Påskeskitur i Kvambekkhei og Angre

For et fantastisk vær denne Påsken bød på. Tror det er lenge siden jeg kan huske en Påskeuke med en så flott klar og blå himmel. Når den i tillegg ankom i det året som det snødde så mye i, så lå alt til for en nydelig skitur. Familien samlet seg på Langfredag og dro inn gjennom avsidesliggende Åmotsdal i Telemark for en skitur i området rundt Kvambekkhei. Det var snakk om en rolig og fin skitur, her skulle solen og turen nytes. Trengte ikke gå langt, trengte ikke gå fort.

Vi parkerte ved Kvambekk og gikk innover mot Storemyra og Kråketjønn. Mot den blå horisonten lå hvite fjell i nydelig kontrast. På himmelen skinte solen lykkestråler ned mot oss. I en solhelling satte vi oss ned og nøt både sol, varme, mat og drikke. Perfekt tidspunkt for en kvikk-lunsj, bare at det hadde vi ikke med, selv om det selges 16 millioner av den lille platen i året og i Påsken aller mest. Appelsinen kom vi oss ikke utenom.

Og så gikk vi en løkke videre, hvor trærne ble fattigere på et kort stykke, før unna vei det gikk nedover mot Angre. Og så bar det igjen litt oppover tilbake til Kråketjønn, hvor vi hadde vært før. Slik sattes kursen tilbake, mens solen fortsatt lå og varmet fra himmelhvelvingen. Tilbake ved bilene hadde vi vært ute noen timer, og det ble noen få kilometere og, femten i alt. Det var ikke galt. En strålende tur i vakker natur.

Grått versus blått, da lørdag var trått mens søndag var flott

De to dagene i denne helgen var som to vidt forskjellige verdener. Nesten vanskelig å forstå at de skulle tilhøre samme helg.

Lørdag lå Nordmarka pakket inn under et grått teppe og føret var så trått at jeg innimellom følte at det ville gått fortere om jeg hadde tatt av meg skiene og gått videre på beina. Likefullt var det en ganske så stemningsfull affære å gå gjennom det som fortonte seg som en trollsk vintermark. Hvor trærne og åsene sakte gled inn og ut av skyene, til en uviss skjebne. Jeg tok turen fra Hakadal og etter snaue fire mil i sneglefart var jeg nede ved Brekke, turen hadde tatt evigheter. Vakrest og mest trollsk var det over Mantjernet. Saktest var det over Hakkloa, det vannet tar seg alltid god tid, da var det godt å komme fram til Kikutstua for å fylle på med litt energi igjen for de siste sløve kilometerne tilbake.

Søndag var en helt annen historie. Da var himmelen blitt blå og solen lyste om kapp med seg selv. Påskevær. Og fra Skar måtte det gå raskeste vei opp til en Gørjavaffel og toddy. Som ventet var jeg ikke alene om det, det var folk overalt. Og siden været var godt, måtte man opp til en topp. Toppturtid i marka. Kikuttopptur. Til flott utsikt over Nordmarka. Å se skiløperne gå over Bjørnsjøen var som å se maur på vei til og fra maurtua. Nedover gikk det i rykk og napp, fra full glid til plutselig feste, om hverandre hele veien ned, slitsomt. Og så bar det sørover til byen igjen.

Grått versus blått, da lørdag var trått mens søndag var flott

Lørdagens rute: Hakadal - Elvannet - Nordvannet - Stålmyra - Aurtjern - Hakklokalven - Hakkloka - Kikutstua - Bjørnsjøen - Bjørnsjøhelvete - (Ullevålseter) - Store Åklungen - Godbekken - Svartkulp - Brekke.

Elvassmyra.

Mot Stålmyra.

Mantjernet.

Solen finnes et sted der ute bakom skyene, ved Mantjernet.

Bjørnputten.

Gjennom Bjørnputtdalen.

Hengebroen ved Hakklokalven.

Hakkloa.

Over Bjørnsjøen.

Søndagens rute: Skar - Øyungen - Kalvsjøen - Gørja - Helgeren - Bjørnsjøen - Kikutstua - Kikuttoppen - Fyllingen - Glåmene - Hestemyra - Blankvann - Aurtjern - (Ullevålseter) - Store Åklungen - (Lille Åklungen) - Sognsvann vest.

Kalvsjøen.

Helgeren.

Kikuttopptur.

Utsikt sørover fra Kikuttoppen.

Utsikt mot nordøst fra Kikuttoppen.

Tilbakeblikk mot Kikut.

Den lille løypa over Arnehogstmyr fra Store Åklungen.

Bratt, brått og flott under en nydelig blå himmel i Krokskogen

Med marka tettpakket med snø og en helg som sendte skyene på dør var det bare en ting som gjaldt denne søndagen. Å komme seg ut på ski. Siden solen åpnet for utsiktens rand hadde jeg et brennende ønske om å komme meg litt opp i høyden for å kunne skue utover marka. Valget falt på Krokskogen, det var kroken på døren for skyene, men ikke for meg. Oppkuven, det var målet.

