Gamle gårdsbygninger i Vest-Telemark Museum, Skien.
Restene av Mikaelskirken (Kryptkirken) på Kapittelberget i Skien.
Se for deg at du har vandret langt, kanskje har du kommet fra Nidaros, vandret ned til Oslo og videre på Tunsbergleden og fram til Skien. Eller du har gått gjennom Europa, kanskje helt fra Santiago de Compostela, tatt båten til Larvik og så en fot av gangen ankommet Skien. I Skien stiger du inn på en av kanalbåtene, og når båten går tar den deg helt opp til Dalen, eller kanskje til Kviteseid. Mens båten gynger forsiktig oppover, blafrer kamskjellet bak på sekken sakte i vinden. I Kviteseid eller Dalen stiger du av, og følger så leden videre og inn på Røldalsleden, som starter i Seljord og ender i Røldal. Verden knyttes sammen av pilegrimenes føtter.
MS Victoria.
Den hvite stolen.
Det er en drøm vi har. Å knytte ledene i Norge sammen. Det er fint med drømmer, men for at enkelte drømmer skal bli virkelighet er man nødt til å jobbe litt. Så vi drar på befaring for å sjekke det ut. Vi skal ta kanalbåten fra Skien til Dalen og derfra gå en sidegrein som kommer inn på Røldalsleden i Hyllandfoss rett før Åmot.
Virvlende refleksjoner.
Skotfoss kirke.
For å nå båten er vi nødt til å legge inn en overnatting i Skien. Før vi sjekker inn tar vi en tur til Kapittelberget for å se på Kryptkirken der. Eivind er uenig, dette er en Mikaelskirke. Dette er kirker viet til erkeengelen Mikael og var ofte lagt i huler eller berg, for det var der at han skulle kjempe mot Satan, som ofte tok form som en orm eller drage. På veien dit gikk vi inn på Vest-Telemark Museum for å se på de gamle bygningene med alle sine ufortalte historier. Om kvelden drypper det utenfor, mens vi sitter under tak og slapper av med enkel, men god mat og drikke.
Gjennom Løveid sluse.
Mikaelshulen ved Norsjø.
Tilbake til Telemarkskanalen. Kanalen sto ferdig i 1892 og ble med det en sammenhengende vannvei fra kysten til indre Telemark. Som pilegrimene benytter seg av gamle ferdselsveier som knytter verden sammen, knyttet kanalen by og bygd i Vest-Telemark sammen med verden. For en pilegrim er det jo føttene som er viktig, og for mange er det å ta en båt et brudd på de uskrevne reglene (selv om det syndes i hopetall på dette), men eksempler på pilegrimsferder på vann finnes det flere av i verden. På sikt er det jo og mulig å drømme om en pilegrimsled som går ved siden av kanalen, som kanskje og går innom de forskjellige stoppestedene til kanalbåtene, med mulighet for å gå hele veien eller gå deler og ta båt andre deler.
Ulefoss sluse.
Gjennom kanalen mot Vrangfoss sluse.
Fra Skien til Dalen er det 105km på vannveien. For å løfte båten opp de 72 meterne som høydeforskjellen består av er det anlagt 8 sluseanlegg som tilsammen består av 18 slusekammer. Det største av dem er ved Vrangfoss, med sine 5 slusekammer og løftehøyde på 23m, det tar rundt 45 minutter å komme seg gjennom slusen. De forskjellige slusene er Skien (0-5moh), Løveid (5-15.3moh), Ulefoss (15.3-26moh), Eidsfoss (26-36moh), Vrangfoss (36-59moh), Lunde (59-62moh), Kjeldal (62-65moh) og Hogga (65-72moh). Hele turen tar rundt 10 og en halv time. Utenom kanalene går båten over Flåvatn, Kviteseidvatnet og Bandak,
Kongemerket i berget ved Vrangfoss sluse.
Vrangfoss sluse.
Å reise med kanalbåten er en bedagelig reise, der en kan sitte stille og nyte landskapet som sakte skifter karakter ettersom båten sakte beveger seg fremover. I starten med et kulturlandskap rundt seg, så stiger fjellene etterhvert høyere til værs på hver sin side. Innimellom ligger sidene på kanalen tett innpå båten, andre ganger vider den seg ut, over vannene ligger kantene i horisontene. Langs hele reisen ser man gamle, og nye, gårder og plasser ved siden av kanalen. Noen har historie, andre har det ikke.
Slusene åpnes, Vrangfoss sluse.
Gjennom kuøyet.
Over Norsjø passerer man forbi Mikaelshulen, vi har vært borti Mikaelskirker før, men hulen som er tydelig fra vannet skal i sin tid ha vært utstyrt som en kirke med forhall, skip, kor og alter. Den har vært et viktig valfartssted for pilegrimer, og det har vært holdt messer her også etter katolsk tid. Den er 20 meter dyp, sju meter bred og tre meter høy i åpningen.
MS Henrik Ibsen.
Slusen fylles.
Fascinerende er det å se kanalbåten passere gjennom slusene. Se slusedørene lukke seg igjen bak båten og åpningene i slusedørene åpne seg og slippe vannet flommende ut. Noen ganger dannes det regnbuer der solstrålene bryter det fossende vannet. Vannet pisker deg lett i ansiktet. Å føle båten stige opp inne i slusekammeret (eller synke ned hvis du reiser motsatt vei), og så se slusedøren foran åpne seg sakte og føle båten gli videre til neste sluse, eller ut.
Glad gjeng på kanalbåttur, meg, Gry og Eivind.
Fin skogsbilvei langsmed kanalen, her går det muligens en pilegrimsled en gang i tiden?
De to båtene alternerer (ettersom hva jeg har forstått) på å kjøre opp og ned, så hvilken av MS Victoria eller MS Henrik Ibsen du ønsker å kjøre med avhenger av hvilken dag du kan. Båtene møtes halvveis rett ovenfor Lunde sluse. For folk som da ikke ønsker å kjøre hele veien opp, er det da mulig å gå av ved Lunde og bytte til båten som kommer nedover igjen (eventuelt oppover), da får man og med seg slusene begge veier. MS Victoria er den eldste av de to båtene, fra 1882, MS Henrik Ibsen er fra 1907.
Utsikt fra styrhuset.
På besøk på broen.
Ved siden av vannet ser vi nydelige stier og skogsbilveier, hvor vi ser for oss pilegrimer som vandrer, kanskje går de et stykke langs disse skjønne omgivelsene, før de stiger ombord på båten og tar den videre. Eller de går videre. Største problemet ligger mot slutten, der fjellsidene reiser seg opp fra Bandak på begge sider. Skal man gå, vil det bli en krevende, men sikkert belønnende tur.
Underveis på turen.
Kuer i vannet.
Turen går innom Kviteseid, hvor det er livlig på brygga. Herfra går det også en sidegrein opp til Røldalsleden, som kommer inn på den ved Brunkeberg. Båten snur, passerer igjen den lille havfruen ute i sundet, mens brovokteren venter tålmodig på at båten kan passere igjen så han snu broen tilbake til sin opprinnelige posisjon.
Steile fjellsider over gårder.
Over Kviteseidvatnet.
I starten var det et fint vær, lettere overskyet med blå himmel og sol synlig gjennom mindre og større åpninger. Nå tetnes det til på himmelen, skyene siger inn i takt med båten. Mellom Kviteseidvatnet og Bandak driver det tåkeskyer over vannet. Det er trollsk, akkurat som en reise inn i et sagarike skal være. Et lett regn begynner å falle fra himmelen. Vi ser opp på de bratte fjellsidene, her og der ligger det små koier.
Mot Sundkil bro.
Kviteseid.
Vi ankommer Dalen. Turen har vært strålende og anbefales. Det å sitte og få hvilepuls mens man ser ut på flott natur som passerer forbi. En annen slags pilegrimsreise for sjelen, og av og til trenger føttene hvile de og. Telemark har kanskje ikke de spektakulære og spisse fjelltoppene som Jotunheimen har, men det har sine egne karakteristiske fjell, mektige på sin egen måte.
Dis på vannet.
Trollsk stemning i Strauman.
I Dalen ligger Dalen Hotell, et kråkeslott og ornamentert bygning. Gammel og ærverdig, men vi skal ikke bo her, selv om vi skulle ønske det når vi se dragehodene som vokter over gjestene. Vi har leid en hytte på Buøya Camping. Vi rekker en liten tur i bygda før vi returnerer til vårt Dalen Hotell i veldig miniatyr. Gry er matsjef og disker opp med en god thai kyllinggryte. Ute begynner det å regne mer, vi kan sitte ute på den lille terrassen og nyte maten mens regnet trommer på gresset og på taket som sørger for at vi sitter tørre og gode. Godt selskap etter en lang og flott tur på kanalbåtene opp fra Skien.
Foran gamle Dalen Hotell, meg, Gry og Eivind.
Kveld i campinghytta på Buøya.
Fantastisk flotte bilder fra kanalen og Telemark.
SvarSlettFlere burde ta denne turen ....