Bilder fra en skitur der fingrene slo seg vrange og kalde

Lang skitur igår, så da planla jeg en noe kortere tur idag. Det skulle vise seg å bli en lang nok tur. På flere måter.

Der været igår var grått, men med et fint lys, var det idag bare grått. Tungt og grått. Jeg hadde lyst til å ta den nye traséen mellom Øyungsdammen og Kamphaugsåsen (selv om traséen ikke helt ender opp der, men nedenfor) i øyesyn. Fra før hadde jeg bare hatt en liten ettermiddagstur på den, men da var det mørkt og det snødde.

Traséen er fin den, selv om det er litt preg av skogsdrift der den går. Stort sett er det et behagelig undulerende skispor, men det er en seksjon som er delvis bratt. Utsikten kan være bra, idag var den noe dempet i det grå været, men det er artig å se ned mot Øyungen og over mot Øyungskollen.

Jeg går videre forbi Rottungen og ned til Fortjern, derfra er det på autostrada til Gørjahytta og videre mot Delebekken. Ingen stopp på hytta for vaffel, har planer om å stoppe senere. Det var meldt rundt fjorten minus idag. Og stort sett har det gått fint, men på løypa mellom Fløyta og Ørfiske snur lykken seg. For her slår fingrene seg vrange. Det er som om varmen i dem legges igjen for hvert stavtak. Over Ørfiske er det numne fingre. Jeg må stå og kaste med hendene i enden av demningen. Herfra til Nittedal går det bare nedover, da blir jeg bare enda kaldere.

Får kastet litt følelse inn i fingrene, utfordret Raynaud litt, men nede ved Nittedal er det igjen full frys. Redningen kommer av en bålgrop nede ved skianlegget. Her har noen brent et bål og det er fortsatt røyk og glør igjen fra bålet. Jeg kan ta av meg vottene og legge både dem og hendene rett på grillen for å varme dem opp igjen. Må se dumt ut.

Når jeg føler fingrene er varme nok igjen, går jeg videre. Det holder i sånn cirka fem minutter, så tar kulda fatt igjen. Men nå er syklusen snudd, etter en ny runde med å kaste på armene får jeg sving på blodsirkulasjonen igjen. For godt. I bakkene opp mot Sinober er hendene varme igjen. Det er bare en så utrolig god følelse.

Neste problem seiler opp. Sinober. Ikke sportsstuen i seg selv, men trenden min er jo at etter hvert besøk inne på en sportsstue, så melder Raynaud seg til tjeneste etterpå. Men mat må jeg ha, og jeg synes det og er hyggelig å sitte inne for en vaffel, skolebolle, kanelsnurr eller lignende. Så også idag. Jeg fortsetter videre med en forventning om nye kalde fingre.

Det skjer merkverdig nok ikke. Kanskje Raynaud er fornøyd med å ha laget nok smerte for meg en gang. Ok, fingrene blir merkbart kaldere, men jeg rir det av meg og etterhvert blir de varme igjen. Å gå over toppen av Lillomarka er alltid hyggelig, fra Sinober til Lilloseter.

Derfra går det raske og rake veien til Solemskogen. Jeg er derimot glad for å slippe å vente lenge på bussen, den kommer rett etter at jeg ankommer. En fin nok tur, men den tok lengre tid enn det jeg hadde sett for meg.

En kan lese mer om Raynauds syndrom eller likfingre som det kalles her: https://no.wikipedia.org/wiki/Raynauds_fenomen.

Utsikt over Øyungen fra den nye traséen mellom Øyungen og Kamphaugsåsen.

På vei mot Middagsdalen.

Utløpet fra Helgeren.

Opp fra Delebekken mot Grytmyr.

Grytmyr.

Fra myr mellom Movatn og Sinober.

Kjulstjern.

Skispor mellom Sørskogen og Lilloseter.

Blåtimen ved liten myr før Lilloseter.

Tre ved liten myr mellom Sørskogen og Lilloseter.