Løvøya kapell.
Øvremølla, som passeres rett etter Falkensten.
Tunsbergleden fortsetter videre fra Løvøya, men av flere årsaker hadde vi valgt å starte fra Botne. Gry hadde derimot ønske om å få gått inn noen flere kilometere i beina før langturen hennes starter senere, samt få sjekket ut hvordan leden er fra Løvøya og dit. Tok meg ikke lang betenkningstid å bestemme meg for å slenge meg med. Vi hadde to mil å gå og måtte nå fram før resten av gruppen startet å gå fra Botne. For å lette på vekten kunne vi sende sekkene våre med følgebilen.
Utsikt fra Tufteåsen.
Tunnel of løv.
Mens vi gnir søvnen ut av øynene satte vi i vei fra Løvøy kapell med sin St. Olavsbrønn som var et viktig valfartssted på Østlandet i katolsk tid. Fra Løvøya og Falkenstein går det på vei først, forbi Øvremølla til Falkensten bruk, men tar så av og går opp i Tufteåsen. Her slipper asfalten taket og det er godt, leden går gjennom frodig skog opp til Skihytta med utsikt mot fjorden.
Gry over åkeren.
Gry på vei over snart vaklevoren bru.
Gjennom her går Tunsbergleden.
Tunsbergleden kommer ut av skogen igjen rett før Nykirke, og herfra går den på tungt underlag en lang stund. Veimerkingen er tilstrekkelig, men noe mangelfull enkelte steder. I Nykirke er det to gule piler som viser hver sin vei, men vi forstår fort at den ene peker mot kirken. Etter Nykirke følger en lang, og nesten rett strekning, men da det endå er tidlig på dagen (samt at det er søndag), er det ingen trafikk på veien. Det er en lang, men relativ behagelig vandring der man kan lange ut, men beina føles fortsatt søvnige. Å gå i stillheten om morgenen er alltid fint, men å komme seg opp til det er ikke alltid like lett, idag gikk det.
Oppe ved en gård viser et veimerke for Tunsbergleden veien videre.
På landeveien.
Man kommer ikke unna å måtte krysse E18, men så fort det såret er glemt dukker det opp ett nytt. For å krysse over mot Søndre Håkestad forsvinner leden ut på et jorde, her vil det være gøy å gå i regnvær tenker vi begge to høyt. Her kan pilegrimene ende opp med å se ut som vandrere som har slitt seg gjennom de verste myrene på the Pennine Way i England (oh, the bogs). Det er et interessant veivalg, men etter sigende det beste alternativet som ikke fører til en veldig stor omvei.
Hvem bor her?
Pilegrimsstein ved Botne kirke, med Olavskorset og et kamskjell på.
Bedre blir det ikke når leden krysser en snart vil bli vaklevoren bro, for så å forsvinne inn et kratt. Spennende for noen kanskje, men for enkelte er ikke dette det man ser etter på en moderne pilegrimsvei. Vi kommer opp fra buskasen til en gård, fra hvor det er en ny lengre strekning på vei fram til Botne kirke (med unntak av en kortere strekning på grusvei).
St. Halvards-statuen i Botne kirke.
Davids kilde. David var en sogneprest her i Botne som skal ha blitt overfalt og drept her av en bonde.
Ved Botne kirke, med sin St. Halvard-statue fra rundt 1300-tallet, den eldste i Norge og eneste som viser helgenen som ung mann. Kirken er bygget på 1100-1200 tallet. Utenfor står det en støtte med på Olavskorset og kamskjell på. Her venter resten av gruppen på oss, med utskiftninger. Noen har kommet til og noen har kommet fra. Dagens yngste deltaker er Emil på tolv år.
Vandring under høye trær.
Rigmor og tidligere styreleder i Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Trond, på vei.
Over Botnemarka.
Igår var det et fint vandrevær, det er det også idag, men skyene har tatt kvelden og solen steker ned på oss. Igår gikk vi gjennom varmekjær løvskog, idag venter blandingsskog oss. Vi passerer Davids Kilde, men her renner det bare vann på veldig våte regnværsdager, før vi går gjennom trivelig skog over til Gullhaug. Ikke lange biten hit, men vi tar en pause her, dette er siste sted med mulighet for påfyll av mat, samt drikke utover det man finner i naturen underveis.
Igjen disse fryktelige, men fine, lupinene.
To pilegrimsnestorer på hver sin kant, Eivind og Kari.
Fra Gullhaug er også den største stigningen på ruten, men når man først har overkommet den er man oppe i et trivelig skogsterreng igjen, der leden tar seg gjennom Botnemarka. Solen steker, så vi er glade for partiene der skogen kan gi oss skygge. Enkelte steder er det mykt under føttene, så barfotpilegrimen Bente tar skoene i hånda og vandrer barfot gjennom grasset.
Barfotpilegrimen Bente.
Nok en fin blomst langs leden, skogvikke, dette er en fin tid på året å gå i.
Ved Brannåshytta er det matpause og mulighet for å fylle på kaldt vann. Man kan og fylle på med utsikt fra toppen. Herfra går det bare nedover, svarer Eivind på forespørsel fra enkelte vandrere, men det er ikke helt sant. For det gjenstår fortsatt en god del stigning der leden går over Tyriåsen, til oppgitte blikk fra enkelte, men som smiler fint etterpå igjen.
Utsikt fra Brannåsen.
Eivind, pilegrimsnestoren ved pilegrimsbenk på Tyriåsen.
Det var mange som hadde sett fram til å komme til Orebergvannet og kanskje fått seg en dukkert, men de fleste dropper det når de ser hva som ligger og lurer i vannet. Her var det mange blodigler, enkelte tar likevel sjansen på å duppe føttene uti, meg inkludert, for fort å ta dem opp igjen når en blodigle nærmer seg. Ved siden av vannet står det en trelavo, som vi har merket som pilegrimsherberge.
Vandring i fint lys over Tyriåsen.
Billedskjønt ved Orebergvannet.
Gruppen samlet ved Pilegrimsherberget ved Orebergvannet.
De to vandringsdagene ble avsluttet med en fin nedstigning til Sande. Herfra gikk vandrerne hver til sitt. Noen, som meg, ble igjen for å nyte været og litt mat før man steg om bord på toget. Tunsbergleden er en led som har mye å by på, men den har også sine barnefeil, som kan rettes på. Og er man ute etter litt pioner-vandring, så ligger den der og venter på deg.
Fint lys i skogen på vei ned mot Sande.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar