Bratt, brått og flott under en nydelig blå himmel i Krokskogen

Med marka tettpakket med snø og en helg som sendte skyene på dør var det bare en ting som gjaldt denne søndagen. Å komme seg ut på ski. Siden solen åpnet for utsiktens rand hadde jeg et brennende ønske om å komme meg litt opp i høyden for å kunne skue utover marka. Valget falt på Krokskogen, det var kroken på døren for skyene, men ikke for meg. Oppkuven, det var målet.

Og i ly av at mengdene med snø hadde gjort løyepebasene i skauen så ivrige med å kjøre opp det de kunne av spor, så ønsket jeg å få med meg noen løyper jeg ikke hadde gått før og. Jeg ga meg i kast fra Skansebakken og gjorde et raskt gjestespill i Bærumsmarka forbi Hvitsteinvannene før jeg for ned bakkene mot Vensåssetra. Utsikt sto høyt i kurs og det er akkurat hva Vidvangshøgda gir. Med utsikt til Oslofjorden glitrende i strålene fra solen. I horisonten var Blefjell og Norefjell hvite.

Fram til Løvlia var det bare den lille traséen opp til Fuglemyra jeg ikke hadde gått før, for å ta meg inn på ruten over Kusteintjern atter en gang. Denne gangen kunne jeg nyte den fine turen under en helt klar blå himmel. Løvlia bidro til turen med en nødvendig god vaffel og varm drikke, før en sløyfe rundt Løvliflaka bar meg forbi hytta nok engang.

Over Møkkalitjerna har jeg aldri gått på ski og den traséen bragte med ut på Heggelivann fra en annen kant enn vanlig, et annet perspektiv. Jeg fulgte dette perspektivet videre og krysset vannet på tvers, og karret meg i vei opp forbi Vakersætra på nok en ukjent løype for meg. Dette er gøy. Tidvis bratt og, men så er jo kursen lagt opp mot Oppkuvens topp og.

Opp til Oppkuven har jeg aldri gått på ski før, men flere ganger til fots, så det er spennende i det skisporene forsvinner opp fra Oppkuvvannet og inn i terrenget. Jeg merker fort at her blir det bratt og brått. Både opp og ned. Flere kommer susende nedover. Sporene er skuret blanke og harde. De snor seg rundt og oppover, det ene henget brattere enn det andre. Og så kommer man til tårnet. Her måtte skiene av.

To andre er også på plass og nyter utsikten når jeg kommer, og låner meg velvillig en kikkert for å kunne skue enda lengre ut i horisonten. I horisonten var Blefjell, Norefjell og Vikerfjell hvite. Later som jeg kan se meg selv i retrospektiv der jeg gikk over Vikerfjell for to helger siden. Topp(kuven).

Nedover går det fort, bratt og brått. Og slik fortsetter det på resten av turen. Først ned ruten forbi Langtjernbrenna, på smale scooterspor. Så nedover mot Otertjern. Det går ikke i hockey hele veien for å si det sånn, men gøy er det. Og noenlunde anstrengende. Etter å ha gjort en u-sving på Otertjernsåsveien, kan en nyte utsikt igjen, det er flott. Nedenfor ligger Lysedammene og Sørkedalen. Fort går det nedover herfra også, men her er det god plass til å manøvrere skiene på.

Har aldri sett sporene fra Lysedammene som går ned over Stormyra mot Skansebakken kjørt opp før, så da måtte denne løypa prøves ut og. Noen steder er solen nå skjult bak åsen jeg kom ned fra. Det er en skikkelig mærrabakke helt mot slutten gitt. Bratt, brått og flott under en nydelig blå himmel i Krokskogen. En super tur, og da glemmer man fort at man har smurt ørlite feil.

Opp mot Hvitsteinvannene fra Skansebakken.

Et lite tre ved Lille Hvitsteinvann som har ikledt seg en hatt av snø.

Utsikt fra Vidvangshøgda.

Bærumskollen.

Alltids nydelige Løvliflaka.

Nok en trasé som jeg ikke har gått før, denne fra Løvlia over Møkkalitjerna mot Heggelivann.

På vei mot Oppkuven, ved Halstjern.

Store Oppkuvvatnet.

Statuer av snø i det skisporene setter i vei opp mot Oppkuven.

Opp mot Oppkuven, her blir det bratt og brått nedover igjen.

Utsikt fra tårnet på Oppkuven i retning Sandungene.

Fjellutsikt og greier fra Oppkuven. Norefjell.

Ned fra Nedkuven og solen brenner seg gjennom trær og snø.

Fra Oterjernsåsveien får man god utsikt.

Over Stormyra før turen avsluttes nede ved Skansebakken igjen.