Mørk tur i regn til Øyungen

Midtvinters i en vinter uten vinter. Mangel på snø, men ikke mangel på regn. Og med den mangelen blir det ekstra mørkt ute når solen har gått til sengs. Fra innerst i Maridalen i Skar tar det ikke lange tiden før broddene må på beina, der det burde ha vært snø er det nå bare holke og is. Jeg går opp på østsiden av Skarselva. I luften danser våt og tung snø, men mest av alt regn. Lyset fra kjeglen foran hodelykten blir avbrutt hele tiden. Selv om været kan høres er det en stillhet i det og.

Ved Øyungen er det bekmørkt. Ingen andre besøkende eller vandrere, men så er det også søndag kveld da. For ikke å nevne at det er surt og vått. Her oppe er det mer snø, men fortsatt er den våt og klissete. Sluddete. Is på Øyungen, ser ut til å være et lag med sludd på toppen av vannet og, men ikke godt å se. Det knirker fra skogen.

Skrur av hodelykten når jeg setter meg ned på en våt benk for å innta mine to varme kopper med te. Komfort er det ikke, men det er fint for det. Mørkt, stille, vått og bare lyden av tung snø og regn som farer gjennom trærne og lander på bakken.

Også helt stille og tomt ved den nye rastebua, det eneste som møter meg fra serveringens vindu er refleksjonen av min egen hodelykt. Går ned på vestsiden av Skarselva. Nede igjen er det en liten stund til bussen går, jeg tar beina fatt langs veien før bussen tar meg igjen og jeg kan få igjen varmen i kroppen.

Opp fra Skar på østsiden av Skarselva i lyset fra hodelykten.

Minisfoss.

På vei mot Øyungen i mørke og regn.

Ved Øyungen.

Sludd og tung snø på bakken ved Øyungen.

En tekopp i mørket.

Øyungen, ett eller annet sted der i mørket.

Øyungsbua, ikke noe annet som møter meg her enn refleksjonen av min egen hodelykt.

På veien gjennom Maridalen.

Vått, kaldt, surt og mørkt, men igrunn bare helt deilig.