torsdag 9. november 2017

(Shikoku Henro) Epilog: Tokyo

Shikoku 88 Temples Pilgrimage.

Dette innlegget vil ikke bli et langt et, da jeg ikke vil gå så mye i detalj om hva jeg gjorde i Tokyo etter min Shikoku 88 Temples Pilgrimage og besøk i Kōyasan, Nara and Kyoto. Da hva jeg gjorde ikke følger i like stor grad sporene mine som en pilegrim i Japan.

Liten gate i Tokyo om kvelden.

Fra Shinkansen ser alt som er langt unna nært ut, og alt som er nært uskarpt ut. Togturen tilbake til Tokyo gikk uten noe som helst å reportere tilbake om, men å finne hotellet mitt skulle vise seg å være mer av et puslespill. Jeg hadde bestilt et rom i Asakusa-distriktet ikke langt unna Sensōji-tempelet. Da jeg føler omtrent alt mulig av følelser ristende i kroppen min etter å ha fullført Shikoku 88 Temples Pilgrimage, er planen min for den siste tiden i Japan her i Tokyo enkel, jeg har ikke tenkt å stresse noe i det hele tatt for å se noe.

Kunst på butikkskoddene utenfor Sensōji.

Det føltes også noenlunde rart å være tilbake i den gedigne byen, nå i et annet distrikt enn før (Ginza). Etter å ha installert meg på hotellet går jeg ut for middag, uten å ha noen idé om hvor jeg skal gå. Det leder meg eventuelt til det allerede nevnte Sensōji-tempelet, som er faktisk ganske så fint å besøke med sine illuminerte bygninger. Nå er jeg turist for alle penga, men det går bra. I en gate rett ved tempelet som bærer preg av å være gammel, kommer jeg over et sted som serverer okonomiyaki (jeg fikk smaken av det av Tomohiro-san).

Kveldssky fra Sensōji.

Sensōji pagoda og tempelport.

Neste dag ble min første attraksjon en re-visitt til Sensōji, mer av en tilfeldighet enn planlagt. Jeg endte bare opp på et sted i nærheten for frokost. Den eneste reelle aktiviteten jeg hadde å gjøre idag, var å finne en kul robot til min lille niese, etter en forespørsel fra broren min. Derimot, hva slags type robot jeg skulle finne var jeg usikker på. I Asakusa finnes det imidlertid en gate med leketøysgrossister, så jeg ga den gaten en sjanse til å vise sin verdi. Det var ikke lett. Roboter finner man, men de fleste av disse er disse manga og anime inspirerte krigsrobotene. Ikke hva jeg tror er det beste valget. Til slutt finner jeg en robot som ser ut som de gamle tinn-robotene fra femti-tallet, som kan lage en liten flamme fra en liten tenngnist i brystet.

En gate med et gammelt preg over seg i Tokyo.

Pagodaen til Sensōji.

Med robotjakten løst (håpefullt), drar jeg så til Ueno-parken. Her, utenom templene og helligdommene, er Shinobazunoike-dammen det første jeg legger merke til. Det er en dam, men det er det nesten vanskelig å se, da omtrent hele overflaten er dekket av planter. I midten av denne delen av dammen ligger Bentenjima, en liten øy hvor man finner Bentendō-tempelet som er dedikert til gudinnen Benzaiten. I parken finner man også Ueno Toshogu helligdommen, berømt for sitt deksel av gullblader og intrikate utskjæringer. Jeg går rundt i parken en stund, så forlater den for å finne et sted for lunsj (hvor jeg besøker Kaneiji-tempelet på veien før jeg returnerer til parken).

Lotus-dammen til Shinobazunoike.

Om ettermiddagen og kvelden gjør jeg ikke så mye annet enn å gå litt rundt. Tenkte på å ta turen opp til et observasjonsdekk i Tokyo Skytree, men går istedet til observasjonsdekket til Asakusa Culture Tourist Information Center. Som er gratis å besøke (i motsetning til skytreet) og har en bar hvor jeg kan få meg en øl mens jeg ser ut over Tokyo nattestid. Føler at det har blitt mye Sensōji, men bryr meg ikke så mye om det, tempelet tar opp mye av utsikten fra observasjonsdekket. Jeg spiser middag på en izakaya ikke så langt unna der jeg spiste igår, men så veldig begeistret over maten jeg fikk der ble jeg ikke.

Den gyldne Ueno Toshogu helligdommen.

Ueno Toshogu helligdommen reflektert i en gylden dør.

Siste kveld og natt i Japan, som føles litt merkelig nå. Hvem var jeg som ankom Tokyo for omtrent to måneder siden nå? Ikke den henroen jeg er nå, i det minste. Da var jeg usikker på hva jeg hadde begitt meg ut på og hva å forvente fra pilegrimsvandringen min. Totalt sett var Shikoku 88 Temples Pilgrimage en bemerkelsesverdig opplevelse. Den hadde sine nedturer kan man si med sikkerhet, men de viste seg å bli lite betydelige til slutt. For det meste var dette relatert til mye vandring på hardt underlag, og så var det de mange dagene med regn på rekke og rad. Likevel, selv alle de dagene som jeg følte at ikke var så bra, er dager som jeg ikke ville vært foruten også. Jeg tror at for at en vandring skal være virkelig storartet, må man også ha noen dårlige dager innimellom. Dette kan kanskje virke rart, men å ha noen dager som ikke er så gode får deg til å sette enda større pris på de gode dagene. Samt at dagene da heller ikke blir så like. Man er nødt til å slite litt for å kjenne at en lever.

Kaneiji-tempelet.

Å vandre er som alltid en super måte å møte og bli kjent med andre kulturer på. Og pilegrimsvandringen rundt Shikoku ikke noe mindre, den eneste lille ulempen for meg var min mangel på japansk språk. Jeg har alltid vært en person som er trukket mot utsikt, å komme meg høyt opp for å kunne se ut over landskapet, men her har jeg også kommet til å elske å gå gjennom den rolige og fredelige landsbygda. Med et unntak av vandringene langs de travle motorveiene og gjennom tunnelene. Fjellstiene byr ikke alltid på utsikt i utstrakt retning, da de som regel er dekket av vegetasjonen her grunnet klimaet og lokasjonen, men når de gjør det er de flotte.

Bentenjima med Bentendō-tempelet.

Sensōji om kvelden, sett fra observasjonsdekket til Asakusa Culture Tourist Information Center.

Underveis vokste det fram en forkjærlighet for de små templene på Shikoku i meg, noe som manifesterte seg selv når jeg besøkte de mye større templene i Nara, Kyoto og her i Tokyo. Jeg ble glad i å komme til det neste tempelet, å se hvordan akkurat det tempelet så ut og å bli kjent med atmosfæren til det. Selv det å utføre ritualene, som i begynnelsen først utartet seg som uvanlige, rare og littegrann vanskelige, ble til øyeblikk som ga meg en følelse av tilhørighet. Når jeg kom til Kagawa, eller Nehan dōjō, falt alt mer eller mindre på plass. Da hadde jeg blitt helt avbalansert og storfornøyd med min pilegrimsferd. Imorgen flyr jeg hjem til Oslo og Norge, det har vært meg en stor glede.

En elvebåt passerer forbi på Sumida-elven under Tokyo Skytree.

Namudaishi Henjōkongō!


<- Epilogue: KyotoNyttig informasjon ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg