Før jeg reiste til Japan hadde jeg tenkt en god stund på hva jeg skulle gjøre når jeg hadde fullført pilegrimsvandringen min på Shikoku. Det var lite som skilte seg ut, noe som ikke hadde noe å gjøre med at det ikke var noe å gjøre i det hele tatt. Å komme på ting som jeg hadde lyst til å gjøre var ikke vanskelig. Å klatre opp til toppen av Fujisan sto så klart høyt på listen. Jeg var også fristet til å besøke den eteriske og noe skumle såkalte selvmordsskogen Aokigahara (Sea of Trees). På den andre siden, så var tid noe jeg ikke hadde full kontroll over. I løpet av min pilegrimsvandring glemte jeg for øvrig fort å tenke på hva jeg skulle gjøre etterpå. Heldigvis så løste det seg av seg selv på et vis.
Pagodaen i Kōfukuji om kvelden.
Etter å ha fullført pilegrimsferden i Kōyasan reiste jeg til Nara. Jeg var nødt til å bytte noen tog for å komme meg dit, men det var helt fint å bare sitte og slappe av mens jeg så på landskapet utfolde seg utenfor vinduene. Jeg vil møte Tomohiro-san på togstasjonen i Nara, men jeg ankom i litt tid før tidspunktet vi hadde avtalt å møtes på, så jeg får gjort en kort kveldstur nær togstasjonen. Hvor jeg besøker Kōfukuji tempelet og den lille dammen ved siden av. Å møte Tomohiro-san er et godt øyeblikk. Han kommer fra jobb og så kjører vi hjem til han. Å bli invitert hjem til en fremmed er en flott akt av vennlighet og gjestfrihet.
Nan'endō i Kōfukuji, en del av Saigoku 33 Temples Pilgrimage.
En dam i Nara om kvelden, Kōfukuji pagodaen bak.
Han ga meg valget mellom å besøke Nara eller Kyoto, de bor mellom de to store byene, men Nara er nærmere. Jeg regner med at jeg vil få tid til å se noe av Kyoto på turen tilbake til Tokyo, så jeg er enig med at Nara er det beste valget da vi også vil ha bedre tid der enn i Kyoto. Vi er heldige med været når vi kjører til Nara og. Nara var en gang hovedstaden til Japan, før den ble flyttet til Kyoto. Det er ingen mangler på templer og severdigheter å se der.
Hovedhallen til Tōdaiji tempelet.
Den store Buddha-statuen i bronse inne i Tōdaiji.
I Nara besøker vi først det gedigne Tōdaiji, the Eastern Great Temple. Hovedtempelhallen er diger, for ikke å tenke på at den opprinnelige hallen som brant ned var enda større (30% større). Det var den største bygningen i tre i verden inntil 1998. Inne er den største Buddha-statuen av bronse i verden, Vairocana, omtrent 15 meter høy. Å være her er ganske så annerledes fra i et tempel på Shikoku. På den ene siden er tempelet storslagent, på den andre siden føler man seg litt liten ved siden av det. Og så er det folkemengden da så klart. Det er ganske så mye med et lite tempel og. Porten til Tōdaiji, Nandaimon, er stor som Daimon-porten til Kōyasan, men virker mye mer slitt. Tōdaiji er hovedkvarterer til Kegon-skolen av Buddhismen.
Binzuru (Pindola Bharadvaja) figur fra Edo-perioden idet 18. århundret. Pindola var en av disiplene til Buddha og som skulle ha utmerket seg i okkulte krefter. Det er antatt at hvis man gnir en del av Binzuru figuren og så gnir den tilhørende delen av sin egen kropp vil den delen av kroppen din bli kvitt eventuelle plager.
Går man inn i Nara Kōen (park) uvitende om eller ikke advart mot hjortene, kan man fort bli overrasket. De er overalt, omtrent tamme. Og de er sultne. Noen har til og med lært å bukke til deg for at du skal gi dem mat. Derfor har det blitt gitt begrensninger på hva slags type mat man kan gi dem. Noe som igjen gjør at gateselgerne får en ny inntektskilde, spesialisert mat for hjort (hjorte-kjeks for eksempel). Det er ganske så artig å fore hjortene. Det er mer enn 1200 av dem. Før den andre verdenskrigen var sika-hjortene regnet som guddommelige og hellige, men etter krigen ble de strippet av den statusen og istedet utpekt som nasjonalskatter.
Foring av hjort ved siden av restene av en av pagodaene til Tōdaiji som brant ned, toppspiret.
I Nara Kōen er det mange templer og helligdommer, og det er en atmosfærisk vandring gjennom parken. Steinlanterner, og nå ikke så overraskende lengre de utallige hjortene som dukker opp blant dem. Vi går til Kasuga-taisha helligdommen. Ved siden av den sedvanlige tøffe arkitekturen, er det en ting som står ut ved denne helligdommen og det er lanternene, mange av de i bronse. I området er det også en Chaya, ett tradisjonelt japansk tehus som tilbyr te (hva ellers) til gjestene.
Hjorteforing i Nara Park.
Kagamiike-dammen i Tōdaiji.
Nå er jeg såklart en turist. Det er dermed greit å ha Tomohiro-san og konen hans til å guide meg rundt og, de kan fortelle meg en del om de plassene vi besøker. Håpefullt så er jeg ikke en turist som krever for mye.
Den store Nandaimon-porten.
Vi avslutter vår tur i Nara med et besøk til Kōfukuji (Hossō-skolen) og en utstilling av de betydelige statuene som er tilknyttet tempelet. Som en sidenotis, Nan'endō (South Octagonal Hall) hallen til dette tempelet er en del av Saigoku 33 Temples Kannon Pilgrimage.
Kasuga-taisha helligdommen.
Eldgamle steinlanterner og en hjort som bukker for å få mat.
Før vi drar derimot, overtaler jeg Tomohiro-san til å kjøre meg opp til Wakakusayama. Jeg har blitt nysgjerrig på det åpne landskapet der oppe som vi kunne se fra byen, resultatet av en skogsbrann noen år tilbake. Min fascinasjon for ryggvandringer er alltid tilstede. Mange hjort der og. Fra den åpne toppen, med fin utsikt over Nara med hjortene i forgrunnen, går jeg ned på en åpen rygg. The Ridgeway dukker opp i minnet nå. Jeg prøver å være så rask jeg kan, en kort men flott og liten tur ned til et åpent område med de fleste av templene i Nara synlige nedenfor. Og så opp igjen.
Wakakusayama, med utsikt over Nara og utallige hjorter.
Så reiser vi hjem igjen til huset til Tomohiro. Til middag lager han okonomiyaka, tradisjonelle japanske pannekaker, som smaker veldig godt. Jeg er ganske så tom for ord når det kommer til å beskrive hvor takknemlig jeg er for denne gjestfrieheten.
Utsikt over Nara fra Wakakusayama.
Imorgen vil jeg reise tilbake til Tokyo, men et besøk i Kyoto på veien er ganske så obligatorisk. Jeg er nødt til å bytte tog der uansett. Etter omtrent femti dager i Japan, føles det nå rart å vite at jeg snart er på veien hjem igjen til Norge. Som det alltid er etter at jeg er ferdig med en av mine langdistanseruter. Jeg kan ikke unngå å sammenligne denne opplevelsen med den jeg hadde etter at jeg gikk Baekdudaegan i Sør-Korea for tre år siden. Da møtte jeg Herr Cho Byeongsam, som også inviterte meg hjem til seg etter min vandring.
Tōdaiji sett fra veien til Wakakusayama.
En nydelig epilog til min Shikoku 88 Temples Pilgrimage.
<- KōyasanEpilog: Kyoto ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar