Kjentmannsmerket: Utsikten På Stuteskallveien og Mørkreiåsen og Flyvrak, En Av Tipptankene Til F-84 Thunderjeten I Dammyrdalen

Idag ville jeg som vanlig igjen ut på tur, eller rettere sagt, det virket som at den ene hjernehalvdelen min ville det. Den andre, den ville det ikke. Resultatet? En senere avgang så klart, men så fort jeg satte ut fra Skansebakken i Sørkedalen ble det fort stille fra den motvillige hjernehalvdelen. Idag skal jeg til en utsikt på en vei som heter noe annet enn det jeg trudde, en mørk ås som også er det høyeste punktet i Hole kommune og flere rester etter et flyvrak.

På blåstien mot Midtre Lysedam.

Fra Skansebakken skal jeg opp i høyden og da tenker nok mange Oppkuven, men det er ikke tilfelle nå. Dit jeg skal var jeg for øvrig tidligere på året og, da med ski på beina. Gitt den sene starten som min motvillige hjernehalvdel ga meg, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å gå raskest mulig opp til Lysedammene, altså på skogsbilveien. Hvilken av halvdelene der oppe som gjør at jeg skifter til å ta blåstien istedet vet jeg ikke, men kanskje det var den motvillige. Som gjorde det for å gjøre opp for seg. Jeg er glad jeg ombestemte meg og tok stien istedet. Hyggeligere å gå på denne stien enn på veien, så får klokka bare furte.

Lysedammene nedenfor.

Utsikten på Stuteskallveien.

Jeg skal opp til utsiktspunktet på Stuteskallveien, selv om jeg alltid har trodd at den veien heter Otertjernsveien. Ingen sti opp dit, med mindre jeg går en lang omvei rundt, så det blir veien med samme navn opp. Vurderte en stund å snu turen på hodet og gå motsatt vei enn planlagt. Det var meldt fint vær, men nå er det lettere overskyet med bare en tynn antydning til blå himmel. Her gikk det fort ned på ski i vinter, det går ikke like fort opp, men det er verdt tiden det tar. Det står i heftet at utsikten herfra kan overraske de fleste og det stemmer godt, jeg har vært her før som sagt, men første gang jeg kom over utsiktspunktet var forundringen stor. Og gleden likeså.

Tryvannshøgda i horisonten.

Det er et lite stykke å gå til neste post. Og ruten dit er ikke helt straightforward heller. Som inngangspunkt mot kjentmannsposten har jeg valgt Søndre Heggelivann. Å komme seg dit er derimot straightforward. Rundt Stuteskallen og Otertjernsåsen på blåstien, og så opp til Søndre Heggelivann først på blåstien og så på skogsbilveien. Jeg mener å ha gått blåstien opp fra Gråseterhytta før, men kan ikke huske det lille juvet som Evja renner gjennom på vei nedover. Har vel kanskje aldri falt meg inn å gå bort og titte ned før nå.

Sti gjennom lyng.

Maurmotorvei.

Jeg skal følge skogsbilveien som går sør for Søndre Heggelivann hele veien til jeg omtrent stanger i Bærumskollen. Til nå har jeg knapt møtt på en annen person, men her inne, nesten innerst på denne skogsbilveien går jeg på en annen vandrer. Stor sekk, det er snakk om en telttur. Herfra har jeg sett at det går stier fra der skogsbilveien ender, men det har vært på kart på nettet. Og ikke på det kartet jeg har med meg i sekken (eller på kartet i kjentmannspostheftet).

Der Evja renner.

Blandablomst.

Det går en sti som slynger seg rundt Bærumskollen, jeg følger den. Den unngår å gå rett ut i myra, som er fint, men myrene rundt er supre å ha i nærheten nå. Jeg skal til den ene av to 'tvilling-koller' og fra myrene burde det være mulig å kunne se disse to når det er mer åpent i terrenget. Tett skog gjør orientering mye verre. På den andre siden ligger myrene og der som hindringer en må forsere eller komme seg rundt. Stien jeg følger er noe kronglete å gå på, men dette er gøy. Jeg har glemt hvor gøy jeg egentlig synes det er å prøve å finne fram ved hjelp av orientering og ikke bare å gå etter kjente stier, selv om denne utfordringen nok ikke er den største av sitt slag.

Myr mellom Bærumskollen og Mørkreiåsen.

Myrhindring.

De to tvillingkollene er Mørkreiåsen og Kampeknerten. Førstnevnte er posten jeg skal til og samtidig det høyeste punktet i Hole kommune, med sine 574moh. Nå behørig markert med et helt nytt skilt, samt et flagg. Fra toppen er Gyrihaugen klart synlig. Det er også en stein her som har bumerket til familien Leuch på, den markerte grensen til eieren av Bogstadgodset. Mørkreiåsen inneholder også grensen mellom Hole og Ringerike. Med utsikt mot Gyrihaugen er det tid for lunsj. Blå himmel og sol med enkelte skyer, fint, og så begynner det å regne.

Treparaply.

Mørkreiåsen.

Ned igjen er det igjen tid for å følge sti som blir til et tråkk, som igjen blir til ingenting. Uansett utseende på sti eller tråkk så er det nede ved blåstien sør for kollen jeg kommer ned til. Gøy vandring utenom stiene for å komme hit over Mørkreiåsen fra Søndre Heggelivann. Nå står myrvandring ned mot Kampeseter for døren. Kryssbystupmyra. Jeg mottar en melding fra min mor som lurer på hvor jeg er, jeg svarer at jeg driver og plasker over en myr. Som svar får jeg: 'hver sin lyst'.

Dramatisk himmel.

Kryssbystupmyra.

Helt ned til Kampeseter går jeg ikke, istedet mimrer jeg tilbake til vinteren da jeg gled over myra på skiene. Nå følger jeg skisporene bort til der den nye skogsbilveien gjennom Dammyrdalen går. Den veien er litt som et stort skår i landskapet, der de fleste andre skogsbilveiene i marka føles litt som at de prøver å ta minst mulig plass, gjør denne det motsatte. Den brauter og bryter sin vei gjennom skogen. Det var vesentlig hyggeligere å gå over de grønne skisporene, men for å komme til min neste post er alternativet en veldig lang omvei rundt.

Fargefullt mini-os.

Et skår i naturen, skogsbilveien gjennom Dammyrdalen.

Flyvrak er fascinerende, til tross for det lite hyggelige assosiert med dem. Og det finnes jo flere av dem i marka og, har man fulgt etter kjentmannsheftet sine vandringer i mange år har man og fått besøkt noen av disse. Flyvraket i Dammyrdalen har jeg vært på før, men nå har posten pakket sakene og flyttet seg bort fra turbinen fra vraket som mange trodde hadde havnet i et myrhøl. I 1952 ble det av fire Thunderjet jagerfly utført et simulert angrep i Holmenkollområdet. Dessverre endte det simulerte angrep i en ulykke, noe som på enda tristere vis jo sa noe om resultatet av et slikt angrep. Det ene av de fire flyene styrtet her i Dammyrdalen, man antar at det var et av de andre flyene sin tipptank som kom i kontakt med tipptanken til dette flyet som forårsaket ulykken. Begge tipptankene falt ned. Det er ikke vist om hvilket fly tipptanken jeg skal til tilhørte.

Turbinen til flyvrakrestene i Dammyrdalen.

Flyvrak, en av tipptankene til F-84 Thunderjeten i Dammyrdalen.

Jeg kommer først til turbinen, som fortsatt ligger her og gir meg et bedre bilde av hvordan den ser ut. Når jeg var her i anledning forrige post her, lå deler av vraket under snø. Fra turbinen skal det gå en sti opp til tipptanken og den skal være midlertidig merket, så jeg lar meg bare lede opp til posten denne gangen. Her oppe, for det er noen skritt å gå opp til der posten ligger, finner jeg det som er en drivstofftank. Tipptankene er montert ytterst på vingetippene. Så da tipper jeg det du vet hva navnet kommer av. Nå brukes ikke lengre tanken til å holde drivstoff, men vegetasjon som har funnet det påtagelig å bruke restene som potteplante.

Seteråsen.

Postene er unnagjort og det tror jeg og tiden jeg har til rådighet også er. Ned tilbake til Skansebakken blir det skogsbilvei for alle penga, noe som til slutt ødelegger noe av helhetsinntrykket for turen. Likevel får jeg si meg fornøyd med turen. Og selv om det er hyggeligere på sti, så er været så fint at en må nyte det uansett underlag.

Slora.