivået varierer fra person til person, en gruppe fra Team Drammen skal tydelig løpe turen (de er ikke alene om det), andre skal gå i raskt tempo og andre har bare tenkt å kose seg.

Merking av ruten.

Lokkeråsen (607moh).

Det er ikke uventet 7 topper man må over for å kunne si at man har gjennomført turen, det relle antallet topper er nok noe mer. Dette er Knabben (359moh), Solbergvarden (531moh), Lokkeråsen (607moh), Hoggskollen (597moh), Tverråsutsikten (535moh), Skimten (554moh) og Varden (268moh), for Topp3Turen er det de 3 siste toppene som gjelder. Siden det er et arrangement, får man et fint lite kort man må klippe i for hver topp på ruten.

Hoggskollen (597moh).

Et lite tjern, populært sted å ta pause ved.

Ruten holder seg i utkanten av Finnemarka i starten, fram til første topp, Knabben. Det er ikke høye topper det er snakk om her, men når området rundt ikke er like høyt så blir det bra utsikt. Den beste utsikten kommer omtrent i starten av turen, når stien kommer ut ved Solbergfjellet. Hvor hele dalen ned mot Drammen ligger åpent for skue. Innimellom danner runde og blankskurte svaberg underlaget fram mot Knabben. Så peker kompassnålen innover i marka.

Vandrere over demningen mellom Mellomdammen og Nerdammen.

Improviserte klopper og steg over myr.

Solbergvarden, Lokkeråsen og Hoggskollen kommer relativt tett etter hverandre. Fra Solbergvarden kan man beskue snøen på Norefjell. Lokkeråsen byr på bedre utsikt inn mot Finnemarka. Toppen av Hoggskollen ligger derimot skjult inne blant trærne og byr ikke på mye utsikt. Felles for alle toppene er at det er folksomt på dem nå, men når stemningen er så god som den er så gjør det ingenting. Vandringene mellom toppene er fine. Det er åpnere mellom trærne her.

Tverråsutsikten (535moh).

Jeg spiser litt mat på hver topp, men tar en større pause ved Nerdammen og Skimten (tjernet). Ved Nerdammen og Mellomdammen er det lav vannstand. Nesten i motsetning til resten av marka. Det er bløtt i marka og stien gjør heller ingen mine over å gå rett over de våteste myrpartiene. Føttene suger seg innimellom ned i underlaget og kommer surklende opp igjen.

A creek run through.

Antall folk man møter på går litt i rykk og napp, innimellom blir det en strekk i feltet, innimellom går man i kø. Dette er vel den ene dagen i Finnemarka hvor det er kø her. Ved Tverråsutsikten er det kø for å se på utsikten. Nedenfor ligger Tverråsvannet og Goliaten. Neste topp på ruten ligger ikke langt unna, Skimten. Og navnet passer bra, det er ikke vidstrakt utsikt herfra, men man kan skimte landskapet i det fjerne. Dette var også den strekningen på turen jeg møtte på færrest folk, man kunne bare skimte dem og til tider.

Skimten (553moh).

Tøydukke-elefant på Topp7Tur.

Fra Skimten er det et godt stykke til neste og siste topp, Varden. Og man beveger seg ned fra det litt mer åpne landskapet, hvor siste strekningen går på en grusvei i ett litt mindre spennende landskap. Fra Varden kan man over tretoppene se tilbake mot der man startet fra. Så gjenstår bare sjarmøretappen ned til Bragernes torg forbi Spiralen. Alle toppene er unnagjort.

Varden (168moh).

Målgang for Topp7Turen på Bragernes torg.

Det blir varmere lengre ned mot sentrum av Drammen, det har vært flott vær på turen, men det har vært en noe kjølig vind til tider. På torget er det liv, musikk fra teltene og vandrere som fornøyd har fullført turen. Fornøyd med turen er jeg også. Hvor god utsikt det var fra enkelte av toppene her overrasket meg noe, og det var og lengre strekk med åpnere og luftigere skog. Skal ikke se bort ifra at en må vende øynene mot Finnemarka igjen senere. Jeg brukte omtrent 7 timer og 20 minutter på den 26 kilometer lange turen, inkludert alle pauser.

Kjentmannsmerket: Røverkollen

Noen ganger dukker det opp turer som ikke blir helt som forventet, ønsket eller planlagt. Dette var en sånn tur, men nå var det heller ikke en stor tur. Ingen lang tur opp i fjellet som man har gått og gledet seg til lenge, men en liten tur uten planlagt rute. Som startet fra Tonsenhagen.

Gruve, Lillomarka.

Turen hadde et mål, det hadde den, et lite ett. Nok en kjentmannspost å ta, nok en post å stryke fra listen. Kanskje det var fraværet av en planlagt rute som manglet, kanskje jeg selv trives best med å ha en plan (noe som kan forklare min fascinasjon for langdistanseruter). Det var ingen plan over hvor jeg gikk. Fulgte grusveien et stykke, ga den så opp og tok inn på en blåsti. Returnerte til grusveien igjen. Fikk ihvertfall med meg noen gruver jeg ikke hadde fått med meg før, tittet bare inn i dem, gikk ikke inn.

En miniatyr kløft mellom Breisjøen og Steinbruvannet.

Vaset rundt Breisjøen på sørsiden. Varden på toppen av Røverkollen ble tent, det var fare på ferde, en vandringsmann var på vei mot toppen. Prøvde å holde meg i skjul i skogen over mot Steinbruvannet. Angrep Røverkollen sørfra, fra Romsås. En hadde en konstant følelse av å bare duppe såvidt under overflaten til Lillomarka idag.

Røverkollen.

Utsikt mot Nittedal fra ventilasjonsanlegget på Røverkollen.

Turen over Røverkollen var kanskje turens største begivenhet. Kollen er nok for de meste mest kjent som åstedet for kommunikasjonstårnet som man kan se fra lang avstand av. Mens signalene farer til og fra tårnet kan man beskue restene av gamle bronsealderrøyser. Å ta denne posten var den eneste planen jeg hadde, posten på et vardefjell.

Utsikt over Lillomarka fra ventilasjonsanlegget på Røverkollet.

Ved kommunikasjonstårnet kunne jeg klatre opp i et ventilasjonsanlegg, under lyden fra viftene kunne jeg speide nordover og vestover over Lillomarka. Planløst fulgte jeg skogsveiene tilbake til Solemskogen og bussen som jeg ikke nådde. Nede ved Kjelsås var jeg enig med meg selv om at det nok ikke hadde vært den største turen, noe manglet, kunne ikke sette spikeren på akkurat hva. Noen ganger er det bare sånn. Det vil komme flere sånne turer og, men så vil det og komme mer givende turer og.

Røvertårnene.

Kjentmannsmerket: Nordvest På Sørumåsen og Gruve Ved Nordvollen og Øst For Langemyrene

Pinseaften stiger jeg av på Lier stasjon etter å ha kjørt tog under området kjentmannsheftet drar meg ut i. Ovenfor stasjonen stiger de lett kuperte åsene i Kjekstadmarka seg oppover, denne marka er mindre og mer lettgått en de mer kjente i Oslomarka.

Utsikt mot Drammen fra Sørumåsen.

Nordvest på Sørumåsen.

En gammel kjerrevei tar meg rett opp i lia til fire taubanelodd som ligger igjen etter taubanen som ble brukt til å frakte kalkstein fra bruddene ved Gjellebekk ned fra Sørumåsen og videre til Gullaug der kalksteinene ble skipet videre. Hadde vært artigere å tatt taubanen opp, men det er ingen tung start på dagens lille vandring. Loddenes lodd i livet var å holde bærevaieren stram.

Stiskilt i Kjekstadmarka.

Stuvstjern.

Rolig skogsvandring videre, forbi Stuvstjern som nok kan være et populært sted for å telte. Rolig, inntil man nærmer seg neste post ved Søvollen. For nærmere jeg kommer, jo mer fylles luften av en evig dur fra en motorcross-bane i nærheten. Det høres ut som motorsagmassakren på speed. Gruvedrift har det vært plenty av her i landet, og også i Oslomarka. Ved Nordvollen, altså i nærheten av Søvollen, ligger det også en gammel gruve. Denne er nå nesten igjengrodd, og mer grønn enn grå. Motorcrossmassakren fører til at jeg ikke blir lenge ved kjentmannsposten, jeg søker tilflukt dypere inn i Kjekstadmarka.

Gruve ved Nordvollen.

ROS-hytta er et populært skimål om vinteren. Da pleier det å være servering her, nå er det bare en ildsjel her som jobber med ved. Selv husker jeg vagt skiturene med min far hit, det jeg husker best er at jeg var veldig kald på hendene på en av turene. I ly av at det har vært servering her, passer det bra å spise lunsj.

Øst for Langemyrene.

På kartet mitt er ikke blåstiene merket inn, uvanlig nok. Så jeg tar ibruk skisporene over mot Bertelsmyra og neste post. Øst for Langemyrene finner man besynderlig nok en stor haug med takstein, hvis form også er av den uvanlige sorten. Taksteinene stammer fra en gammel årgang fra Spikkestad Teglverk og lå på et gammel torvhus som nå er borte. Siste post stemplet, og da er alle postene i Kjekstadmarka tatt. Større er ikke marka igrunn.

Utsikt fra Haukeliåsen.

Det kan hende folk flest nesten forbinder Kjekstad med golfklubben som ligger i utkanten av marka enn selve marka. På vei ut av den passerer jeg en av de innerste greenene. En ruglete sti og striglet gress side om side. Hører heldigvis ingen fore mens jeg går. Ferden endes ved Røyken kirke, hvor min far kommer og henter meg. Forrige gang jeg var og gikk her i marka ble jeg også hentet her. Fin tur i fint vær, glemmer brølet fra crossbanen.

Blå og grønne kontraster ved Kjekstad.

Kjentmannsmerket: Sydvest På Tripperudhøgda, Ved Tripperud 'Inn' og Harasteinen

Kalenderen bikker mot denne feststemte dagen igjen, hvor janitsjar og ompa-ompa fyller gatene, folk stimler sammen i uante mengder og blåser i små irriterende fløyter, og det er heliumsballongene som dominerer himmelen. Det sagt, folk er glade og fornøyde, og det er bra. Det er bare ikke noe for meg. Så jeg flykter, dit man finner et fravær av tanker. For meg, naturen, og marka er nærmeste fluktrute dit.

Over myr på klopper.

Vaner er vonde å vende, jeg gjorde det ifjor, men vender tilbake igjen i år. Alt av planlegging, handling og pakking blir gjort rett før avmarsj fredag 15. mai. En avmarsj som først tar en til bussen opp mot Kjelsås og så en kort spasertur til togstasjonen for å vente på toget til Harestua. Burde ha kommet meg ut tidligere, været er i feststemning. Det er mer vind på Harestua, og det er mer snø i Romeriksåsene enn ventet får jeg høre av en lokal kjentmann som jeg slår av en prat med på vei opp.

Solobservatoriet sett fra Stormyra.

Opp er det fint, stien ligger og glaner mot vest og får varme solstråler som svar. Snøen forsvinner fort der, men etter å ha gått over kloppene på Stormyra med utsikt til solobservatoriet er det over. Vinteren melder sin ankomst igjen. Et kaldt pust blåser meg i ansiktet og føttene synker ned i våt snø. Og der det ikke er snø, har de smeltede etterlatenskapene etter den gjort underlaget om til en våt masse. Surklingen og plaskingen fra der jeg plasserer føttene mine kan høres langveis fra, men jeg er glad og fornøyd, føler meg som en liten unge som har funnet en søledam å hoppe i.

Snøsti. Vinteren har ikke sluppet helt taket ennå.

Jeg går i sakte film. Fra Kolsjøen bruker jeg omtrent en halvtime på den 1km lange strekningen til krysset i vestenden av Råsjøen. Det gjør at jeg velger å ta veien opp mot Råbjørn istedet for blåstien, på veien mellom Råsjøen og Råbjørn er det mer enn nok snø til å kunne gå sammenhengende på ski.

Kolsjøen. Fortsatt litt is langs kanten.

Det er folksomt på Råbjørnhytta, som kommer noe overraskende på meg. På alle mine turer her i tiden rundt 17. Mai har jeg knapt møtt på folk og det har ikke vært andre enn meg på hyttene. En småbarnsfamilie er her på tur, to venninner og en stor gruppe med unge folk som har et prosjekt med å vise fram hva som ligger rett utenfor stuedøren til folk i Oslo. Ikke rettet mot de sedvanlige DNT'erne, men mer mot folk som sitter og tar seg en pils på Grünerløkka.

Kveldsstemning ved Råbjørn.

Og det gjør kvelden livlig, de har holdt på lenge, og har fortsatt mye igjen på programmet. Velregissert. De myldrer rundt, men er heller ikke til stor bry. På programmet står avslapping i solveggen, avslapping i hengekøya, kanopadling, spise middag ute med mat grillet på bål(panne), nakenbading og så videre og videre. Eneste jeg lurer litt på, er når de skal få tid til virkelig å nyte det å bare være ute i naturen.

Steinklopp over det lille oset ved siden av Råbjørnhytta.

Nydelig dag, og kvelden blir likedan, bare noen tynne og lette skyer som driver sakte over himmelen. Det er det ikke morgenen etter, da ligger det et tungt og grått skylag over Råbjørn. Sakte våkner folk til liv, barnefamilien er som ventet tidligst oppe, en og en halv åringer har en tendens til å like morgentimene. De er gått når jeg står opp.

Inngangen til en gammel gruve ved Engelstadkampen.

Ruten over Rudskampen er våt og preget av en del snø i starten, skoene forsvinner ned i myra og blir borte, i bakhodet nynner jeg på Bjørn Torske. Det er regn i luften. Ned mot Bjertnessætra er snøen smeltet, den liker seg best i sør- og øst-hellingene. Over mot Engelstadvangen er den tilbake, mens små regndråper synker ned gjennom himmelen. Jeg har kurs mot et noe usedvanlig vertshus nord for det tidligere skjerpet. Store hauger med stein som er hentet ut fra gruvene i området ligger som bruddstykker mot skogen. Fra en gruve kommer det taktfaste drypp fra store isstalagtitter som smelter.

Sydvest på Tripperudhøgda, ved Tripperud 'Inn'.

Oppe ved Tripperudhøgda ligger det en gammel hvilebrakke som ble bygget i anledning anleggingen av høyspentlinjen over høgda. Der har noen lokale kjentfolk gjort om den gamle, ubrukte og slitte bua til en liten koselig koie man kan slappe av, fyre opp i ovnen og lytte på regnet som trommer på taket. Som jeg gjør, det er et passende tidspunkt for en pause. Regnet satte inn for fullt rett før jeg ankom kjentmannsposten. Skulle man komme over koia, så forlat den i den stand du ankom den. Fra utsikten ved siden av kan jeg se Romeriksåsene ligge grått og kuet under været.

Utsikt over et regntungt Romeriksåsene fra Tripperudhøgda.

Så kommer den lange vandringen på grusvei ned mot og langs Storøyungen. Jaktstolen oppe i treet fra forrige gang er borte. Blåstien langs vannet er søkkvåt, skoene mine har sett sine bedre dager. Gjermenningene må jo være Romeriksåsenes indrefilet. Over Smalgjermenningen har det kommet opp en ny bro, forrige bro var ikke ett pent syn sist jeg var der. Ved gapahuken ved utløpet av Gjerdrumsgjermenningen blir det endelig en større lunsj for magen, som har klaget litt på veien, selv om det er kort tid igjen til min ferd for dagen er over.

Storøyungen.

Når jeg ankommer Spikertjernskoia kan jeg gledelig se at det ryker fra pipa, det betyr at jeg ankommer en varm koie. Der møter jeg en mor med to barn som også har tatt til skogs for å feire nasjonaldagen. Hun var litt overrasket over at det kom flere, mens jeg ville ha vært det hadde det ikke vært for at det var så mange på Råbjørn. Kvelden blir hyggelig. Regnet lager mange og små ringer på det lille tjernet, fra ovnen knitrer det fra ilden.

Ny bro ved Smalgjermenningen, den forrige lå til forfall.

Så er det nasjonaldagen som gryr og atter en liten marsj i vente for en vandringens mann. Og det er ingen endring i været, grått, surt og regn. Jeg forlater koia hvor det er festet et lite flagg ovenfor inngangsdøren og setter i vei i retningen jeg kom fra igår. Tilbake til gjermenningene. Det ryker fra pipen på en av hyttene ved Kirkebygjermenningen.

På enmanns 17. Mai-tog gjennom Romeriksåsene ved Kirkebygjermenningen.

Usikker på hvor lang tid jeg vil bruke, lurer jeg litt på å ta veien ned mot Ås Gård og så istedet gå opp til neste kjentmannspost derfra. En dum tanke, det å gå langs veien er betydelig kjedeligere enn en koselig vandring på en sti og tid bør jeg ha nok av, selv om jeg går i sakte film. Så over mot Hakkim settes kursen over blåstien. Som i starten er på fast grunn. For så å totalt løse seg opp i det våte element, stien gjør stor greie av å gå rett over de mest våte områdene. Inge nåde for folk med dårlige sko der; nå har jeg noen slitte sko, men som fortsatt holder stand. Langs Åbortjernet kan man fortsatt tydelig se skisporene i snøen.

Myr ved Setertjernet.

Rundt Hakkimtjernet og Damsortungen går det på vei igjen, før jeg igjen bytter den ut med det våte element etter Lauvtangen. Når stien begynner på en nedadstigende gradient kan jeg se Varingskollen gjennom trærne, som lyser opp hvitt i horisonten, en kan fortsatt stå på ski ned. Stien ned er som en bekk. Jeg kommer ned til neste og siste kjentmannspost på turen, som er en diger flyttblokk. Flyttblokken blir av mange forbundet med en harajakt. Det sies at et kobbel med harahunder mistet losten ved akkurat denne steinen. Og når jegerne ga seg kunne de se et par hareører oppå steinen.

Rester av snø ved Åbortjernet.

Mens haren gjemmer seg på steinen, spiser jeg lunsj. Som igår rett ved enden av dagens marsj. Det er kort vei ned fra Romeriksåsene for mitt enmanns 17. Mai-tog. Jeg når akkurat ikke bussen tilbake fra Kongsskog, jeg når akkurat toget tilbake fra Hakadal. Er nok ikke den reneste og mest pyntede personen på toget.

Harasteinen.

Tilbake i Oslo ønsker jeg at jeg fortsatt var ute i det fri. På togstasjonen på Kjelsås sto en jente og hørte og sang med på en låt med en tekst ala '...greit å være hore!'. På bussen ned var det fullt av feststemte folk, og en gruppe som ropte 'hipp hipp hora' istedet for det vanlige 'hipp hipp hurra'. Jeg ønsker meg bare tilbake til skogens ro igjen. Kanskje jeg begynner å bli gammel.

Ruten gjennom Romeriksåsene.

Kjentmannsmerket: Trollsteinen / Bjørneskallen og Jettegryta Ved Fjell og Kåterudmåsan, Slipplass I Østmarka

Jeg tar fram et hefte fra hyllen og blåser bort støvet som har lagt seg på det, hoster litt, og ser så ned på bildet av en stein hvor det sitter en person i gul kanindrakt på toppen av. Som dere sikkert har skjønt er det på tide å blåse støv av gamle vaner, i hånden holder jeg kjentmannsmerket for 2014-2016. Jeg har bare tatt en post i det heftet, og det tok jeg på ren slump uten å ha med heftet (Varingskollen sydøst). Kom mai du skjønne milde og mens parolene blåses igang, slenger jeg det jeg vet jeg behøver vilkårlig ned i sekken.

Trollsteinen / Bjørneskallen.

Utsikt fra Tømmerås, Ski kommunes høyeste punkt, 313moh.

Øynene vendt bort fra det kalde nord, i dette tilfellet Nordmarka hvor det fortsatt er snø, ligger de bare skogene i Østmarka og lokker. Jeg hopper av Enebakk-bussen ved Krokhol, men det er ikke for å spille golf jeg har pakket sekken for. Herfra går min sti inn i Østmarka, mot Tømmerås og det høyeste punktet i Ski kommune, som bare ligger på min vei siden første post jeg har tenkt å gå til ligger i nærheten. For nedenfor åsen ligger det en diger flyttblokk som de lærde strides om er hodeskallen til en bjørn eller ett troll. Jeg klyver gjennom gapet på hodeskallen og klipper av første post for turen. Vi får kalle det ett bjørnetroll.

Ett enslig tordenvær over Fjellfugleleiken.

Jettegryta ved Fjell.

Utsikten fra Tømmerås har ikke endret seg siden jeg sist var her, det også i relasjon til et besøk til en jettegrytte. Man skal ikke høyt opp her for å kunne speide langt (313moh). Siden jeg ikke helt er ferdig med skisesongen føler jeg, selv om jeg nok er det, det passende å følge der skiløypa går videre fra Tømmerås mot neste post. Jeg aner fred og ingen fare der jeg plasker over Fjellfugleleiken, da ett enslig, men kraftig tordenskrall buldrer over meg, er det bjørnetrollet som har våknet til liv mon tro.

Kveldsstemning ved Svartoren, månen speiler seg i det klare og stille vannet.

Om det er bjørnetrollet som har laget jettegryta ved Fjell har forduftet i mytenes tåke, men gryta er stor og har tatt ett kraftig jafs av berget. Klipp nummer to unnagjort. Den årvåkne leser vil nå være klar over at jeg bare har vaket litt innenfor Østmarkas grenser, så det er på tide å bevege seg innover. Siden jeg var sein avgårde begynner kveldstimene å melde sin ankomst, jeg ankommer sørenden av Svartoren og tar stien på vestsiden innover på jakt etter et fredelig sted å tilbringe natten ved.

Morgenstund i fjellduken ved Svartoren.

Er det noe vi ikke går tom for her i Norge så er det skog, som her brer seg ut nedenfor tårnet på Kjerringhøgda.

Den finner jeg rett før trekkflåten over vannet, på en liten halvøy. Mens mørket har begynt sin nedstigning, tar jeg de kulinariske opplevelsene til nye høyder med min Real Turmat Lammegryte. Stillheten nytes mens det ryker fra koppen min, månen speiler seg i Svartoren. Teltet ble droppet, for morro skyld tok jeg fjellduken min istedet. Spent på hvor varm jeg blir i løpet av natten, når jeg kryper inn i den merket jeg kulden. Froskene / paddene kvekker fra vannet.

Et ensomt skikryss på Børtervann, som minnes dagene isen og snøen lå på vannet.

Når jeg titter ut av duken er det til blå himmel med noen skyer, natten har vært god og varm. Jeg tar meg god tid om morgenen, før jeg beveger meg videre via trekkflåten over Svartoren. Det merkes at det nå er et halvt års tid siden jeg sleit rundt med en tung sekk på ryggen sist, så det går litt seigt oppover mot Kjerringhøgda fra Bysetermåsan. Når jeg sto på toppen av Bislingen forrige søndag kunne jeg se utover Nordmarka og fortsatt se store felt med snø, fra tårnet på Kjerringhøgda er det ikke noe annet enn bar skog å se. Bortsett fra i horisonten, der er det snø på toppene, på Norefjell av flere.

Sopp på trærne inne i skogen ved Kåterudmåsan.

Begrepet natursti morer meg litt, for hva om noe er ikke de blåmerkede stiene i marka eller de t-merkede stiene på fjellet da enn naturstier? Ikke ifølge skiltet jeg kommer til rett før Øvresaga, der skiltes det vekk fra den blåmerkede stien med 'Natursti'. Jeg følger den såkalte naturstien videre, forskjellen er at denne stien er merket på en annen måte og har små plaketter med informasjon om floraen rundt, men plakettene er menneskeskapt og er ikke en naturlig del av naturen. Tolk det som du vil (jeg har dog ikke noe imot disse stiene som er til for å lære).

Kåterudmåsan, slipplass i Østmarka.

Balansegang på improviserte klopper.

Ved Bøvelstad spiser jeg lunsj utenfor DNT hytta, lar sekken bli igjen i hytta når jeg begir meg mot neste kjentmannspost, har returbillett. Skal finne åstedet for de siste flyslippene i Oslomarka under siste verdenskrig, med betegnelsen Akeleie. Natt til 24. april 1945 kom det to slipp fra to fly med 26 kontainere og 4 pakker med våpen, ammo og annet utstyr. Stedet bærer intet navn på kartet. Jeg roter litt med orienteringen først og havner tilbake på stien igjen, før jeg slår rett kurs og befinner meg nedi myra. Tøff myr, en kan bare ane hvordan det måtte være å stå her under krigen med lys fra fakler og bål mens men ventet på durene fra flyene som nærmet seg med sin last. Andre tider.

Å nyte stillheten ved Tonevann etter å ha kokt opp vann til en kopp med varm te.

Det har gått noe tid siden jeg forlot Bøvelstad, og det kommer noen dråper fra himmelen når jeg er tilbake. Gjengen som satt utenfor når jeg gikk har trukket inn, jeg lemper på sekken igjen og trer nok en gang inn i naturreservatet. Det lille av regn som var slipper fort taket. Jeg har ingen idé om hvor jeg kommer til å slå leir, tanken var i retning Røyrivann eller Mønevann, men når jeg kommer til Tonevann sier jeg meg fornøyd. Himmelen har pådratt seg en nydelig kveldsfarge.

Kveldsstemning ved Tonevann.

Alene er jeg ikke, rundt omkring vannet står det telt, små stemmer flyter over vannet. Jeg koker et minne fra Korea-turen til middag, nudler med ris og skinke. Skyene glir sakte over vannet, i lag med mørket. Stemningen er det lite å si på. Når mørket har lagt seg, lyser det fra min lille lanterne. Kryper inn under duken igjen for natten.

Kveldsstemning ved Tonevann.

Søndag morgen er kjøligere enn gårsdagen, fler skyer på himmelen. Rundt meg begynner telterne også å våkne til liv. Setter kursen for Vangen når jeg går. Nyter at dagen blir varmere. Og er litt forbauset over hvor stor forskjell det er fra Nordmarka og Østmarka når det gjelder snøen. Innimellom er det noen små flekker med snø, omtrent bare på størrelsen med foten min. Ved Sandbakken spiser jeg en kanelbolle mens hønene klatrer på bordene, det markerer igrunn slutten på turen min. Fra Sandbakken er det bare vei å gå igjen, ned til hovedveien. Hvor bussen tilbake til Oslo kjører forbi meg, men er så snill å vente mens jeg prøver å løpe fort med en tung sekk på ryggen.

Bart i Østmarka.

Inne i Østmarka lusker fortsatt bjørnetrollet på myrene ved Kåterudmåsan etter å ha drukket av jettegryta. Eller var det trollbjørnen?