Og i ly av at mengdene med snø hadde gjort løyepebasene i skauen så ivrige med å kjøre opp det de kunne av spor, så ønsket jeg å få med meg noen løyper jeg ikke hadde gått før og. Jeg ga meg i kast fra Skansebakken og gjorde et raskt gjestespill i Bærumsmarka forbi Hvitsteinvannene før jeg for ned bakkene mot Vensåssetra. Utsikt sto høyt i kurs og det er akkurat hva Vidvangshøgda gir. Med utsikt til Oslofjorden glitrende i strålene fra solen. I horisonten var Blefjell og Norefjell hvite.

Fram til Løvlia var det bare den lille traséen opp til Fuglemyra jeg ikke hadde gått før, for å ta meg inn på ruten over Kusteintjern atter en gang. Denne gangen kunne jeg nyte den fine turen under en helt klar blå himmel. Løvlia bidro til turen med en nødvendig god vaffel og varm drikke, før en sløyfe rundt Løvliflaka bar meg forbi hytta nok engang.

Over Møkkalitjerna har jeg aldri gått på ski og den traséen bragte med ut på Heggelivann fra en annen kant enn vanlig, et annet perspektiv. Jeg fulgte dette perspektivet videre og krysset vannet på tvers, og karret meg i vei opp forbi Vakersætra på nok en ukjent løype for meg. Dette er gøy. Tidvis bratt og, men så er jo kursen lagt opp mot Oppkuvens topp og.

Opp til Oppkuven har jeg aldri gått på ski før, men flere ganger til fots, så det er spennende i det skisporene forsvinner opp fra Oppkuvvannet og inn i terrenget. Jeg merker fort at her blir det bratt og brått. Både opp og ned. Flere kommer susende nedover. Sporene er skuret blanke og harde. De snor seg rundt og oppover, det ene henget brattere enn det andre. Og så kommer man til tårnet. Her måtte skiene av.

To andre er også på plass og nyter utsikten når jeg kommer, og låner meg velvillig en kikkert for å kunne skue enda lengre ut i horisonten. I horisonten var Blefjell, Norefjell og Vikerfjell hvite. Later som jeg kan se meg selv i retrospektiv der jeg gikk over Vikerfjell for to helger siden. Topp(kuven).

Nedover går det fort, bratt og brått. Og slik fortsetter det på resten av turen. Først ned ruten forbi Langtjernbrenna, på smale scooterspor. Så nedover mot Otertjern. Det går ikke i hockey hele veien for å si det sånn, men gøy er det. Og noenlunde anstrengende. Etter å ha gjort en u-sving på Otertjernsåsveien, kan en nyte utsikt igjen, det er flott. Nedenfor ligger Lysedammene og Sørkedalen. Fort går det nedover herfra også, men her er det god plass til å manøvrere skiene på.

Har aldri sett sporene fra Lysedammene som går ned over Stormyra mot Skansebakken kjørt opp før, så da måtte denne løypa prøves ut og. Noen steder er solen nå skjult bak åsen jeg kom ned fra. Det er en skikkelig mærrabakke helt mot slutten gitt. Bratt, brått og flott under en nydelig blå himmel i Krokskogen. En super tur, og da glemmer man fort at man har smurt ørlite feil.

Opp mot Hvitsteinvannene fra Skansebakken.

Et lite tre ved Lille Hvitsteinvann som har ikledt seg en hatt av snø.

Utsikt fra Vidvangshøgda.

Bærumskollen.

Alltids nydelige Løvliflaka.

Nok en trasé som jeg ikke har gått før, denne fra Løvlia over Møkkalitjerna mot Heggelivann.

På vei mot Oppkuven, ved Halstjern.

Store Oppkuvvatnet.

Statuer av snø i det skisporene setter i vei opp mot Oppkuven.

Opp mot Oppkuven, her blir det bratt og brått nedover igjen.

Utsikt fra tårnet på Oppkuven i retning Sandungene.

Fjellutsikt og greier fra Oppkuven. Norefjell.

Ned fra Nedkuven og solen brenner seg gjennom trær og snø.

Fra Oterjernsåsveien får man god utsikt.

Over Stormyra før turen avsluttes nede ved Skansebakken igjen.

En vinterhelg på Vikerfjell

Vi kom oss ikke avgårde før klokken hadde passert ett om natten, men sånn ble det bare. Med utstyr som skulle sjekkes og fordeles, og tre deltakere som var opptatt på hver sin kant i uken, ble det til at fredag ettermiddag gikk med til pakking. Det er igrunn forbausende mye som man trenger vinterstid, selv til bare en liten tur. Til slutt kunne vi sette oss i bilen og kjøre inn i mørket til Vikerfjell og Tosseviksetra, vi er meg og fetterne mine, Halvor og Kjetil. Det var meldt noe kaldt, femten blåe grader, men heldigvis ikke under tjuegrensa som det hadde vært der i løpet av uken. Ved Tosseviksetra hadde gradestokken steget ytterligere og viste bare -8.5.

Oppsetting av telt første natten, ikke lange turen fra Tosseviksetra.

Med så sein avmarsj ble det ikke lange turen. Nesten litt synd, for når pulkene var lastet og vi hadde satt i vei i mørket, føltes det bare herlig å gli innover mellom den sparsommelige vegetasjonen. Målet var egentlig bare å komme seg forbi hyttefeltet, før vi satte kursen ut av sporet for å sette opp camp. Med teltet oppe var det bare å fyre opp brennern og lage seg noe varm drikke og enkel mat. Og selv om det ble sent, var det nesten litt synd å krype inn i soveposen også, det er jo og så hyggelig å sitte inne i et varmt telt etter en fin tur. Men nå har det jo så langt ikke vært svære turen å snakke om.

Og siden det heller ikke var snakk om en tur hvor vi skulle gå så langt som overhodet mulig, så ble det til at vi sov lenge og kom oss avgårde sent neste dag og. Nå kunne ihvertfall pulkene settes på igjen og sakte dras igang med litt ekstra kraft i de første stavtakene og så var vi på vei igjen. Pulken kjennes, som sekken på ryggen, men den var det bare til å bli vant med. Glir bortover på fine spor, det føltes deilig å være ute. Det var dekket til på himmelen, med bare en liten antydning til en sol bak skyene, selveste Vikerfjellet lå i horisonten.

Om morgenen ved første teltplass, en såvidt synlig halo rundt en såvidt synlig sol.

Med Vikerfjell over oss gikk vi forbi Vikerkoia, om det var noen på besøk i DNT-hytta visste vi ikke, vi så ikke etter. Vår rute gikk rundt om fjellet, med en matpause i bunnen av noen bakker, vi hadde tatt vår tid. Gått rolig. Tatt det med ro. Den Store Furua markerte den store oppstigningen mot Vikerfjell. Med treet i ryggen gikk det brattere og brattere oppover. Pulkene ville dra oss nedover igjen, tyngdekraften fungerer gjerne slik. Og på veien opp mørknet det sakte, men ganske så sikkert. Hengene ble tyngre, brattere.

Da blir også vegetasjonen mindre, utsikten bedre, lys i det langt fjerne dukket opp. Og i en liten li ovenfor Veslefjell slo vi opp teltet på nytt. Med bedre tid til litt teltkos enn tidligere på dagen får en nesten si, selv om det jo var på natten. Brenneren vi hadde med bråkte litt mer enn ellers, men jeg liker lyden av varme. Matmessig gjorde vi det enkelt, smeltet snø og kokte opp vann. Drytech, Real Turmat. To øl på deling, pluss en flaske med ildvann (fireball). Godt og varmt i teltet, det ble en bra kveld.

Vikerfjell.

Indrefileten sparte vi til siste dagen. Karret oss opp det aller siste bratte henget og så var vi oppe på snaufjellet. Hvitkledte flater, med bare enkelte stabukker av noen trær og busker rundt omkring. Gyranfisen i bakgrunnen, som kom nærmere og nærmere. Nydelig. Utsikt tilbake fra der vi bikket over kanten og slapp å ha pulkene mer vertikalt enn horisontalt. Ved Store Stein på toppen møtte fetter Kjetil kjentfolk, verden er liten. Og så for vi ned igjen. Men vi var glade for å slippe å kjøre ned på like bratte bakker som vi gikk opp.

På ruten forbi Kjølfjellet, som gikk gjennom et koselig terreng, kom det lette dryss med snø fra himmelen. Og når vi rundet Kjølhaugen, så tittet solen fram fra sitt skjulested bak skyene. Vi fikk kveldssolen i det vi bega oss på den siste strekningen tilbake til Tosseviksetra. Skumringen omringet oss når vi pakket sammen alt igjen tilbake i bilen. Å komme seg ut.

På sporet av Vikerfjell.

Kveld nedenfor Vikerfjell.

Kjetil hogger innpå middagen om kvelden.

Kunsten å slappe av i teltet, Halvor slapper av etter dagens tur.

Teltplassen nedenfor Vikerfjell.

Morgenvask.

Ny turdag, fra starten på turen opp mot selve Vikerfjell.

Selv med tung last og bratte bakker er det alltid et smil på lur.

Siste henget før toppen.

Opp mot snaufjellet med utsikt i ryggen.

Halvor og Kjetil, tung last.

Vikerfjell med Gyranfisen i bakgrunnen.

Et flott vinterkledt fjellandskap, over Vikerfjell.

På sporet over Vikerfjell.

Fra hvilken retning blåser det fra her, mon tro.

Store Stein.

På vei ned igjen.

Bukollen.

Et snøfnugg på jakken min.

Solgløtt.

Trivelig terreng.

Solsnø.