lørdag 17. februar 2018

Sol oppe, tåke nede, På kronglete spor gjennom Krokskogen

Krokskogen ble besøkt denne lørdagen. Også her er det en merkbar vinter og da har det dukket opp mange ukjente løyper fra snøen. Jeg ville benytte sjansen til å gå terrengløypa som starter å gå fra Øvre Fjølhytta og går over Fuglemyra, samt Kusteintjern før den kommer inn på løypa siste strekket til Løvlia. Starten gikk da fra Skansebakken og nede var fargene få og sikten grå. I takt med at skisporene ble smalere og smalere, skiftet himmelen farge til blåere og blåere. Det ble aldri helt klar blå himmel over meg, men nydelig var det der terrengløypa buktet seg mellom trær kledt i snø. Mye snø gjorde at det ble litt strev med å komme seg opp de bratte motbakkene, nedover ville en ha landet godt og mykt om det hadde blitt et fall. Oppover sank stavene ned i snøen og førte til noen merkelige former på en skiløper midt inne i skauen. Dette var en særdeles nydelig skiløype.

Fra Løvlia var det mer tilbake på kjente trakter, og Løvliflaka er alltid fine de. Damtjern derimot, kunne man ikke se. Selv om man sto midt ute på vannet. Her gikk alt i ett. Det var stor forskjell mellom høyt og lavt i dag, nesten som flo og fjære. På klatringen opp til Borgersætra stakk hodet opp av skyene igjen og ved utsiktspunktet ovenfor var det et flott skue der skylaget lå og fløt over resten av Krokskogen. På vei ned mot Storflåtan over Stormyra forsvinner kraftledningene og blir borte i skyene.

Det bærer over Storflåtan, men på Vesleflåtan må planene endres. Her var den lille løypa direkte ned mot Svarten snødd igjen, så da ble det den seige omveien om Bleiksjøen og Butleren istedet.

Fra Kringla har jeg på ski aldri gått rett ned til Sørkedalen. Når jeg sjekket status på løypa ned dit før jeg bega meg ut på turen, sto det at den var oppkjørt. Det var den ikke, men en eller to ildsjeler hadde gått der og laget spor. Det gjorde jobben noe lettere, men det er fortsatt tungt å brøyte seg vei gjennom løs snø. Så da føltes løypa som at den aldri ville ta slutt. På et tidspunkt føltes det og som at jeg var i et ingenmannsland, jeg ante ikke hvor jeg var, ikke hvor langt jeg hadde igjen. Det ble ikke bedre når jeg leste at det var 7km igjen, for så en god stund senere se at det var 5.5km igjen. Det går ikke unna tenker jeg, men jeg kom ned til slutt. Og var fornøyd.

Grått nede i Sørkedalen, men oppe på traséen over Kusteintjern mot Løvlia er himmelen blåere.

Fra traséen mellom Storebekkhytta over Kusteintjern til Løvlia.

Såvidt sløret letter...men fint er det.

Solen bryter frem fra skylaget.

Bærumskollen.

Tåkelagt Damtjern, sterk kontrast til sikten høyere oppe.

Tåken ligger over 'lavlandet', fra utsiktspunktet ovenfor Borgersetra.

Ved Stormyra forsvinner kraftledningene inn i tåken.

Storflåtan.

På traséen ned til Sørkedalen Skole fra Langli, snødd igjen, en eller to andre hadde tråkket opp spor, turen ned virket uten ende....

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar