mandag 6. november 2017

(Shikoku Henro) Dag 47: Kōyasan

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 47.
Lengde: 0.0km (1297.4km).
Vær: Nydelig, men kjølig om morgenen.


Tidlig om morgnene på Kōyasan. Jeg spiser en enkel, men god, frokost i rommet mitt på Tentokuin. Ved siden av meg ligger henro bekledningen min, den hvite vesten og stråhatten som jeg har bært på min pilegrimsferd rundt Shikoku. De har gjort jobben sin. Idag vil jeg reise til Nara for å møte Tomohiro-san, men jeg har godt med tid for å kunne utforske Kōyasan før jeg drar.

Kongobuji tempelet i Kōyasan, hovedkvarteret til Shingon-skolen av Buddhismen, med en gruppe av henroer utenfor.

Den tørre landskapshagen i Kongobunji.

Når jeg går ut i den kjølige morgenen har jeg på meg mine 'vanlige' klær. Det er fortsatt ganske så stille i gatene og utenfor templene når jeg er ute rundt halv ni, men byen bærer tegn på å våkne og å komme til liv. Igår tok jeg bare en kort titt på Kongobuji tempelet, men nå går jeg for et lengre besøkt til hovedkvarteret for Shingon-sekten. Jeg smiler når jeg ser en bussgruppe med henroer som dukker opp foran den store bygningen, tipper at de også har nylig fullført deres pilegrimsferd på Shikoku.

I Danjo Garan med Konpon Daito voktende over Toto pagodaen, Sanmaido hallen og Daiedo hallen.

Inne i tempelet går jeg rundt og ser på de små rommene som inneholder gamle shoji skjermmalerier. Innenfor veggene deres har de en fin tørr landskapshage, hvor man kan se trær og steiner i sanden med konsentriske sirkler rundt dem. Enkelt sagt så er en tørr landskapshage en symbolsk representasjon av fjell og vann med bruk av steiner, sand, grus og mose. Man skal ikke gå i dem, istedet er de designet for å tiltrekke seg øynene dine og derfor ditt sinn.

Den store Konpon Daito pagodaen, med siden av Kondo hallen synlig til venstre.

Når jeg går ut av Kongobunji har Kōyasan våknet til fullt liv og det yrer av turister. Det er på dette tidspunktet at jeg blir klar over en ting. I det øyeblikket jeg tredde ut av min henro bekledning, følte jeg meg som en turist. Og med det, så føler jeg meg ikke komfortabel å være her, det føles på en måte galt. Jeg reiste ikke hit på grunn av turisme. Så jeg går tilbake til Tentokuin og skifter tilbake til min henro bekledning. Jeg vet at pilegrimsvandringen min er fullendt, men jeg føler likevel at det gir mer mening i å være her som en henro enn som en turist for meg. En annen idé har også dannet seg i hodet mitt, jeg har noen ledige sider i min nōkyōchō, så jeg får et stempel og kalligrafi i Kongobunji.

Den roterende pagoaden i Danjo Garan.

Tempelporten til Danjo Garan.

Tilbake som en henro (på et vis), går jeg rett til den største tempelgrunnen på området, Danjo Garan. Dette er et viktig og hellig sted på Kōyasan, husk at det er hit at de eldgamle stein-milepælene på Chōisimichi-ruten guider deg til. I midten av Danjo Garan står den store Konpon Daito pagodaen. Den sinober-røde pagodaen er 45 meter høy og har en stor Dainichi Nyorai Buddha inne i seg. En mindre pagoda ved siden av porten til Danjo Garan har noen spaker som man kan bruke til å rotere pagodaen rundt, men man må bruke litt kraft for at den skal gå rundt. Man kan velge to stempler og kalligrafi for Danjo Garan, jeg går for begge for min nōkyōchō og da er boken full.

En torii står over damenes pilegrimsrute som går rundt Kōyasan, her på min vei opp til Bentendake-fjellet.

Utsikt fra Bentendake.

Fra Danjo Garan beveger jeg meg tilbake til Daimon-porten igjen. Den er fortsatt like imponerende som igår. Og så overtar eventyrlysten meg igjen, og denne lengselen etter å fortsette å gå. Det var ikke planen min, men jeg starter å gå på stien som leder bort fra de to voktende statuene innenfor porten, trer under en rød torii mens jeg ignorerer skiltene som advarer mot bjørner. Dette er stien opp til Bentendake-fjellet og er en del av hva som var damenes pilegrimsrute for Kōyasan. Før 1872 var det ikke lov for kvinner å gå inn i tempelbyen, så istedet gikk de rundt den på denne og andre stier for å få glimt av de hellige plassene innenfor.

Utsikt over Kōyasan fra Bentendake med taket til Konpon Daito pagodaen klar synlig.

En rekke av toriier står over ruten i det den klatrer opp mot Bentendake. Selv om jeg finner det lite sannsynlig å faktisk møte på en bjørn her (gitt alle folkene her og lydene de lager), det til tross for ryktene om bjørneobservasjonene her, går jeg med ørene åpne lyttende etter eventuelle uvanlige lyder. Fra stien er det steder med utsikt hvor jeg kan se ut fra fjellet over åsene, ryggene og skogene nedenfor. Det er derimot å stå her oppe og se ned på tempelbyen som damene gjorde i gamle dager som er det mest interessante. Der nede skiller taket til Konpon Daito pagodaen seg virkelig ut. På toppen av Bentendake er det en liten helligdom. Fra toppen og helligdommen går stien ganske så bratt ned igjen til Nyonindo, kvinnenes tempel. Det var en flott liten fjelltur, som helbredet mine abstinenser for en stund.

Helligdom på toppen av Bentendake.

Å fortsette videre på damenes pilegrimsrute har jeg ikke tid til, så fra Nyonindo jeg går jeg tilbake til tempelbyen. Høstfarger. Templer. Pagodaer. Mange folk. Tiden hadde jeg glemt litt bort når jeg plutselig bestemte meg for å gå over Bentendake-fjellet, så jeg setter opp farten noe på veien til Okunoin. Det er ikke snakk om at jeg skal forlate Kōyasan uten å se den igjen.

Trær og blader speilet i en liten dam.

Kouyou.

Å gå gjennom den eldgamle kirkegården for andre gang er ikke noe mindre vidunderlig enn første. Det er så atmosfærisk, så eterisk, og en ørlite grann følelse av å være hjemsøkt også. Det er en skog av trær og stein. Noen av gravsteinene er omtrent grønne av all mosen. Jeg finner en sti gjennom skogen ved siden av Okunoin, ved siden av stien er det helligdommer, toriier og gamle gravsteiner. Alle av dem dekket av mose og vegetasjon, med naturen på vei til å kreve dem tilbake i sitt favn. Det er et forglemt sted. Vidunderlig.

Okunoin.

Bortglemte gravsteiner i Okunoin.

Etter nok et besøk til mausoleet for å si en slags siste takk til Kōbō Daishi, hvor det var enda flere folk enn igår, er jeg nødt til å være rask med å komme meg tilbake til tempelet mitt. Først, så ser jeg bort fra å ta bussen som går fra bussholdeplassen rett utenfor gravlunden, men etter å ha gått et lite stykke finner jeg fort ut at jeg burde ta en buss. Jeg vil ikke komme for sent til toget mitt.

En liten helligdom i en liten dam.

Lotus-dammen ved siden av Danjo Garan.

Tilbake i Tentokuin henter jeg ryggsekken min og i full henro bekledning går jeg til stasjonen hvor jeg kan ta en buss til togstasjonen i Kōyasan. Taubanen fungerer ikke, så jeg er nødt til å ta en buss derfra istedet. Nå hadde jeg håpet å få oppleve turen på taubanen og den påfølgende togturen, men bussturen er ganske så fin. Jeg kjører forbi Daimon-porten og på et senere punkt kan jeg se dem samme porten nedenfra, godt synlig på avstand og. Jeg når toget til Nara, og med det sier jeg et endelig farvel til min flotte pilegrimsvandring i Japan (men jeg går fortsatt i henro-klærne på toget).

<- Kudoyama - KōyasanEpilog: Nara ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar