Kjentmannsmerket: Marikollslottet

Jeg får vel si at jeg har timet tidspunktet for å ha en kranglete albue på vinterstid nesten perfekt. Den har gjort at jeg ikke har kunnet komme meg ut på ski, men til gjengjeld har denne vinteren vært en trist affære. Nå er albuen klar til dyst igjen, men jeg venter fortsatt bittelitt før jeg tar skiene fatt, det betyr at beina må til pers uten ski nok en gang. I lavlandet er det relativt snøfritt, og Østmarka har aldri vært snørikt. Dit setter jeg kursen, har noen kjentmannsposter som ikke er krysset av eller stemplet ut.

Åmotdammen.

Utsikt fra Bjønnåsen.

Starter fra et uvanlig utgangspunkt, fra Blystadlia, hvor det omtrent er rett på med broddene med en gang. Har kommet ned her en gang før, da var det sommertid og jeg hadde lett rundt i terrenget etter en skjult Milorg-hule. Men broddene må av etter å ha kommet opp til Åmotdammen. Herfra går jeg rundt og opp til Bjønnåsen, det er snø på stien, men den er hardpakket og glasert, ikke mye å gå på ski på. Det er overskyet og litt grått, men det er en fin farge i gråheten, utsikten fra Bjønnåsen er det jo ikke noe å si på.

Bjønnåsen.

Marikollslottet.

Det er et slags trekløver jeg har i sikte i starten av turen, ett av dem også en kjentmannspost. Ikke langt unna Bjønnåsen finner man Marikollslottet, men som i motsetning til den åsen ikke er navnsatt på turkartet for Oslo Østmark (dog står det Marikollen der). Fra utsiktspunktet her kan man se over til naboene i øst, men mest av alt Øyeren. Og et nydelig lys i sør under skyhvelvingen. Jeg stempler av min post #22 (jeg er på etterskudd).

Lys i horisonten fra Marikollslottet.

Nå? Which way to turn?

Barlindåsen er den høyeste toppen i Østmarka (398moh), etterfulgt av akkurat nevnte Bjønnåsen (396moh) og deretter Ramstadslottet (394moh). Klynget sammen her oppe i det nordøstlige hjørnet av marka. Jeg utelater den høyeste toppen fra dagens tur og konsentrerer meg om Ramstadslottet istedet, såvidt jeg husker er utsikten bedre derfra. På veien til slottet passerer jeg alt annet enn et slott. Lettere skjult fra stien ligger det en hytte, totalt i forfall, hele den ene siden av hytten har revnet, taket falt sammen. Og det som i utgangspunktet så ut som en trivelig liten utsmykket koie. Det er trist å se at eierne lar slike hytter bare forfalle uten å gjøre noe med det, ikke engang tenke tanken på å rydde bort restene.

En hytte i forfall på veien mot Ramstadslottet, dette er bare trist.

Fra inne i den falleferdige koia.

Utsikten er betydelig hyggeligere fra toppen av Ramstadslottet. I horisonten er lyset fra solen under skyene gul og varm. Et sted jeg burde ha satt meg ned for å spise lunsj på, men jeg er ikke sulten. Turen fortsetter videre på en blanding av vinter og vår, mest vår. Trær som har falt ned over stien er et større problem enn det jeg møter av is og snø.

Ramstadslottet.

Flott lys på himmelen idag, til tross for det overskyete været.

Ved Midtre Setertjern er det helt tyst, det er bare isen på vannet som lager noe lyd. Tenkte litt på å finne et sted å sette meg ned for lunsj her, men det er få egnede plasser ved vannet. Istedet følger jeg isen på skogsbilveien ned til Geitsjø, mens solen innimellom åpner et undrende øye i min retning. Jeg rekker akkurat å sette meg ned ved iskanten der skiløypene vanligvis krysser over fra is til land, før solen forsvinner ned bak trærne, en slags solnedgang. Det knaker i isen, teen varmer i magen og lunsjen stillner klagene fra magen.

Fint lys fra Ramstadslottet.

Skiløyperealiteten i Østmarka.

Følger skogsbilveien videre mot Losby. Nå har himmelen begynt å brenne, i et rødlig lilla rosa skjær, nydelig. For første gang på lenge møter jeg på andre folk igjen (bortsett fra en enslig syklist på skogsbilveien ved siden av Geitsjø). Det magiske lyset på himmelen drar dem vel ut fra hytter og hus. Jeg burde selvsagt ha vært på toppen av Ramstadslottet eller Bjønnåsen nå. Dette er den mest 'siviliserte' delen av turen idag. Lyset veier opp for den korte vandringen på asfaltert vei jeg er nødt til å gå.

Midtre Setertjern.

Når himmelen blir mer blå igjen og mørkner, forsvinner jeg inn i skogen igjen. Det blir enda mørkere når stien går inn under skjulet til trærne, det er vel nå tussene kommer fram fra sine skjul. Stillheten er jo ganske så annerledes i mørket. Jeg følger søkket mellom Tronfjellet og Svartåsen, det er akkurat nok lys til å jeg fortsatt kan finne fram. Kommer ned til Halssjøen. Heller ikke her er det skispor eller skiløpere på vannet, men det er et nydelig mørkt lys på himmelen i det de siste lyspartiklene forlater den.

På vei mot Geitsjø.

Hodelykten kommer på herfra. I lyset fra den følger jeg blåstien nordover og så vestover forbi Skullerudsetra. På en skogsbilvei dekket av is tar jeg av fra stien, som fortsetter videre mot Mariholtet. Nå vil jeg gå en annen vei. Jeg har nå kommet til den delen av vandringen hvor en føler at en har vært ute en stund. Det er en god følelse. Et lite gjestespill på en lysløype før jeg forlater den for mørket og hodelykten igjen, med broddene på. Jeg ender til slutt opp på skogsbilveien ned fra Mariholtet mot Ellingsrud, rett ved Bjørndalen. Bare sjarmøretappen igjen, ned og så til t-banen. En fin tre-miler gjennom Østmarka dette.

Rimkunst.

Geitsjø.

Fint lys på himmelen over Geitsjø.

Rosa himmel ved Losby.

Losby Gods.

Ved Losby.

Mørkevandring.

I mørket mellom Losby og Halssjøen.

Halssjøen med siste varme tonene fra himmelen.

Nydelig lys over Halssjøen.

En bro i mørket.