På pilegrimsbefaring i Telemark: Dalen - Åmot

Den andre delen av vår befaring i Telemark skal ta oss tilbake til tiden da kårene var trange, til en tid kanskje ufattelig for de som vokser opp i den overfloden vi eksisterer i nå. La oss ikke starte helt der ennå, ta steget fram i tiden igjen. Til gårsdagen. Da gikk turen opp Telemarkskanalen på MS Victoria fra Skien til Dalen, vannveien fra verden til det indre av Telemark. En nydelig tur. Fra Dalen skal vi i dag gå den sidegreinen av Røldalsleden som går fram til Åmot. Pilegrimsveier knyttet sammen av føtter, stier, kanaler og båter.

I Dalen, Gry ved siden av Ruijentene.

Vi ser for oss å knytte Røldalsleden sammen med de andre pilegrimsrutene i Norge, her har vi hengt opp et provisorisk veimerke for å symbolisere dette, ved starten på sidegreinen til Røldalsleden i Dalen.

Været er ikke gjestmildt når vi våkner opp, over de steile fjellsidene ovenfor Dalen og Bandak ligger regnskyene tett i tett og konkurrerer om å slippe mest mulig vann over dalen. Ruten vår går rett opp mot dem. Sidegreinen til Røldalsleden går steilt opp bakkene forbi Rui og kommer først til Eidsborg med sin stavkirke og Vest-Telemark Museum. Derfra går det en sti over Djupedalen til Ravnejuv, ukjent for oss, og videre på skogsbilvei opp til europavegen og så på sti til der ruten kommer inn på hovedleden litt før Hyllandsfoss. Vi håper Vinje Kro i Åmot har varmen på, for vi kommer til å ankomme våte.

Gry i regnet på vei opp fra Dalen. Vi har en våt dag foran oss.

Snart dau? Langt att... Oppmuntrende ord langs stien.

Også til Dalen har trenden kommet, den trenden som nå har spredt seg for alle vinder i Norge. Fra høyt oppe i Nepal har sherpaene blitt innleid for å bygge trapper, tunge trapper av stein som snor seg oppetter de bratte fjellsidene. Og nå der veimerket for Røldalsleden, det såkalte Røldalskorset, peker inn under de våte trærne finner man kjennetegnet deres. En steintrapp som leder en opp og inn i historien, både ny som gammel, men for pilegrimer som gruer seg for de bratte bakkene opp er nok disse trappene en liten velsignelse. Fin er uansett turen opp, steg for steg, med regnvannet dryppende fra bladene rundt omkring oss. Innimellom små glimt av en våt Dalen.

Opp de bratte fjellsidene fra Dalen er det lagt Sherpatrapper.

En våt vandrer poserer på et lite utsiktspunkt ovenfor Dalen.

Så trer vi ut av nåtiden og inn i fortiden. Det er sånn det føles å ankomme Rui. Dette er en plass med historie og et liv som er vanskelig å forstå i vår bortskjemte plass i historiens tidsforløp. Her bodde Rui-søstrene, Ingerine og Gurine, og levde et sparsommelig og enkelt liv, med hardt arbeid fra tidlig om morgen til sent på kveld. Store var de ikke, målte 1 meter og 20 centimetere over bakken, men bar tyngre bør enn dagens ungdom. Da Kong Olav fikk høre om dem ble de invitert til slottet, kjørt dit i en stor amerikaner. Det finnes et helt utrolig bilde av de to Ruijentene stående krokbøyde foran en rakrygget gardist. Rui ligger helt nydelig til, men flott utsikt over Bandak. Her sitter historiene igjen i de gamle veggene og minner oss på hvor privilegerte vi er som lever i den tiden vi gjør.

Dalen nedenfor, fra Riahamaren.

Rui.

Oppe i fjellsiden ligger det gamle molybdengruver, men vi har ikke tid til å ta dem i øyesyn (og inn i dem bør man ikke gå). Vi ser i stedet det våte underlaget gjøre skoene våre våtere, men turen er fin og etterhvert så avtar de bratte stigningene. Ruten er ikke så verst merket, her og der dukker det kjente Røldalskorset i gult opp med rød bakgrunn. Under oss forsvinner dalen og Dalen i skyene. Ved Espelitjønn kommer vi ut på en grusvei som tar oss helt fram til der stavene i Eidsborg kyrkje reiser seg.

Rui med utsikt. Her bodde Ruijentene.

Utsiktspunkt, en kan nå såvidt skimte Dalen og dalen nedenfor.

Eidsborg stavkyrkje er den eneste av sitt slag som er igjen i Vest-Telemark. Av uviss årgang, men man regner med at den var bygd på 1200-tallet. Veggene lukter av nybeis. Dessverre kommer vi hit på et tidspunkt som gjør det vanskelig å få med seg en omvisning i stavkirken. Det er likevel mer å se her. Her finner man også den eldste profane trebygningen i Europa, og det sier ikke rent lite, det er et gammelt loft, eller stabbur. Vi tar de gamle gårdsbygningene i øyesyn, kan knapt forestille oss hvordan livet var når gårdene var i drift, ser på stavkirken og så søker vi midlertidig ly i kaféen på muséet. Det er godt med varm kaffe når kaldt regn søker å kjøle en ned. Tiden gir oss dessverre ikke det vi ønsker for å se hva muséet har å by på.

Gry på vei videre opp i tåka.

Vest Telemark Museum i Eidsborg.

Fra Eidsborg så går pilegrimsleden over Djupedalen. Vi stiger igjen inn under de våte trekronene, en kort og trivelig vandring opp og ned en kolle med utsikt over Eidsborg. Så tar seter- og støls-eng over og vi følger en sti opp lia. Stien har endret seg til en bekk. I nærheten finner man og brynesteinsbruddet for de kjente brynesteinene fra Eidsborg. Hvis en ønsker å bruke mer tid enn nødvendig kan en prøve å hoppe fra en tørr plass til en annen tørr plass, men de finnes ikke, så her er det bare å hoppe i det. La føttene få kjenne på vannet og skoene bli våte. Turen over er nydelig. På toppen går det i et trivelig hei-terreng, myrlendt, stort sett åpent, spredte trær og grå himmel. Nedover, blir det brattere og vi må følge litt med på hvor vi setter føttene slik at vi ikke gjør dette til et besøk i Telemark Sommarland. Der vi kommer ut på skogsbilveien, forsvinner den videre inn i tåken.

Gry og Eivind ved siden av det eldste verdslige trebygget i Europa, loftet til Uppistog Vindlaus fra 1167.

Europas eldste profane trebygning.

I nærheten ligger Ravnejuv, vi vet lite om det. Oppdagelsesinstinktet lever godt i oss, men vi har og en buss å nå i Åmot. På toppen av bakken står det et skilt som peker mot Ravnejuv, men det står ikke hvor langt det er dit. Er det en kilometer, en halv, to hundre meter? Jeg tar en kort tur inn på stien, og får fort et svar. Det er bare hundre meter, vi tar turen.

Eidsborg stavkyrkje.

Detalj fra Eidsborg stavkyrkje.

Og det er ingenting i verden som kan forberede oss på hva vi møter. Vi går gjennom skogen og når vi kommer ut av den er det som om at avgrunnen stirrer oss i hvitøyet. Fra der vi kommer ut er det bare et par steiner som skiller oss og ett fall på rundt 350 meter. Det er sjelden at jeg har møtt en mektigere opplevelse enn dette. Og været gjør det enda mer mektig. Rundt den overhengende klippen river og røsker skyene i fjellsidene. Nedenfor høres bruset fra elven som en sint rise. Det er mektig. Forsiktighet må vises, det er et overheng, steinene kan være glatte.

På vei opp mot Djupdalen.

Myrterreng over Djupdalen.

En gang i tiden sto det et hotell her og. Bygget i 1900, flyttet til Åmot da det gikk konkurs i 1909, brant der ned lille julaften 1923. Tenk om det hadde vært nok pilegrimer her til å kunne hatt et pilegrimsherberge stående ved siden av Ravnejuv.

Våt sti over Djupdalen.

Eivind er fornøyd.

Når vi har fått tilbake pusten bærer det tilbake på grusveien som nesten gjemmer seg i tåken. Veien blir fort triveligere, bukter seg opp og ned, rundt dalsiden. Underveis dukker det opp flere trivelige gårder, omtrent alle romantiske av natur. Mjaugedalsgårdene kanskje de fineste, nå innhyllet i regn og tåke. Der ingen skulle tru at nokon ville bu sies det, men her er det ikke vanskelig å forstå at noen vil bo. Slitte veimerker finnes på skrentene vi passerer, er det en gul pil vi såvidt også ser? Utsikt til andre siden av dalen åpenbares også. Vi går forbi en liten grend, Gøytil.

Bare å godta først som sist at man blir våt på føttene.

I tåka ligger leden.

Fra Ravnejuv er det rundt syv kilometer til man kommer til europavegen (E134). Herfra går sidegreinen videre opp mot Hyllandsfoss, men vi ser på tiden, været og regnet og tar 'motorveien' mot Åmot. Vurderer for en kort stund om det er mulig å få tak i en taxi, å gå langs en høy traffikert vei når semi-trailerne dundrer forbi så vannet spruter er ikke gøy. Merk, dette er ikke hvor pilegrimsleden går. Det er likevel ikke snakk om mange kilometerne og før Åmot har vi kommet inn på en gangvei.

En glad pilegrim på kanten av avgrunnen.

Fra bunnen av avgrunnen kan bruset fra elven høres.

I Åmot ligger Vinje Kro, her stopper også Haukeliekspressen. Det gjør godt å komme inn i varmen og få tatt en provisorisk tørk og skiftet til tørre klær. Jeg rekker å hive innpå en porsjon med kjøttkaker også før vi ser bussen rulle inn på parkeringsplassen. Signe stiger vi ombord på bussen, kan lene oss tilbake, fornøyde. Underveis ser vi en elg leke seg i et tjern, der den dukker med hodet under vannet, før den kaster opp vann i luften med geviret sitt.

Ravnejuv.

Det er et mektig syn der Ravnejuv sine bratte skrenter forsvinner ned i avgrunnen.

Veimerkingen mellom Dalen og Åmot var til tider god, med noen få unntak. Vi kunne ikke se noen merker der vi kom ut på E134 derimot (man skal ta til høyre og gå over broen). Det er en nydelig vandring som har veldig mye å by på, både av natur, kultur og historie, og fortjener ett større publikum enn det den nok har nå. Ravnejuvet er et obligatorisk besøk underveis, men vis forsiktighet der.

Tåkevei.

En av Mjaugedalsgårdene.

Vi kan nok med trygghet si at vår befaring her i Vestfold og Telemark er en suksess.

Veimerker langs veien.

På vei forbi Gøytil.