Vær: Lett yr om morgenen, overskyet resten av dagen.
Dag tre på Caminoen vil bringe oss til ett viktig knutepunkt på Camino Ingles, Hospital de Bruma. Som åsted for et gammelt pilgrimsherberge markerer Bruma det punktet hvor de to rutene Fra Ferrol og A Coruna møtes. Før vi begynte på Caminoen var jeg litt spent på hvor mange pilegrimer som ville møtes her, da det bare er 26 sengeplasser i herberget. Ettersom det bare var 3 i herberget i Pontedeume og 13 i Betanzos, er jeg ikke like bekymret lengre, men det er godt stykke til neste herberge fra Hospital de Bruma skulle det være fullt (Siguero, 24km).
I skogen etter Betanzos krysser Caminoen ett jernbanespor på denne broen.
En titt ut av vinduet om morgenen avslører ett grått og trist vær ute, i luften er det ett lett duskregn. Rundt de forskjellige bordene i første etasje i herberget, sitter morgentrøtte pilegrimer og spiser frokost. En etter en, eller samlet i en liten gruppe, pakker de sammen, henter sekkene sine og forsvinner ut døren. Etter å ha gjort det samme, gjør vi det og, ut til duskmørke og stille gater såvidt våte av det lille regnet. Ut fra Betanzos, etter en liten stigning, har et lokalt vannverk satt opp en pilegrimsstatue for å vise veien videre.
Avsidesliggende omgivelser i det grå og triste været.
Fra Betanzos er det omlag 28km til Hospital de Bruma, hvor ruten går gjennom stille og rolige landlige omgivelser. Det er ingen byer eller landsbyer å snakke om, bare gårder, små grender eller mindre landsbyer som ruten passerer gjennom, med få plasser å få tak i drikke og mat underveis. Etter de to første dagene på Caminoen, vil nok denne etappen føles mer avsondret og avsidesliggende.
San Esteban de Cos.
De første kilometrene for dagen føles akkurat som beskrevet, vi går på små og stille landsbyveier gjennom skog og kulturlandskap i utkanten av bebyggelsene rundt. Kort tid etter Betanzos krysser vi over jernbanen på en gammel steinbro. Gråværet ligger tungt over landskapet. Små informasjonspaneler står langs ruten, alle med falmet informasjon som ikke kan leses lengre. Etter 7km har vi kommet til San Esteban de Cos, en gammel kirke med en kirkeklokke i tårnet.
Camino veimerke-steinene pleier som regel å stå på bakken ved siden av Caminoen, denne var murt inne i en mur.
Det at Caminoen er en spirituell opplevelse for mange er en kjent sak, men for en del er det også et symbol for håp og fred. Vi har flere ganger passert små papirlapper hengende fra trærne, samt en del som har falt ned på bakken, med forskjellige utsagn om fred av kjente personer (som Gandhi, Mor Teresa), samt ukjente og flyktninger. 'Love is the foundation of peace' (Roger) står det på ett av båndene, 'Peace is not something you wish for. It is something you make, something you do, something you are, and something you give away' (Robert Fulgham) på ett annet. Fine ord, men likevel føler jeg ikke at det er her langs Caminoen disse ordene er de mest nødvendige.
Etter Leiro passerte vi denne øksen plantet i en gjerdestolpe.
For de som synes at 28 kilometer er for langt å gå, finnes det et lite herberge i Presedo, kort over 10 kilometer etter Betanzos. Selv om herberget ikke ligger rett ved ruten går jeg og Kjetil ned til det for å se hvordan det ser ut. Hospitaleraen, en smilende dame, møter oss i døra, stempler pilegrimspassene våre og forteller oss at det var 9 pilegrimer som sov der i natt. Herberget er lite, men virker trivelig. Vi tar en pause ved siden av kirken, Santuario da Nosa Senora da Saleta, mens en gruppe med pilegrimer som også var på herberget i Betanzos ankommer for å overnatte her i Presedo. I guideboken min står det at det ikke er noe mat å få tak i her, men kort etter Presedo kommer vi til Meson-museo Xente no Camiño, så fasilitetene langs denne etappen har økt. Vi tar en kopp kaffe ute blant veggene dekorert med pilegrims- og middelalder-tablåer.
Etter Presedo fortsetter vi på rolige landeveier, været har ikke vist noen tegn til å lette, selv om det ikke regner. Vi noterer oss at kirken Santa Eulalia de Leiro har to kirkeklokker i tårnet, symboliserer det at den dekker et større distrikt enn Cos for eksempel? Bar Julia, eller Casa Julia som det mer korrekt står over døren, tjener nok godt på å ligge passende til for lunsj mellom Betanzos og Bruma. Her blir det bocadillo med spekepølse og en kald øl på meg, mens Kjetil går for en bocadillo med spekeskinke. Faren med de to barna på rundt elleve år ankommer ikke så lenge etterpå, sprekt gjort av de to unge å gå Caminoen.
Casa Julia, baren ligger omtrent halvveis mellom Betanzos og Hospital de Bruma og er i så måte et passende sted for lunsj. Er baren stengt er nok vannkranen på veggen velkommen (om den er på).
Etter Casa Julia venter den andre av de to bratteste seksjonene på Camino Inglés oss og det er litt sting i denne. Vi prøver å redde en liten utslitt humle på veien opp, ved å finne noen blomster vi kan legge den på. I Vizoño har skyene plutselig blitt mørke og for en (veldig) kort stund fylles luften av regn, den nevnte baren som skal være her ser vi ikke noe til. Et skilt som det står Castro Maior på, samt et nesten utvisket symbol for en severdighet, leder oss på en ufruktbar jakt i tåkeheimen. Det må ha et vært en gammel borg eller festning her, men der vi tror den må ha stått er det nå gjengrodd og lite tilgjengelig.
En rusten 'potteplante' med den gule pilen på, fra stigningen opp fra Casa Julia mot Vizoño.
Bruma er stort sett ikke mer enn en grend, jeg er faktisk ikke sikker på at vi er i Bruma før jeg gjenkjenner skiltet utenfor herberget. Solvor har ankommet, før oss som vanlig. Det er et fint herberge, bygget i et renovert pilegrims-hospital fra middelalderen. Det har skjedd endringer her og, nå er det en bar rett ved som serverer mat (fram til kl 20:00). Fint, men samtidig og litt synd. Jeg hadde egentlig sett fram til ordningen her som jeg hadde hørt om, hvor pilegrimene (som ønsker det) velger fra en meny som hospitaleroen har fra en bar (Bar La Ruta). Hospitaleroen bestilte så maten og de ville så komme med den, dekke på inne i herberget med maten og drikken som var bestilt. Slik blir det jo et felles-måltid av og det vil ikke bli det samme nå.
I tåkeheimen på jakt etter en mulig borg, Castro Maior. Vi fant ingen gammel borg, bare tåke, en helikopterplass, noen antenner og mye vegetasjon.
Rundt oss driver bøndene sine daglige liv, gjeter sauene (med bil) og jobber med jorden, mens vi slapper av utenfor herberget. De fleste som var i Betanzos kommer også hit, også de som først hadde tenkt å bli i Presedo. I tillegg er det noen som har kommet fra A Coruna.
En eldre mann vasker tøyet sitt i Bruma, første gang jeg har sett noen bruke disse gamle fontenene til å vaske klær i.
Baren, Casa Graña, serverer en menu del peregrino. Jeg går for en pastasalat med tunfisk som primero, kotelett med potetchips som secundo og flan (karamellpudding) som postres. Kjetil går for det andre valget på menyen, sopa de gallego (suppe) som primero, kylling med potetchips som secundo, men samme dessert som meg. Solvor spiser middag med de to eldre damene som hadde kommet fra A Coruna, jeg av alle må hjelpe til med å forklare forskjellen på menyen og bare velge en tallerken-rett for dem.
Pilegrimsherberget i Hospital de Bruma. Ett fint herberge, muren som vi ser stammer fra det gamle pilegrims-hospitalet fra middelalderen. 26 sengeplasser, bad og toalett i eget lite bygg på andre siden for herberget (der hvor vi ser hospitaleroen sitter). En automat utenfor med øl og brus skulle man få lyst på det.
Jeg har alltid trivdes godt på disse småstedene på Caminoene, føler meg alltid så avslappet her, selv om det jo ikke er så allverdens mye ting å gjøre her. Vi avslutter kvelden med en øl utenfor baren, selv om jeg senere blir sittende utenfor herberget alene etterpå når resten av pilegrimene har gått og lagt seg. Får ofte ikke sove, om jeg legger meg for tidlig. Bare å sitte rolig ute og nyte luften passer bra som enden på denne tredje dagen på Camino Inglés.
<- BetanzosSantiago de Compostela ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar