Romsdalsstigen Via Ferrata

Jeg tror nesten ikke jeg kunne ha truffet bedre med valget av dag for å gå Romsdalseggen på. Om morgenen er det grått utenfor, med et lavt skydekke som kutter eggen omtrent i to. Det ville ha blitt en tåkete tur med lite utsikt hadde det vært i dag jeg skulle gå. Istedet ligger det an til å bli en tåkete tur på Romsdalsstigen Via Ferrata. For de med høydeskrekk (eller kanskje mer for de som vil utfordre høydeskrekken sin) ville det kanskje ha vært et yppelig vær, det er da muligheter for å slippe å se avgrunnen under seg.

Grått vær om morgenen som sperrer utsikten til himmelen og Romsdalseggen, i tillegg ett stort cruiseskip som sperrer utsikten til fjorden.

Fra starten av Romsdalsstigen Via Ferrata (introveggen), i bakgrunnen ser man en av de bratte fjellsidene som vestveggen-ruten går opp.

Det er to ruter å velge av for Romsdalsstigen, det er enten introveggen eller vestveggen. Jeg hadde mest lyst til å ta vestveggen, den er lengre og mer krevende, men samtidig mer givende. Derimot så gjorde tidsangivelsen for hvor lang tid man regner med å bruke på den, det til at jeg så meg nødt til å gå for introveggen. Skulle jeg nå toget hjem igjen, kunne det bli litt for stress mot slutten av turen. All verden av tid hadde jeg dessverre ikke idag. Introveggen it is. Valgte og å ta en guide tur, igrunn ønsket jeg å helst å gå den alene, men i et øyeblikk av muligens fornuft gikk jeg for å ha mitt på det rene sikkerhetsmessig. Jeg har gjennomført mange klyvinger, med og uten kjettinger, bolter, tau og andre ting festet til et fjell på mine vandringer, men jeg har aldri gått en Via Ferrata før.

Via Ferrata med utsikt (vel, de fleste har jo det), her mot Åndalsnes og Isfjorden med to som venter på å komme seg videre.

Krysning av hindring på vei opp jernveien.

Å ta introveggen skulle likevel vise seg å være det beste valget utsiktsmessig, fra der starten av ruten går kan vi se at vestveggen-ruten bare forsvinner opp i skylaget og blir borte, mens vår rute holder seg fint nedenfor. Vi er en liten gruppe på seks personer, inkludert guiden. Yngste er ni år, hun gikk også over Romsdalseggen igår, jeg så hun og moren underveis igår. Jeg tenker at det sikkert ville vært tøft nok å gå Via Ferrata i tåken, men jeg har jo og lyst til å se litt da. En annen ting er at det og ville ha vært kult å stå midt ute på den broen man må krysse på vestveggen-ruten, og da ikke kunne se begge endene på den, å se broen forsvinne ut i intet. Jeg får ha vestveggen til gode til en annen gang.

Bratt opp er det, guiden følger med andre klatrere på vei.

Gruppen på vei opp Romsdalsstigen.

Selv om dette nok ikke er den mest krevende og mest spektakulære Via Ferrataen som finnes, så er det en tøff liten tur og en flott introduksjon til det å gå en jernvei. Vi går bortover plankeganger festet til fjellsiden, opp fjellsidene på barfjellet eller på metalltrinn, klatrer via bolter og trapper. Hele tiden festet til en wire. Hekter oss av og på, hele tiden med minst en av sikkerhetskarabinerne festet til en wire. En annen måte å klatre opp et fjell på og det er gøy. Noe venting blir det dog og. Mens personen foran seg hekter seg inn på neste lengde med wire mellom festepunktene, alltid minst en lengde mellom personene. I mellomtiden kan man nyte utsikten under skylaget.

Utsikt mot Isterdalen og deler av Romsdalen med Rauma, fjellene ovenfor kuttet i to av det lave skydekket.

På plankegang langsmed fjellsidene.

Kutttende Romsdalen og Isterdalen i to ligger skyene tungt, men vi er under det og får nyte godt av det. Ovenfor oss går det sikkert en god del romsdalseggere nå, samt muligens noen som går vestveggen, men dem ser vi ikke. Vi ser bare skydekket og trærne og fjellsidene som forsvinner opp i det. Vi ser deler av vestveggen-ruten. Det vi ser er en bratt og lang, tilnærmet rett vertikalt, fjellside hvor en og en sakte klyver seg oppover på. Så går det på kryss og tvers oppover derfra, og så blir de borte.

På Romsdalsstigen Via Ferrata.

Introveggen-ruten.

På de mest utsatte partiene ser man ruten, om man kan kalle det, gå bratt ned under seg. Enkle steg av metall med en wire ved siden av, og rundt bare en bar og bratt fjellside. Godt jeg ikke kan skryte av å ha høydeskrekk. Noen ville nok ikke likt å gått her, selv om det er en enklere Via Ferrata. På et sted må man ta et 'leap of faith'. Vel, det er kanskje en litt drøy beskrivelse, men man må gå fra en 'sikker' plankegang til et metalltrinn hvor det er ikke noe annet enn langt ned under. Man vil liksom ikke bomme på det trinnet. Så er det bare å klatre rett opp etterpå. Man er sikret sier du? Det er man, men du vil ikke falle likevel. Du kan falle ett godt stykke før sikkerhetstauet henter deg inn, og det betyr ikke at du slipper unna skader.

Det store steget, eller 'a leap of faith'.

Romsdalseggen er der oppe i tåken ovenfor.

Etter å ha gått i sikksakk, oppover og bortover, festet til en wire kommer vi til slutten av ruten. Skyene ligger fortsatt like slapt over fjellene og dalene og jeg er fornøyd med å ha få godt over Romsdalseggen i fint vær og tatt Romsdalsstigen i akkurat passe høyde til å få sett noe mens jeg har vært festet til et fjell. Synes det er sprekt av en niåring å gjøre dette, godt fornøyd er hun og etterpå. Til slutt er det bare en enkel tur gjennom skogen, inn på ruten som kommer ned fra eggen og så er man tilbake i Ånsdalsnes igjen. Tilbake til start, og tilbake til Oslo for meg.

Jernveien og Romsdalen.

Den siste klatringen.

På togturen hjem har det vært brann på et tog ved Hjerkinn og strømstans ved Lillehammer. Full stopp i begge ender og ventetid. Heldigvis løser det seg opp for min del og noe forsinket kan jeg sette meg på toget fra Dombås og hjem.

Ved enden av Romsdalsstigen Via Ferrata (introveggen).

Det har vært en bra 'helg' midt i uken.