En tur mot en nydelig solnedgang fra Vettakollen

For en vinter, både vær og værmelding kan ikke sies å være annet enn schizofrent. Fra en nydelig vinterdag igår, var meldingene dystre for dagen. Store mengder med regn skulle sørge for at gråheten og tristheten skulle blomstre. Skitur fristet ikke, så det ble skotur istedet.

Ankerveien.

Oslos geografiske midtpunkt.

Is på den lille dammen i sørenden av Store Åklungen.

I skogen er det lite som minner om vinter, det er mer vår. Mye is. Som så mange ganger før, var meldingene verre enn realiteten. Ble en tur i nærområdene dette, fra Grinda gikk jeg inn under skogens favn, via Blanksjø og Godbekken til Store Åklungen over en frossen dam i sørenden og inn i skogen igjen ved Lynhytta. Gjennom skogen her er det mer is og vått, noen steder flommer det over stien.

På klopp over Arnehogstmyr.

Mot Store Åklungen fra Arnehogstmyr.

På veien opp mot Skjennungsstua.

Det store syndefallet venter jeg fortsatt på, selv om det har regnet, istedet begynner det så sakte å skifte til et ganske så fint vær. Og da er det helt på sin plass og ta turen opp på skogsbilveien mot Skjennungsstua fra Ullevålseter. Stier er alltid hyggeligere, men dette er jo en skogsbilvei med utsikt. På Skjennungsstua er det ikke mange folk, men det hadde vært noen på besøk. Vaffelen som ligger her er kald, men jeg får raskt stekt opp en rykende fersk en.

Mot Skjennungsstua i motlys.

Tryvannshøgda fra Skjennungsstua.

Skyer fra Skjennungsstua.

Tanken hadde slått meg allerede hjemmefra, men sånn som været så ut til å bli tenkte jeg det ville være en fare for at det kunne bli en fin solnedgang fra Vettakollen. Jeg må passe litt på tiden for ikke å komme for sent. Det går ned på snø fra Skjennungsstua mot Rishøgda og på stien videre mot Vettakollen, med et nydelig lys fra en lav sol over Fuglemyra.

Nydelig lys fra en lav sol over Fuglemyra.

Solnedgangen rekker jeg akkurat i tide. Og jeg skal la de påfølgende bildene fortelle alt om den.