Tarjei's Villmark: En vinterhelg på Vikerfjell

søndag 4. mars 2018

En vinterhelg på Vikerfjell

Vi kom oss ikke avgårde før klokken hadde passert ett om natten, men sånn ble det bare. Med utstyr som skulle sjekkes og fordeles, og tre deltakere som var opptatt på hver sin kant i uken, ble det til at fredag ettermiddag gikk med til pakking. Det er igrunn forbausende mye som man trenger vinterstid, selv til bare en liten tur. Til slutt kunne vi sette oss i bilen og kjøre inn i mørket til Vikerfjell og Tosseviksetra, vi er meg og fetterne mine, Halvor og Kjetil. Det var meldt noe kaldt, femten blåe grader, men heldigvis ikke under tjuegrensa som det hadde vært der i løpet av uken. Ved Tosseviksetra hadde gradestokken steget ytterligere og viste bare -8.5.

Oppsetting av telt første natten, ikke lange turen fra Tosseviksetra.

Med så sein avmarsj ble det ikke lange turen. Nesten litt synd, for når pulkene var lastet og vi hadde satt i vei i mørket, føltes det bare herlig å gli innover mellom den sparsommelige vegetasjonen. Målet var egentlig bare å komme seg forbi hyttefeltet, før vi satte kursen ut av sporet for å sette opp camp. Med teltet oppe var det bare å fyre opp brennern og lage seg noe varm drikke og enkel mat. Og selv om det ble sent, var det nesten litt synd å krype inn i soveposen også, det er jo og så hyggelig å sitte inne i et varmt telt etter en fin tur. Men nå har det jo så langt ikke vært svære turen å snakke om.

Og siden det heller ikke var snakk om en tur hvor vi skulle gå så langt som overhodet mulig, så ble det til at vi sov lenge og kom oss avgårde sent neste dag og. Nå kunne ihvertfall pulkene settes på igjen og sakte dras igang med litt ekstra kraft i de første stavtakene og så var vi på vei igjen. Pulken kjennes, som sekken på ryggen, men den var det bare til å bli vant med. Glir bortover på fine spor, det føltes deilig å være ute. Det var dekket til på himmelen, med bare en liten antydning til en sol bak skyene, selveste Vikerfjellet lå i horisonten.

Om morgenen ved første teltplass, en såvidt synlig halo rundt en såvidt synlig sol.

Med Vikerfjell over oss gikk vi forbi Vikerkoia, om det var noen på besøk i DNT-hytta visste vi ikke, vi så ikke etter. Vår rute gikk rundt om fjellet, med en matpause i bunnen av noen bakker, vi hadde tatt vår tid. Gått rolig. Tatt det med ro. Den Store Furua markerte den store oppstigningen mot Vikerfjell. Med treet i ryggen gikk det brattere og brattere oppover. Pulkene ville dra oss nedover igjen, tyngdekraften fungerer gjerne slik. Og på veien opp mørknet det sakte, men ganske så sikkert. Hengene ble tyngre, brattere.

Da blir også vegetasjonen mindre, utsikten bedre, lys i det langt fjerne dukket opp. Og i en liten li ovenfor Veslefjell slo vi opp teltet på nytt. Med bedre tid til litt teltkos enn tidligere på dagen får en nesten si, selv om det jo var på natten. Brenneren vi hadde med bråkte litt mer enn ellers, men jeg liker lyden av varme. Matmessig gjorde vi det enkelt, smeltet snø og kokte opp vann. Drytech, Real Turmat. To øl på deling, pluss en flaske med ildvann (fireball). Godt og varmt i teltet, det ble en bra kveld.

Vikerfjell.

Indrefileten sparte vi til siste dagen. Karret oss opp det aller siste bratte henget og så var vi oppe på snaufjellet. Hvitkledte flater, med bare enkelte stabukker av noen trær og busker rundt omkring. Gyranfisen i bakgrunnen, som kom nærmere og nærmere. Nydelig. Utsikt tilbake fra der vi bikket over kanten og slapp å ha pulkene mer vertikalt enn horisontalt. Ved Store Stein på toppen møtte fetter Kjetil kjentfolk, verden er liten. Og så for vi ned igjen. Men vi var glade for å slippe å kjøre ned på like bratte bakker som vi gikk opp.

På ruten forbi Kjølfjellet, som gikk gjennom et koselig terreng, kom det lette dryss med snø fra himmelen. Og når vi rundet Kjølhaugen, så tittet solen fram fra sitt skjulested bak skyene. Vi fikk kveldssolen i det vi bega oss på den siste strekningen tilbake til Tosseviksetra. Skumringen omringet oss når vi pakket sammen alt igjen tilbake i bilen. Å komme seg ut.