Når jeg våkner opp om morgenen har Tomohiro-san dratt på jobb, og jeg vil snart reise tilbake til Tokyo. Jeg spiser frokost og så følger Setsuko meg til den nærmeste togstasjonen. Jeg er overveldet av gjestfriheten deres og føler meg litt lei meg for at jeg ikke har noe jeg kan gi eller si til dem, for fullt ut å uttrykke min takknemlighet. Fra der de bor, i Kamo, går det ofte tog til Kyoto. Fra Kyoto er det såklart Shinkansen som teller. Det er et perfekt vær å reise i, grått og trist, med regn i horisonten. Jeg vil stoppe i Kyoto for å ta meg en titt rundt, så det lover ikke godt for besøket mitt der. Jeg reiser i mitt komplette henro antrekk.
Senbon Torii.
Tid er ikke noe jeg har alt for mye av i Kyoto. Så jeg har kuttet ned hva jeg vil se til to ting, enten det gyldne Kinkakuji tempelet eller Fushimi Inari-taisha helligdommen. Kinkakuji (The Golden Pavilion Temple) eller Rokuonji (Deer Garden Temple) som det også er kjent som, er en av de mest populære severdighetene i Kyoto og inneholder som navnet tilsier en gylden paviljong (shariden-hallen). Med min fascinasjon for Shinto-portene derimot, toriiene, har jeg bestemt meg for å dra til Fushimi Inari-taisha.
Bilde av plassen mellom de to radene med sinoberrøde toriiene som danner Senbon Torii, med rundt ti tusen av disse portene.
Bambusskog på Inariyama, på stien som leder til Fushimikanda helligdommen.
Fushimi Inari-taisha er hovedhelligdommen til guden Inari (guden for ris), lokalisert ved foten av fjellet med samme navn, Inariyama. Den er også kjent som O-inari-san. Helligdommen ble omplassert til denne lokasjonen av Kōbō Daishi i 816. Hva som tiltrakk meg til helligdommen var rekken med porter som kalles for Senbon Torii, med mere enn 10 000 av dem. Akkurat som forventet er området rundt den store porten, Rōmon, og hovedhallen, Honden, senter for et yrende folkeliv.
Fushimikanda Shrine.
Idag var jeg ikke spesielt plaget av aspektet av å gå midt i en så stor flokk. Eller, det var det jeg trudde, for på et punkt ble jeg lettere irritert. Dette på et ungt par som helt og holdent ignorerte alle andre som sto og ventet på å få tatt et bilde av en av de berømte passasjene på Senbon Torii ruten. Mens alle sto og ventet, tok de en enorm mengde med selfier (eller selfish). At de skal få lov til å ta noen selfies sier seg jo selv, men dette var på grensen til det helt latterlige. Tålmodighet, derimot, vant til slutt og jeg kunne få det bildet jeg ønsket (i utgangspunktet hadde jeg ikke regnet med å få tatt det egentlig heller).
Vandrere på Fushimi Inari stien under Senbon Torii. De sinoberrøde portene står i sterk kontrast mot den grønne og frodige skogen rundt.
Unødvendig å si såklart, men jeg gikk rett til ruten med de tusen portene. I starten er det to ruter, en for inngangen og en for utgangen. Her står toriiene så tett sammen at de danner en tunnel mer eller mindre. Linjen av de sinoberrøde toriiene står over stien hele veien opp til toppen av fjellet, men de står ikke så tett sammen som de gjør her i begynnelsen. Ake er det japanske ordet for sinober. Derimot så er det utallige måter å skrive dette ordet på japansk, gitt de forskjellige karakterene man kan skrive det med, som vil gi hvert ord en forskjellig mening. Ikke bare en nyanse av rødt altså, men også som rødt i daggry og lys.
Shin-ike tjernet på veien til toppen av Inariyama.
Utsikt over Kyoto fra Inariyama.
Jeg har igrunn ingen plan over hva jeg vil se her og jeg har heller ingen oversikt over hva som finnes her heller. Jeg begynner å følge en sti som er gjørmete i starten, men som ender opp med å gå gjennom en nydelig bambusskog. Den fører meg til Fushimikanda Shrine, som er omtrent som en labyrint av toriier i alle størrelser, både av tre og stein. Lokalisert under en grønn panoply er det en utrolig atmosfære over stedet, alt som er grønt blir så fremhevet når det regner. Og det er stille og rolig her også, ikke det stedet som de fleste av de som besøker Fushimi Inari-taisha går til tydeligvis, bare noen få andre. Stien videre leder opp til toppen av fjellet. Jeg har ikke planlagt å gå opp dit, da jeg ikke vet hvor langt det er, så jeg snur og går tilbake til rekken av sinoberrøde toriier som går gjennom den grønne og frodige skogen.
Rever er regnet for å være budbringerne til Inari, her en renselsesvask med en reve-fontene.
Likevel, uansett hva planen min var eller ikke var, så ender jeg opp på toppen av Inariyama. Jeg bare fortsatte å gå under portene. For betatt til å stoppe opp og å gå ned igjen. Med lydene av regnet som drypper fra den grønne skogen rundt meg, dukker minnene opp fra da jeg gikk opp til Kirihataji (#10) på Shikoku. Gående opp i henro-antrekket mitt (ikke noe plass i sekken min for hatten eller staven, og da kunne jeg like så godt ta på meg den hvite vesten også), mottar jeg en god del blikk fra folkene jeg går forbi. Både japanere og utlendinger. Noen derimot stopper meg opp og sier til meg at de synes det er flott at jeg går opp som jeg gjør.
Yakurikitei, et hvilested med en kafé og en helligdom.
Mitsurugiya.
Det er utallige små helligdommer på veien opp og for å kunne slappe av underveis, er det og flere steder man kan hvile seg og spise i på kaféer. Å få noe som helst utsikt på turen var ikke noe jeg forventet i dette været, men jeg får noe utsikt mot Kyoto på veien. Hele den store byen ser grå ut under denne himmelen. Utsiktene vil sannsynlig være mye bedre på en dag med sol, men jeg tror at turen på denne stien er mye mer skjønn og atmosfærisk i dette regnværet, så jeg ville ikke ha byttet dagen ut med en solfyllt dag. Og det regner ikke så veldig mye heller. Det er også mindre folk her oppe enn nede i hovedhelligdommen.
Steinlanterner og toriier.
På toppen er alt dekket av en grå tåke. Ichinomine er navnet på det høyeste punktet til Inariyama, på 233moh. Her ligger Kamisha Shinseki, som er åstedet for en tidligere helligdom hvor en guddom (Suehiro Okami) forblir. Etter en kort stopp går jeg ned igjen. Jeg går ned på den andre stien som går opp til og ned fra Ichinomine. En annen ting om Fushimi Inari-taisha helligdommen er revene (kitsune), som skal være budbringerne til Inari Okami. På turen min her har jeg sett flere statuer av rever, noen med en nøkkel i munnen (for rismagasinene).
Fushimi Inari Trail.
En reve- eller kitsune-statue rett nedenfor toppen av Inariyama, Ichinomine.
Nede ved hovedhelligdommen igjen blir jeg ikke veldig lenge. Derimot, i det jeg forlater den under Rōmon-porten blir jeg stoppet av et utenlandsk par som har en japansk mann til å guide dem rundt (jeg husker ikke nasjonaliteten deres). De er veldig nysgjerrige på henro-antrekket mitt og blir enda mer nysgjerrig når jeg forteller dem om Shikoku 88 Tempel pilegrimsvandringen.
Kamisha Sinseki, en tidligere helligdom på toppen av Ichinomine, som igjen er toppen av Inariyama.
Kami-Massha Tamayama Inari-sha helligdommen.
Jeg returnerer til togstasjonen i Kyoto, men bestemmer meg for ikke å sette meg på Shinkansen med en gang. Jeg tar en turist-attraksjon til, ved å ta heisen opp til et observasjonsdekk i Kyoto Tower. Fra vinduene kan jeg bare såvidt se Inariyama og de andre åsene og fjellene rundt i dette været. Frarævet sin grønne innpakning ser alt mye mer trist ut. Fra utsiktspunktet mitt kan jeg se mange templer, og mye by. Jeg liker måten de annonserer at en maskin er i ustand, ved å sette opp et klistremerke som det står 'This machine is just in trouble' på.
Fushimi Inari-taisha.
Utsikt over Higashi Honganji tempelet fra Kyoto Tower.
Til slutt kjøper jeg meg en billett til Tokyo og setter meg ned på et tog som kjører til Tokyo kort tid etterpå. Når jeg planla reisen min, bestilte jeg en billett på Shinkansen fra Tokyo til Osaka hjemmefra. Nå lærer jeg at det er mer eller mindre unødvendig, jeg kunne bare kjøpe en billett og så dra. Det var et nydelig kort opphold i Kyoto, takket være den fantastisk skjønne Fushimi Inari Trail.
Kyoto fra Kyoto Tower.
<- Epilog: NaraEpilog: Tokyo ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar