Kjentmannsmerket: Rolighøgda 561

Himmelspretten, og jeg brukte dagen til å sprette opp i Romeriksåsene. Ok, bokstavelig talt så spratt jeg nok ikke opp, men det passet bare så bra til dagen. Ikke kan jeg si at jeg spratt opp av sengen om morgenen heller, det tok tid å karre meg ut fra under dynen. Så jeg kom meg sent avgårde og ble belønnet med å måtte ta bussen til Hakadal stasjon istedet for toget, det tar litt lengre tid. Fra Hakadal stasjon må en bare gå litt langs en vei, krysse en annen mer traffikert vei og sørge for å ikke bli truffet av golfballer for å komme seg opp i Romeriksåsene, ingen sak.

Søndre Klopptjern.

Steintjern.

Det er heller ingen sak å finne fram etter at skogsbilmaskiner har pløyet opp hele blåstien opp og tatt med seg all merkingen i samme slengen, eller jo, det er en sak, men jeg finner fram likevel. Bare ikke fra den kanten jeg venter det. Skogshogst lager noen åpne sår i skogene, men jeg kom raskt vekk fra såret. På Søndre Klopptjern ligger det et lag med pollen, men trærne på andre siden av vannet får likevel speilet seg.

Rød lynghei på stien mellom Kirkebyvangen / Storøyungen og Hakkim.

Grunnet min sene ankomst i skogen blir jeg nødt til å amputere turen min, eller, amputere min opprinnelige plan. En vil liksom en tur bort til det som er selve indrefileten på Romeriksåsene, Gjerdrumsgjermenningen, men jeg må gi avkall på den og heller nyte ytrefileten. Så før Kirkebyvangen og Storøyungen tar jeg av på stien som går mot Hakkim. Dette er dermed ingen dårlig erstatter. Om en noe våt, stien er lagt rett over noen myrdrag. Utover det så er dette en riktig så fin og trivelig tur forbi flere pene små vann, som Steintjern, Setertjernet og Åbortjernet; over flott lynghei-landskap, nesten rødbrun av farge, og på nydelige stier som snor seg som en markant snirklende linje mellom grønn underskog.

Setertjernet.

På stien mellom Kirkebyvangen / Storøyungen og Hakkim.

Ved Steinsortungen spiser jeg lunsj. Når vinden har begynt å ta tak, det uler litt over vannet og gjennom trærne, vannoverflaten er ikke flat og blank, men småbølgete. Jeg har satt meg ut en kjentmannspost på turen, for å komme dit må jeg dessverre gå litt på grusvei. Forbi Hakkim og Hakkimhøgda, forbi Bakkholtjerna og Elsjøene, både stor og liten. Det er likevel ikke den verste skogsbilveivandringen som er.

Jeg skal til en topp, som sikkert ikke er så veldig mye besøkt, navngitt etter fire tjern som har fått fornavnene sine av de fire himmelretningene. Eller så har tjernene fått etternavnene sine av denne høyden, Rolighøgda. For å komme opp dit må jeg gå gjennom den umarkerte skogen og åssidene rundt. Upassende nok så har jeg ikke med meg kompass, men jeg finner veien uansett. Det er for øvrig ganske så fint vær idag, så på himmelen er det et stort objekt man kan bruke til å orientere seg etter. Ikke er det snakk om så veldig høyt heller, jeg skal bare opp til 561moh. Utsikten er det og lite å fortelle om, man kan ikke se de fire tjernene fra toppen engang, men jeg kan få stemple av i kjentmannsheftet mitt her. Ned fra toppen ender jeg opp med å klatre ned en bratt åsside, noe det virker som at jeg alltid gjør når jeg går på disse turene og finner fram uten kompass eller andre hjelpemidler.

I toppen av et jakttårn,
jeg bare måtte klatre opp som vanlig.

Rolighøgda 561.

Ved Tangen, dette store og dystre jaktslottet midt oppe i skauen, som alltid gir meg litt Black Lodge vibber, setter jeg retningen mot Harestua. Følger grusveien, det er greit nok langs Råsjøen, etterpå nedover mot Harestua, er det fryktelig kjedelig. Kjedelig er det ikke at jeg ankommer bare fem minutter før toget tilbake til Oslo kommer, det kaller jeg god timing. Jeg glemmer de siste kilometerne på grusveien og ser tilbake på en fin og rolig tur, tross alt, jeg gikk jo til Rolighøgda. Skulle bare mangle.

Skitur 17. Mai

17. mai ble behørig feiret på ski og da i rett antrekk som det sømmer seg, med dress og flagg.

Etter jobb den 16. mai gikk jeg opp til Smedmyrkoia i Krokskogen fra Skansebakken i Sørkedalen. Været var alt annet enn lystig, et grått og trist teppe som det lakk vann fra kontinuerlig. Framme ved koia satte jeg igjen sakene mine og gikk så på befaring for å finne ut hvor langt opp jeg måtte gå for å møte på snøen. Jeg traff blink rett nedenfor Kjagdalskrysset, snøen ligger alltid sent rundt Oppkuven. Tilbake i koia fyrte jeg opp i ovnen, mekket meg middag og slappet av resten av kvelden, mens regnet fortsatte med å bløtlegge bakken.

På nasjonaldagen tok jeg beina fatt opp til Kjagdalskrysset igjen, hvor jeg kunne spenne på meg skiene. Jeg gikk over til Gagnumsætra og tilbake, bare et lite stykke på rundt 150m hvor jeg trengte å bære skiene. Noe elv-dannelse av all snøen som smelter førte til at jeg måtte ut i bushen enkelte ganger for å komme meg rundt. Ellers var det sammenhengende føre og egentlig mer snø enn ventet.

Trollsk stemning i skogen over over Nordre Heggelivann. Drivende skyer og tåkedotter som sakte rullet over vannet og den tynne isen som er igjen. Surt og ingen sol, men solo og lefse ble det, likevel langt unna feiringen i Oslo sentrum.

Her hadde snøen forsvunnet i elven av smeltet snø, jeg måtte ut i 'bushen' til venstre for å komme rundt.

Over myrene før Vesle Langtjern, her forsvinner isen og snøen snart.

Ved skiltkrysset nær Vesle Langtjern, her var det vått som ventet.

Trollsk stemning over Nordre Heggelivann.

Nordre Heggelivann.

Trollsk stemning gjennom Villmannsdalen.

Tussene kaller...

Ute av Villmannsdalen før Vesle Langtjern.

Grått over Krokskogen.

...aller siste skitur???

På ski i Oslomarka 11. mai 2017!!!

I forrige oppdatering om skiløping i mai skrev jeg at jeg måtte bare. Da hadde jeg regnet vinteren for over, for godt, og at snøen ville trekke oppover mot Oppkuven på sitt sedvanlige vis og så forsvinne. Idag måtte jeg bare enda mer. For i absurditetens navn hadde ikke vinteren gitt seg, Kong Vinter følte seg kanskje skyldig for den manglende snøen tidligere år og ville betale tilbake med renter. På Tryvann falt det utrolige 40cm med nysnø. Det ble kjørt opp med scooter fra Frognerseteren, vi snakker om 11. mai. Bilder ramlet inn i nettleseren av fornøyde bekjente på ski. I'm so going skrev jeg som svar på et innlegg. Jeg måtte bare, idag og, igjen. Helt ærlig, hvem kan motstå fristelsen av å gå på ski da? Man kan si hva man vil om man er ferdig med vinteren eller ikke, snøen ligger der like ubekymret den (vel, kanskje ikke, det vil jo bli varmere). Da er det nesten rart å møte så mange som hever et øyebryn eller to når de ser meg komme gående med skiene på busstasjonen og t-banestasjonen.

Ved Nikulpmyrene, overveldet av snømengden 11. mai.

Så da er det bare å spenne på skiene rett fra Frognerseteren t-banestasjon og gli avgårde. Sugende føre, men det er av null betydning. Bare etterpå når jeg kom hjem igjen, fant jeg ut at det hadde blitt kjørt opp helt inn til Kikutstua. Hadde jeg visst, hadde jeg tatt turen. Istedet ble det en noe lignende tur som sist gang her oppe. Jeg for over Nikulpmyrene til Tryvann. Selv etter å ha sett bildene fra andre, måtte jeg se meg overrasket rundt. Alene var jeg heller ikke. Mange smil ute og gikk. Kjørt opp med scooter i åsen ovenfor Frønsvollmyrene, men jeg måtte utpå, noen andre hadde trådd snøen før meg og forsvant inn i skogen.

Frønsvollmyrene, ikke kjørt opp her, men noen har gått før meg. Mer snø enn i vinter.

Ved Skjennungsstua sto det flere par ski, benkene godt dekket av snø. Vekslende vær gir smått dramatiske skyer i horisonten. Leker ikke tur, har med meg niste, boller og iskaffe. Og jaggu meg er det kjørt opp på løypa som går ned til Ullevålseter fra stua og. På Ullevålseter forenes de som løper, de som går, de som rir på hest og de som går på ski, så ingen på sykkel. Følger lysløypa mot Frognerseteren, her kommer snøen til å forsvinne først.

En veldig fornøyd skiløper ved Skjennungen.

Tilbake til snøen. Det har altså kommet mer snø i dette området enn det var i vinter. På Blindern la det også seg snø på bakken, det er femti år siden sist, 2. mai 1967. Jeg må le litt når jeg tenkte på at jeg opprinnelig hadde tenkt å ta min sedvanlige løpetur på blåstiene opp til Ullevålseter og videre idag, de er dekket av snø. Ved Rishøgda tar jeg av og går mot Skjennungsåsen og Skjennungen, her må jeg lage mine egne spor i nysnøen et stykke. Så kommer jeg inn på sporene som var gått over Frønsvollmyrene igjen.

Det kom mye snø, men isen på Skjennungen er på retrett.

Over myrene er det nå litt mer blå himmel, som gir litt farge på kveldshimmelen, men over mot Tryvannshøgda siger det skyer innover. Tårnene forvinner. Krysser over til Frognerseteren og opp til t-banen igjen. Ett ord står igjen på slutten av turen: absurd. Og helt helt fantastisk. Spesielt for oss ski-interesserte. Det må jo og nevnes de fornøyde utropene fra turistene som gikk av samtidig med meg på Frognerseteren, 'oooh, and there are people with skis'. Og turen var flott den, spesiell.

Skiene nyter utsikten ved Skjennungsstua.

På skiløypa ned til Ullevålseter fra Skjennungsstua.

Fortsatt fornøyd skiløper som lager sine egen spor på Skjennungsåsen.

Over Frønsvollmyrene igjen.

Bare toppen av Telenor-tårnet er synlig gjennom skyene.

Ferdig med aller siste skitur?....det tør jeg ikke svare på.

Troll i eske: Whitney - Can I Be Me

Jeg skal si det med en gang. Dette var nok den aller mest overraskende filmen jeg har sett på troll i eske noen gang. Noe som også ble poengtert under introduksjonen. Det var ihvertfall klart at det ikke ville være den nye Alien filmen, Covenant, som ble vist, men det visste jeg igrunn fra før. Ei heller var det den over tre timer lange rumenske filmen Sieranevada som ville bli vist, jeg var igrunn glad for det. Istedet ble vi lovet en film av en filmskaper som spesialiserte seg på popfenomener.

Whitney: Can I be me.

En lett humring unnslapp munnen min når jeg så navnet på filmen dukke opp på skjermen, Whitney: Can I Be Me, av Nick Broomfield og Rudi Dolezal. Ukjente navn for meg. Ikke Whitney Houston altså. Med andre ord en dokumentarfilm. Heller ikke det vanlig som troll i eske.

Whitney Houston har aldri vært noen stor favoritt hos meg, men det er stort sett grunnet at det ikke er min musikkstil, at hun var god til å synge er det lite tvil om. Det gjør kanskje at dette ikke ville vært en film for meg, og ærlig nok ville jeg nok ikke ha prioritert denne på kinoen heller, men det er en dokumentar som er interessant uansett om du liker Whitney Houston eller ikke. Filmen har en naturlig rytme og blir aldri kjedelig, selv med de tradisjonelle snakkende hodene.

Vi følger Whitney fra ung, selv om det ikke legges størst vekt på oppveksten hennes i filmen, til de siste skjebnesvangre årene. Mye av filmen gir et godt bilde av hvordan livet kan være på den andre siden av rampelyset, som kanskje burde bli kalt for rampemørket. Forholdet til Bobby Brown dekkes grundig, og de konfliktene det førte til rundt Whitneys nære venninne og støttespiller, Robyn. Og ja, man får se en løpende livvakt, med akkurat den musikken ja. En film for fans av Whitney Houston, men ikke uinteressant for oss andre heller.

Kom Mai du skjønne skimåned

Det var ingenting med denne vinteren som skulle tilsi at jeg skulle befinne meg på ski i Oslomarka i Mai. Selv i snørike vintre har jeg ikke gjort det. Det har jeg overlatt til andre enda mer entusiastiske skiløpere. Men det overraskende snøværet som falt over Oslo for en uke siden gjorde at jeg ante muligheten for å få utløp for en liten tvangstankemessig skitur i Mai. Jeg måtte bare.

Jeg tok beina fatt fra Skansebakken, med skiene på skulderen, hvor en føler seg litt som en fisk på land. Men fra Smedmyrkoia omtrent kunne jeg spenne på meg skiene og gå (nesten) videre uten å måtte ta av meg skiene (til da hadde det blitt mye av og på med skiene). Rundt Oppkuven ligger det som vanlig alltid mye snø, og lenge. Det samme gjelder Stuevassdalen, her lå det et tykt lag med snø og ventet på en innbitt skiløper. Jeg fulgte Stuevassdalen inn til enden av skogsbilveien, der Oppkuven-Smeddalen naturreservat begynner og blåstien tar over for skogsbilveien. Der snudde jeg og fant meg en plass i solen ved Stuevassbekken, mer påskestemning enn i påsken.

Etter en time i solen med bok, te, mat og sjokolade, bar det oppover mot Store Oppkuvvatnet i strålende vær. Enslige spor over den hvite snøen. Marka er idyllisk uten oppkjørte løyper, uten at jeg på noen som helst måte vil kritisere tilbudet vi har med alle de utallige løypene som ildsjelen kjører opp. Det er bare å takke og bukke for det.

Nede ved Lysedammene måtte skiene av og på igjen, og etterhvert bare av. Fin tur og så kan man ihvertfall si at man har gått på ski marka i Mai. Møtte en annen optimist på vei opp Kjaglidalen. Og nede igjen kom det en som hadde gått fra Grua, men hadde gått/løpt fra Kikutstua. For de sære, så er det fortsatt muligheter i marka for en skitur for å si det sånn.

Nedenfor Smedmykoia, en veldig smal skimulighet her bare.

Ovenfor Smedmyrkoia, bare flekker kommer man ikke unna i Mai.

Ved Stuevatnet, det ligger ofte mye snø i Stuevassdalen.

Nesten påskestemning i solen ved Stuevassbekken.

Stuevassdalen.

Enslig spor i snøen over myrene i nærhetene av Vesle Langtjern på vei opp mot Store Oppkuvvatnet.

Der skiløypene går mot Store Oppkuvvatnet.

Store Oppkuvvatnet.

Blid skiløper på en smal stripe med snø.

Afterski....